Når perioden fra 1400 til 1600 har fått navn etter to svært ulike bevegelser innen tidsrommet, er det et uttrykk for at det er vanskelig å gi noen samlende karakteristikk av perioden som helhet. Perioden står som en overgang mellom middelalderen og nytiden. I den forbindelse er begge bevegelsene viktige.

Renessansen og reformasjonen som intellektuelle bevegelser utspilte seg i et Europa i økonomisk, sosial og politisk endring. Tiden fra 1400 til 1600 var preget av økende handel og kommunikasjon, av byenes vekst og borgerskapets voksende betydning, med andre ord av overgangen fra føydalisme til kapitalisme. Oppfinnelsen av trykkekunsten hadde stor betydning for utvekslingen av ideer. En annen viktig ny faktor var oppdagelsen av Amerika og den øvrige geografiske ekspansjon. I tillegg kom introduksjonen av kanoner og håndskytevåpen til å revolusjonere væpnede konflikters karakter.
Det økonomiske tyngdepunkt i Europa ble i løpet av perioden forskjøvet fra Middelhavsområdet til Nordvest-Europa.

Den politiske utvikling i perioden gikk i retning av statsdannelse og absolutisme. I denne overgangen fra en før-moderne til en moderne politikk var renessansemannen Niccolò Machiavelli en sentral figur.

En annen viktig tenker var Thomas More, forfatteren av Uto pia og en humanist og politiker med sterke meninger om religiøse spørsmål.

Renessansen var en bevegelse som oppsto i de nord-italienske bystatene på 1300-tallet. Fra en sped start med enkeltstående forfattere og kunstnere, vokste bevegelsen til å bli den dominerende kulturelle kraft i Italia på 1400-tallet. Fra omkring 1500 gjorde renessansen seg gjeldende også i Nord-Europa. Målet med bevegelsen var å tilegne seg og å videreføre antikkens kultur. Et nytt sosialt og politisk miljø i de nord-italienske byene må ha gjort de idealer og verdier som kom til uttrykk i de klassiske kunstverk og tekster mer aktuelle.

Det var særlig to grupper involvert i renessansekulturen. Renessansens kunstnere oppfattet antikkens arkitektur, skulptur og maleri som forbilder og modeller, og ønsket å skape så gode etterligninger som mulig. Humanistene arbeidet for å gjenopplive antikkens språk og litteratur, å tilegne seg den klassiske latinen og å gjenoppta antikkens litterære sjangere. De klassiske tekstene måtte i stor utstrekning spores opp og korrigeres, og tekstkritikken ble en viktig side ved humanistenes arbeid. Undervisning og oversettelse, særlig fra gresk til latin, var andre viktige oppgaver.

Renessansens kulturelle orientering må forstås som noe mer enn en "interesse" for kunst og litteratur. Tanken var at evnen til språk var det som skilte menneskene fra dyrene og grunnlaget for at menneskene kunne være moralske. Kunstneriske og litterære verker ble regnet som viktige moralske eksempler og kilder til kunnskap. Ved å ta del i renessansens kultur kunne mennesket med andre ord forbedre seg, det tok i bruk sine viktigste evner, virkeliggjorde sin natur og nådde sitt høyeste åndelige nivå.

Renessansen kjennetegnes av denne kunstneriske og litterære kulturen. Humanistene distanserte seg fra middelalderens skolastiske tradisjon, som var preget av mer systematisk teologi og filosofi. Heller enn teologi og filosofi var det retorikk som nå stod i sentrum. Renessansekulturen ble så i sin tur avløst av 1600-tallets nyorientering, da menneskets evne til språk ble mindre viktig enn dets vitenskaplige fornuft.

Nord-Italia hadde gjennom hele senmiddelalderen vært Europas økonomisk og kulturelt ledende region, men også preget av sterk politisk turbulens. Etter at de nord-italienske byene i middelalderen oppnådde selvstendighet fra keiseren, startet en periode av politisk sentralisering. Antallet selvstendige stater ble fra 1200- til 1400-tallet kraftig redusert, inntil det omkring 1450 lyktes å skape en viss balanse da Italias på det tidspunkt fem viktigste stater, Napoli, Pavestaten, Milano, Venezia og Firenze, garanterte hverandres territorier. Balansen gikk i stykker da utenlandske makter begynte å blande seg i italiensk politikk i 1490-årene.

