Gjennom Kirkens anstrengelser for å kristne og sivilisere de barbariske germanske stammene, samt dens forvaltning av arven fra Romerriket, ble Vest-Europa rekonstruert. Den nye vesteuropeiske kultur kom til å fremstå som en blanding av klassiske, kristne og germanske elementer. Det greske og romerske jordnære, organiske virkelighetssyn ble overveiende erstattet av kristendommens neoplatonsk-inspirerte asketisme og betoning av det hinsidige. Det asketiske ideal kom til å bli fremherskende i tusen år. Gjennom sin funksjon som psykopomp fikk Kirken mer vidtrekkende makt enn noen annen enkeltinstitusjon i Vestens historie.
Kristningen av Europa førte til at middelalderens kultur ble en kristen enhetskultur. Religionen la det selvfølgelige grunnlag for politisk tenkning og samfunnssyn, for natur- og menneskebildet, og for kunst, litteratur og musikk i flere hundre år. Ikke noe område av menneskelig aktivitet var upåvirket av kristendommen. Vi må ikke helt overdrive kirkens betydning, siden kirken selv var en institusjon i kontinuerlig endring gjennom hele epoken. I den tidlige middelalder benevner «kirken» neppe noen institusjon i det hele tatt. Men i lange perioder var kirken faktisk nesten den eneste kulturbærende enhet i Europa. Det som fantes av kunstnerisk og intellektuelt liv utfoldet seg i klostre og ved katedraler, og bare i få tilfeller fantes det konkurranse fra enkelte fyrstehoff.
Nøkkelordene i middelaldermenneskets verdensbilde var hierarki og kontinuitet. Enhver hadde sin plass i en orden som i siste instans var av guddommelig opprinnelse. Kontinuiteten mellom himmel og jord var absolutt. Dante Alighieris Komedie gir et av de viktigste uttrykk for dette verdensbildet. Naturligvis var det også en enorm distanse mellom menneske og Gud, og et viktig spørsmål var hvordan mennesket kunne nærme seg sin skaper. Fransiskanermunken Bonaventura forsøkte i sitt lille skrift Sjelens vei til Gud å gi svar på det.