Rousseaus forfatterskap er preget av tre innenbyrdes motstridende tendenser:
1) En anti-metafysisk naturalisme i forlengelsen av opplysningsfilosofien og Buffon
2) En romantisk anti-intellektualisme og tilbøyelighet til "primitivisme"
3) Et tilløp til spekulativ metafysikk
De to første tendensene er særlig å finne i kulturkritikken i de to Discours. I Om ulikheten skildres samfunnslivets hypotetiske historie i fem stadier fra den opprinnelige naturtilstanden til den fremskridne sivilisasjonens tilstand av fremmedgjøring, egoisme, arbeidsdeling, eiendomsrett og ulikhet. Den tredje tendensen er å finne i Samfunnspakten og i Om ulikheten, hvor perfektibiliet gjøres til mulighetsbetingelse for menneskenes historie. Det er særlig med utgangspunkt i disse to verkene at Rousseaus tenkning knyttes til den franske revolusjonen. Om ulikheten mellom menneskene er delt i to deler som følger etter forordet/fortalen. Første del beskriver naturtilstanden, andre del årsakene til denne.
Vi kan finne både opplysningstrekk og brudd med opplysningstiden i Rousseaus tenkning. Som forløper for romantikken har han ting felles med romantikerne. Han deler opplysningstidens syn på mennesket som grunnleggende godt. Der han skiller seg fra opplysningsfilosofien er i synet på det onde. Opplysningsfilosofene så det onde som resultat av uvitenhet, overtro og fordommer, altså som mangel på kunnskap. Rousseau så det onde som resultat av samfunnsutviklingen. I Avhandling om ulikheten mellom menneskene kritiserer han grunnleggende trekk ved det borgerlige samfunn "så som privat eiendomsrett, utviklet arbeidsdeling og distribusjon gjennom varebytte samt vekten på egeninteressens og konkurransens positive egenskaper" gjennom å knytte "sivilisasjonens forfall [...] nettopp til oppkomsten av disse fenomenene."
Størst betydning i samtiden fikk Om ulikheten mellom menneskene antagelig i Skotland, hvor Adam Smith utformet sin Theory of Moral Sentiments delvis som et svar til Rousseau, og lord Monboddo benyttet seg av synspunkter fra avhandlingen i Origin and Progress of Language. I Tyskland var både Kant (Ideer om en allmenn historie) og Herder inspirert av utviklingstanken hos Rousseau. Claude Lévi-Strauss har kalt verket for opplysningstidens viktigste bidrag til antropologien.
Forestillingen om dikteren som unik, som sannhetsvitne fester seg/kommer inn med Rousseau.
Rousseau brukte historien for å legitimere sitt syn. En ny prisoppgave av 1755 dannet gunnlaget for pensumboken. I forordet tilegnet han boken til Genève, som ses som idealstat med sitt representative demokrati. Allmennviljen kan ikke representeres, den krever direkte demokrati. Bare mennesker, ikke gode eller onde, det er de ytre former som bestemmer om mennesket er ondt.
Rousseau vurderte og delvis avviste tidligere politiske doktriner, inkludert både antikke og moderne forestillinger om naturrett og samtidige teorier om sosiale kontrakter (Hobbes, Locke og Pufendorf). Mens både Condillacs språkfilosofi og Buffons naturhistorie ble nøye vurdert, var det de politiske ideene til Hobbes ("Mennesket er av naturen ondt"), Pufendorf (mennesket verken er godt eller ondt) og Locke som underkastes den mest nidkjære undersøkelse for så å forkastes av Rousseau.
Som kilder til sitt syn på mennesket i den opprinnelige tilstanden brukte han reiseskildringslitteraturen. Han hadde blant annet reiseskildringer fra jesuittene (1542-44). Kan man så stole på disse reiseskildringer, spør Rousseau seg. Han tror det. I hvert fall er det ikke tvil om to ting når det gjelder mennesket: Det strever for livets opprettholdelse: selvopprettholdelsesprinsippet, og det har medlidenhetsevne. Hvor har Rousseau disse ideene fra? Hume: "Mennesket er ikke bare egoist - det han allmennmennskelig sympatifølelse." I tillegg har mennesket perfektibilitet. Det er denne som skiller mennesket fra dyrene. Språket utvikles først når historien begynner.
Menneskene har alltid skilt seg fra andre arter gjennom sin perfektibilitet. I sin opprinnelig tilstand har hvert individ hatt evnen til ikke bare å endre sine essensielle egenskaper, men også til å forbedre dem. Rousseau konkluderer med at det er frihet - mennesket har også fri vilje - og perfektibilitet som muliggjorde menneskehetens historiske utvikling. Men mennesket hadde misbrukt sin frihet, slik at i løpet av sin utvikling hadde det undertrykt sin medfølelse. Individets perfektibilitet har i virkeligheten ført til artens forfall.