Parallelt med den politiske sentralisering gikk en utvikling fra republikansk styre til enmannsstyre, såkalt despot- eller tyrannstyre. Den republikanske styreformen førte gjerne med seg strid mellom byenes dominerende familier. I republikkene lå makten hos de store eiendomsbesitterne, hos et patrisiat av storkjøpmenn og adel. Opposisjonen, som gjerne omtales som "folkepartier" besto av stormenn som ikke tilhørte de til enhver tid ledende familier. Nå og da kunne håndverkergilder eller ledere for folkelige opprør komme til makten for en kortere periode. Et tyrannstyre som kunne få slutt på feidene ble ofte ansett som det minste av to onder. Tyrannene var menn fra en av byens store familier. Tyrannene prøvde gjerne å oppnå anerkjennelse og fyrstetittel fra keiseren. I år 1400 var flertallet av de italienske bystatene under tyrannstyre.

Firenze var i navnet republikansk fram til 1512. I praksis lå imidlertid makten hos mediciene, byens fremste bankier- og handelshus, fra 1434. Cosimo de Medici og sønnen Lorenzo den Store styrte byen nærmest som tyranner. Mediciene ble styrtet i forbindelse med den franske kongen Karl VIIIs invasjon i Italia i 1494. Fram til 1498 var byen under ledelse av den dominikanske tiggermunken Girolama Savonarola. Deretter fulgte en periode av republikansk styre igjen, inntil mediciene, med støtte fra paven og fra Spania, igjen kom til makten i 1512. Mediciene ble så igjen fordrevet i 1527. Det republikanske styret varte imidlertid bare til 1530, da republikken falt for godt. Machiavellis tid i den florentinske politikk var perioden mellom Savonarolas fall i 1498 og republikkens fall i 1512. Da mediciene igjen kom til makten i Firenze ble Machiavelli fengslet og torturert. Da Fyrsten, dedisert til Lorenzo Medici, ikke skaffet Machiavelli den post under mediciene som han hadde håpet på, trakk han seg tilbake til sin landeiendom og viet seg til skrivingen.

Machiavelli forholdt seg til begge tendensene i Italias politiske utvikling. Han holdt fast på at republikken var den ideelle styringsform der den var mulig. I Italia hadde imidlertid det moralske forfall nådd så langt at bare en sterk fyrste kunne ordne opp. Machiavelli mente at paven hadde mye av skylden for forfallet. Også det politiske forfall måtte paven ta hovedansvaret for. Paven hadde hindret Italias nødvendige samling, mente Machiavelli. Mens Frankrike og Spania framsto som sterke politiske enheter, lå Italia på grunn av splittelsen mellom de italienske statene åpent for de utenlandske makters herjinger. Italia måtte også bringes inn under en suveren hersker. Fyrsten avsluttes med en oppfordring til Lorenzo om å "befri Italia fra barbarene". Tiden var moden, ifølge Machiavelli, for en klok mann som var i stand til å forme det stoff som forelå. Dette var en oppgave som kunne gjennomføres, mente Machiavelli, den som ville ta det på seg, "til egen ære og menneskenes beste", ville ha både Gud og retten på sin side, i tillegg til Machiavellis lærebok.

Reformasjonen var strengt tatt to religiøse bevegelser som begge oppsto omkring 1520.

Den lutherske reformasjonen hadde sitt utgangspunkt i Wittenberg, et mindre, tysk universitet der Martin Luther var professor, og startet som en strid om enkelte av den katolske kirkens dogmer. Stridens kjerne og det for Luther helt sentrale punkt var kirkens utlegning av frelseslæren. Den sveitsiske reformasjonen (som ble til Den reformerte kirke) ble satt i gang av Huldrych Zwingli i Zürich, og var mer orientert mot organisatorisk og moralsk reform av kirken enn mot dogmer.

Ønsket om reform var utbredt i Europa også i tiden før reformasjonen. Kirkens generelle autoritet var svekket av indre stridigheter. Geistlighetens moral var slett. Korrupsjon og ineffektivitet preget kirkens retts- og administrasjonssystem. Ikke minst blant humanistene var mange opptatt av at kirken manglet vitalitet, mens andre så reform av kirkens lære som nødvendig. (Det var for øvrig en hel del forvirring omkring hva som egentlig var kirkens lære.)

Ønsket om reform var imidlertid ikke det samme som et ønske om brudd med kirken. At reformasjonen ble et permanent brudd, at den på den ene side ble til noe mer enn en reform av den katolske kirke og på den annen side noe mer enn en kjetterbevegelse, skyldtes ikke minst at bevegelsen ble en viktig politisk faktor.

