Istedenfor planmessig samfunnsutvikling og fornuftsbruk ønsket man seg i romantikken urørt natur, følelsesladet poesi, et irrasjonelt menneskebilde og landlivets enkle gleder. Den franske dronningen Marie Antoniette tilbrakte for eksempel mye tid i den lille bondegården som hun fikk laget til seg ved slottet i Versailles. Barnet og bonden ble idealisert fordi man mente at de ikke hadde blitt berøvet kontakten med det naturlige - de hadde vært skånet for det forfallet som byen, vitenskapen og samfunnet var skylden i. Menneskets følelsesliv ble altså prioritert fremfor dets fornuft og rasjonalitet. Videre interesserte romantikken seg for forholdet mellom menneskets individualitet og det grenseløse jeget som skulle gå utover seg selv ved å ta hele universet, altet, innover seg. Jeget skulle dermed ikke oppløses, men berikes i møte med en virkelighet som var uendelig mye større enn seg selv.
Endringen i synet på religion er typisk for vendingen mot individets indre følelsesliv : Opplysningstidens deisme innebar at mennesket ved bruk av sin fornuft kunne vinne innsikt i den verdensmaskinen som den største av alle fornufter, Gud, hadde skapt. I romantikken, for eksempel i Schleiermachers Reden über die Religion fra 1799, ble religion derimot en følelsessak, et indre anliggende som ikke var avhengig av fornuftens klarsyn. At den religiøse opplevelsen dermed ble uklar, uhåndgripelig og hemmelighetsfull ble verdsatt av en epoke som nettopp søkte til slike opplevelser for å trenge inn i virkelighetens dypere lag.
Både opplysningstenkere og romantikere hentet inspirasjon fra naturen. Men igjen festet romantikken seg ved noe annet enn opplysningen. Den uberørte, ville, gåtefulle naturen ble nå gjenstand for kontemplativ beundring. I denne naturen fant man paralleller til ens eget tåkefulle sjelsliv - dens sublime skjønnhet og tilslørte hemmeligheter var derfor et populært tema for de romantiske dikterne og billedkunstnerne. For også synet på kunst endret seg i romantikken. Kunsten ble nå et privilegert ståsted som kunne fange opp virkeligheter som det blotte øye og den rene tanken ikke hadde adgang til. Kunstneren overtok på en måte deler av det tradisjonelle presteskapets rolle fordi de annekterte muligheten til å si noe om det hinsidige.
Fortiden er ikke bare gitt; den er i stor grad noe en tenker eller en epoke konstruerer selv. Derfor er den fortiden romantikken var interessert i annerledes enn den opplysningstiden hadde festet seg ved. Særlig middelalderen fascinerte mange romantikere: Gotiske katedraler, heroiske korstog, trange smug og mørke klostre erstattet opplysningsstidens beundring for den klassiske oldtidens rene linjer og klare fornuft. Den nasjonale historien ble også prioritert i romantikken og ble en viktig inspirasjonskilde for nasjonalismen som fikk sin første utforming i romantikken særlig i tyskeren Herders forfatterskap. Historien fikk også en ny betydning i romantikken fordi man nå forsøkte og forstå mennesket, naturen og samfunnet som utviklingsprodukter, ikke som statiske størrelser som var skapt og formet en gang for alle. G.W.F. Hegels, E. Burkes og J.G. Herders tenkning gir eksempler på hvordan denne historismen ble praktisert.
Hegel må også nevnes i en annen sammenheng fordi han er den viktigste representanten for den idealismen som preget det tyske åndslivet i romantikken. For også i romantikken er det forskjeller mellom Frankrike, England og Tyskland. I Frankrike fikk det romantiske svermeriet aldri fast tak, i England ble den dominert av poesien, av poeter som Wordsworth, Shelley, Lord Byron og Keats. Og i Tyskland var det altså den filosofiske idealismen som tronet øverst. Denne søkte ut av den sanselig verden og anså idésfæren enten i eller utenfor mennesket som den primære virkeligheten. For Hegel bestod denne filosofiske posisjonen i at ånden manifesterte seg i historien og beveget den fremover i et dialektisk mønster. For J.G. Fichte i at jeget og dets ideer var opphav til det han kalte for ikke-jeget, dvs. den ytre omverden. Dermed ble ikke verden bare farget av det individuelle perspektivet, nei selve verden var hos Fichte individualitet. Uten jeget, ingen verden.