Rousseau mener at frihet fjerner mennesket fra den opprinnelige tilstand. I sin opprinnelige tilstand er det selvhjulpent og selvtilstrekkelig. Den gode villmann er intet flokkdyr, ei heller et samfunnsvesen - zoon politikon - slik Aristoteles mener. Mennesket er naturlig godt så lenge det befinner seg i naturtilstanden. Det streifer omkring og tilfredsstiller sine behov etter hvert som de melder seg. Omstendigheter i naturen slik som ulykker, naturkatastrofer og lignende har brakt de fritt streifende enkeltindividene stadig tettere sammen og i stadig oftere kontakt med hverandre, til de til slutt dannet faste bosetninger, og derved innledet den første revolusjon i menneskehetens historie. De moralske forskjeller i samfunnet ble dannet av menneskene selv snarere enn av naturen eller gjennom tilfeldigher, og det skyldes ikke bare at menneskene dannet bosetninger i nærheten av hverandre. Rousseau foreslår at villmenneskene begynte å identifisere hverandre, og derigjennom endte med å legge større vekt på noen karakteristika fremfor andre. Slik skulle våre forfedre ha forvandlet naturlige variasjoner til moralske distinksjoner, for mens "den ville lever i seg selv, (kan) samfunnsmennesket, som alltid er ute av seg selv, [...] bare leve i andres omdømme." Det er dette som fører til at krenkelsen kommer inn i verden: hat, hevn, egenkjærlighet. Rousseau var overbevist om at så snart menneskene begynte å legge vekt på sine ulikheter må de ha begynt å danne sosiale institusjoner.
Selvopprettholdelsesdriften og omsorg for andre er de sterkeste drifter hos mennsket i naturtilstanden. Dyrene er bundet til instinktene, mennesket er fritt fordi det har sjel. Perfektibiliteten både genererer og degenererer. Det han vil vise er når og hvorfor mennesket begynte på historien. Her er det to ting som spiller inn: perfektibilitetsvilje og ytre omstendigheter. Naturtilstanden er statisk, hinsides godt, ondt og moral. Med historien kom det onde inn i verden. Naturalistisk verdensbilde, dvs det er ytre omstendigheter slik som klimaforhold osv. Det er ingen Gud som styrer historien. Språket er et skjebnepunkt i historien fordi det skiller mennesket og naturen. Gyllen overgangsfase mellom natur og samfunn, Erotikk fører til missunnelse, trang til å hevde seg, naturlig medfølelse erstattes av moral som har erstattet vold. Dette fører igjen til at medfølelsen forsvinner og man får krig og vold, og moralen må innføres. Mennesket kan ikke være autentisk.
Rousseau om språket: Er utviklet med oppkomsten av det mennskelige fellesskap. I naturtilstanden gikk jo mennesket alene og hadde da kun behov for enkeltbetegnelser på gjenstander.
Kjente mennesket i naturtilstanden til skillet mellom godt og ondt? Nei, svarer Rousseau. Når man går der alene vil alt fortone seg som noe som er... Forholdet til andre mennesker, det at mennesket mister sentrum i seg selv og begynner å se seg selv med andres øyne, å leve i andres omdømme, det er dette som fører til at krenkelsen kommer inn i verden: hat, hevn, egenkjærlighet.
Man fødes alene. Foreldrene skal ikke oppdra barnet, men institusjonen.
1) Medfødte ting: kan ikke klandres samfunnet 2) Ens tilblivelse: ens begrensning av egenutvikling begynte det øyeblikket noen gjerdet inn et område og sa "dette er mitt". a) privat eiendom, b) makt, c) staten, d) statens beskyttelse av en gruppe på bekostning av de øvrige
3) Naturtilstanden innebærer det gode i mennesket. Pedagogikkens oppgave er å oppdra mennesket, dvs. det gode skal trekkes frem. Det er ikke vitenskapsmannen eller humanisten som kommer frem. Det var vanlig å si at mennesket ble oppdrat til kunnskap og vitenskap, dvs. man er et kar som fylles opp med kunnskaper. For Rosseau var det derimot samfunnsmennesket som skulle komme frem.
Naturtilstanden er statisk, hinsides godt, ondt og moral. Historien begynner, språket innføres og fører til fremmedgjøring, eiendom innføres. Med historien kom det onde inn i verden.
Språket er et skjebnepunkt i historien fordi det skiller mennesket og naturen. Det representerer en gyllen overgangsfase mellom natur og samfunn. Første pakt bunner i griskhet etter eiendom, som fører til krig mot alle, de rike mot de fattige, og så får man en samarbeidsavtale. Samfunnet innføres og med det, borgerretten. Annen pakt er mellom lederen og folket, dette er statspakten. Loven skal holdes, dette er en forpliktelse. Den gir statens vesen, og bygger på allmennviljen, som uttrykker menneskets vesen og folkets vesen som én vilje. Rousseau er autoritær, man skal tvinges til å være fri. Mennesket har ikke rett til å gi avkall på friheten, dette ville være å gi avkall på sitt vesen.
