Den intellektuelle drakampen mellom
les anciens og
les modernes
gikk på hvilken tidsalder som var viktigst,
antikken eller nåtiden, altså mellom de som mente at mennesket rent
kulturelt hadde vært på sitt høyeste i antikken og at den siden bare var gått
nedover og de som hevdet at kulturen og utviklingen hadde gjort store
fremskritt siden antikken og det gikk stadig bedre og stadig fremover, kan ses
som et uttrykk for en krise i den europeisk bevissthet. Man var blitt stadig
mer fremtidsrettet. Den lineære historieoppfatning (innført av Augustin) fikk
ny begrunnelse i vitenskapen. Diskusjonen endte med at fremskrittstanken vant.
Og man tenkte seg det slik at fremskrittet ikke bare gjaldt teknisk og
vitenskapelig utvikling, men at også moralen gjorde fremskritt. Det eneste som
manglet for at dette skulle gjelde alle, var opplysning, slik at det kunne bli
en slutt på all overtro og alle fordommer knyttet til uvitenhet. Mennesket er
av naturen godt, og livets mål er dennesidig velvære, som kan nås gjennom
vitenskapen. Det som hindrer dette er vanviten og overtro. Følgelig er det
behov for mer opplysning. Med mer opplysning vil mennesket bli mer moralsk.
Det var i denne ånd kretsen rundt D'Alembert og Diderot gikk i gang med å utgi
Encyclopedien. De fleste franske intellektuelle var bidragsytere til
dette verket.
Rousseau skrev blant annet om musikk.