Historismen

Den klassiske tenkningen som opplysningstiden beundret og førte videre, hadde forstått verden som et evig mønster av kategorier og lovmessigheter. Det gjelder for Platon og Aristoteles, såvel som Descartes og Newton. Mange av romantikkens tenkere søkte heller til den historiske utviklingen som den viktigste veien til erkjennelse og kunnskap. Romantikerne levde i en tid da man begynte å øyne konturene av det moderne Europa med alle dets rastløse forandringer (Faust!). De var derfor disponert for å forstå verden som endring, forandring og utvikling. Etterhvert ble den rådende oppfatningen at alt er produkter av historisk gitte betingelser, og for å forstå samfunnet måtte man kjenne disse betingelsene.

Herder var kanskje den første som formulerte dette som et program i Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit fra 1784 til 1791. Der forsøkte han å vise hvordan hver enkelt nasjons særtrekk hadde vokst fram som resultat av et historisk forløp som han beskrev som en organisk vekst der nasjoner fødes, vokser, utfolder sitt vesen - og dør. Denne historistiske tilnærmingsmåten er også tydelig hos den tyske filosofen Hegel, som i Åndens Fenomenologi fra 1807 formulerte en historiefilosofi hvor realiseringen av det åndelige styrte og bestemte utviklingen. Den historiske dialektikken som Hegel var talsmann for, preget historiesynet i Tyskland i tiden etter ham og ble som kjent viktig for Marx' historiske teori.

Den økende historiske bevisstheten preget naturlig nok også utviklingen i historiefaget, hvor "historisme" ofte forbindes med Leopold von Ranke, ikke minst hans formaning om å skrive historien "wie es eigentlich gewesen" (slik den egentlig var). Ranke ville ta et oppgjør med den spekulative historiefilosofien Hegel sto som den fremste representanten for, og la vekt på at alle historiske hendelser var unike - alle epoker er like nær Gud. Historikerens oppgave var å komme fram til den objektive historiske sannheten ved å holde seg til fakta, uten å legge føringer ut fra egne fordommer og oppfatninger. Forskeren måtte holde seg til kildene uten å kaste seg ut i spekulasjoner. Med sitt fokus på kildekritikk og objektivitet ga Rankes program historieforskningen et preg av vitenskapelighet, og historie ble et respektabelt universitetsfag.

I dag har de fleste forkastet troen på at en slik objektiv historieskriving er mulig. Det fins nyhistoristiske retninger i historiefaget, representert bl.a. ved Reinhart Koselleck og Thomas Nipperdey.