Rousseau kritiserer altså hele samfunnsutviklingen. Han begynner med at det fins to typer ulikhet mellom menneskene, en naturlig eller fysisk, og således utenfor kontroll, og en moralsk eller politisk, fordi den bunner på menneskenes valg. Han tror at de reglene som skiller individer i et samfunn bare kan bestå gjennom individenes samtykke, slik at de ulikheter som ble skapt av naturen må ha blitt forvandlet til slike ulikheter som de som ble pådyttet av menneskene. Om ulikheten er en fremstilling av hvordan menneskeheten kan ha gjennomgått en slik forvandling. De ulikheter som menneskene selv etablerer, utgjør de dominerende trekk ved ethvert samfunn. I den grad naturrettsfilosofer før ham hadde medgitt at menneskene er grunnleggende tiltrukket av hverandre av en sosial disposisjon hvis fyldestgjøring var mulig gjennom fornuften, avviser Rousseau i annen Discours naturretten som grunnlag for samfunnet.
Mot Locke hevder Rousseau at tanken om privat eiendomsrett må ha dukket opp først etter at menneskene dannet sosiale relasjoner. Ingen krav om eiendom kunne uttrykkes eller forstås av menneskene før de lingvistiske regler for et sosialt liv først var etablert. I naturtilstanden var menneskene språkløse; etter hvert utviklet det seg språk bestående av samlinger med egennavn, og derfra videreutviklet språket seg til å bli slik vi kjenner det. Den private eiendomsrett som institutsjon krever ikke bare språk, men også arbeid, foretaksomhet, utvikling og opplysning, slik at det faktisk danner det han kaller det siste trinn i naturtilstanden og det første i utviklingen av samfunnet. Men han anerkjenner tanken som grunnleggende for all senere sosial utvikling. "Den første som gjerdet inn et jordstykke og fikk det innfall å si: Dette er mitt, og fant mennesker som var enfoldige nok til å tro det, var den egentlige grunnlegger av borgersamfunnet," sier Rousseau. Etter at den private eiendomsrett ble etablert, har utviklingen av metallurgi og jordbruk (menneskehetens andre revolusjon) virket til å fremme produktivitet og samtidig økt de moralske ulikhetene mellom de som eier og de som ikke eier. Når arv og befolkningsvekst hadde lagt all jord under den private eiendomsrett ville ingen kunne få jord uten på bekostning av andre. Samfunnsordenen har således ført til krig, dermed har de rike vært i større fare enn de fattige, fordi de har ikke bare hatt sine liv å tape, men også sin eiendom.
1) Lover om eiendomsretten: Rousseau mener at stadig flere etterhvert brøt ut av den innebygde moralen, og man trengte således flere lover. Skillet mellom lover og allmennlover ble forskjøvet mer og mer. Lovene bidro til å ødelegge naturtilstanden, sier Rousseau. Eiendomsretten skapte et skille mellom rik og fattig. 2) Innføring av embetsveldet: skapte et skille mellom sterke og svake. 3) Overgang fra lovformelig myndighet til vilkårlig makt: For eksempel kunne embetsveldet sette seg selv utenfor lovverket; oppfattet seg selv som priviligert: herre-slave-forholdet.
Fordi de helt hadde misforstått i sine forestillinger om naturtilstanden, hadde Hobbes, Pufendorf og Locke feilaktig antatt at alle individer var like i "makt", og hver av disse tenkerne hadde forstilt seg som konsekvens av denne likheten at hver person ville være på vakt overfor sine naboer og ute av stand til et liv i sikkerhet blant dem. Mens Hobbes' sentrale fokusering hadde vært fredens politiske dimensjon, Pufendorfs det kollektive behov for sikkerhet, og Lockes samfunnets beskyttelse av eiendomsretten, synes de tre å være enige i at individene ikke var i stand til å overleve uten styre og stell, og således at en kunstig makt alltid må etableres for å redusere farene som følger den ukontrollerte likheten mellom menneskene. Rousseaus syn var derimot at den sosiale kontrakten som menneskene oppfant for å sikre sin eiendom, ikke kunne vært utviklet i naturtilstanden, men har snarere vært en svindel de rike har iverksatt overfor de fattige. De sterke foreslår en samfunspakt som skal trygge liv og eiendom; de svake biter på, og oppdager først i ettertid at de er blitt lurt. Uansett styreform - monarki, aristokrati eller demokrati - så har den i hvert tilfelle fulgt samme mønster. Det må ha skjedd en forløpende utvidelse av de rikes overherredømme samtidig som de fattiges byrder har økt. Slik ble det dominerende forholdet mellom mennesker i et et samfunnforvandlet til herrer og slaver.