Renessansen og reformasjonen var to svært ulike bevegelser. Det fantes likevel en del berøringspunkter mellom dem. Humanistene var som nevnt også opptatt av reform av kirken. Bevegelsen sto sterkt i Sveits, og mange av de sveitsiske reformatorene kan beskrives som humanister som ble reformatorer. Både Erasmus og Calvin var humanister. Den lutherske reformasjonen, av mer akademisk karakter og med vekt på reform av kirkens lære, var mindre påvirket av humanismen. Til gjengjeld var humanistenes nye utgaver av Det nye testamentet og av Augustins skrifter av stor betydning for Luther. I tillegg var humanistenes markedsføring av den lutherske reformasjonen i dens tidlige fase viktig

Det ble imidlertid snart klart at mange humanisters støtte til reformasjonen berodde på en misforståelse av den nye bevegelsens karakter. Den avvisning av skolastikken og orientering om skriften, kirkefedrene og den tidlige kristendommen som reformatorer og humanister delte, bygget ikke på samme grunnlag. Den berømte krangelen mellom Erasmus og Luther om viljens frihet synliggjorde at reformatorene ihvertfall i synet på mennesket hadde mer til felles med middelalderen enn med renessansen.

Felles for renessansen og reformasjonen var bruddet med sentrale elementer i middelalderens kultur. Med brodd mot middelalderens moralske idealer om ydmykhet og askese og dens orientering om det hinsidige, la renessansen vekt på menneskets enestående evner og på engasjement i denne verden. Renessansen bragte inn i europeisk kultur verdier og idealer fra en avansert ikke-kristen kultur. De klassiske forfatterne og renessanseidealene fortsatte å virke gjennom århundrene

Reformasjonen gjorde ikke bare ende på kirkens enhet i Vest-Europa. Reformasjonens teologi satte med vekten på det personlige Guds-forhold og med læren om det allmenne prestedømme spørsmålstegn ved om kirken i det hele tatt var nødvendig for den troende. Dette var et dramatisk brudd med middelalderens innstilling, og starten på en prosess som skulle resultere i en mengde ulike kirker og sekter.

Et av de viktigste fellestrekk mellom renessansen og reformasjonen har blitt spart til slutt fordi det kan illustrere et historisk poeng. Både renessansen og reformasjonen var tilbakeskuende bevegelser som ønsket å gjenopplive fortidige verdier. At begge sterkt bidro til å skape et samfunn og en kultur fjernt fra både den klassiske romerske republikken og fra den tidlige kristendommen viser historiens egen evne til å velte de store planer, til å sørge for at intensjon ikke faller sammen med virkning.

Reformasjonsbevegelsen var helt fra starten av knyttet til politikk. Den lutherske reformasjonen var tett forbundet med de nord-tyske fyrstenes ønske om å redusere keiserlig og pavelig innflytelse i sine fyrstedømmer. Luther sto under beskyttelse av den tyske fyrsten Fredrik av Sachsen. Da Luther i 1520 ble ekskommunisert av paven og i 1521 lyst fredløs av keiseren, ble han reddet av Fredriks soldater og ført i sikkerhet i Fredriks borg på Wartburg.

Mens Luther trengte fyrstelig beskyttelse, kunne reformatorene i de uavhengige sveitsiske byene selv oppnå politisk makt. Jean Calvin, som kom til Geneve i 1536 og gjennomførte reformasjonen der, skapte et rent teokrati med omfattende og detaljert regulering og kontroll av byen og dens innbyggere.

Det var åpenbare fordeler forbundet med reformasjonen både for fyrster og konger, adel og borgere. Det var for det første økonomiske motiver. Kirken satt på svære jordeiendommer som var unntatt fra skatteplikt. Store summer forsvant også ut av landet til paven i Roma. Reformasjonen betydde dessuten politisk uavhengighet. De europeiske kongene og fyrstene hadde lenge forsøkt å oppnå kontroll over kirken innenfor sine stater. Den lutherske kirkens lære om lydighet under øvrigheten passet utmerket for konger i ferd med å bygge opp den moderne statsmakt.

I Sverige ble reformasjonen gjennomført allerede i 1527 av Gustav Vasa, i Danmark-Norge av Christian III i 1536. I Tyskland førte spenningen mellom de protestantiske fyrstene på den ene side og keiseren og de katolske fyrstene på den annen til krig innen imperiet. Sammenblandingen av religiøse og politiske motiver illustreres av at den katolske franske kongen allierte seg med de protestantiske tyske fyrstene. Krigen endte med freden i Augsburg i 1555, som slo fast hver enkelt av fystenes rett til å bestemme sitt rikes religion. I England brøt Henrik VIII av rent politiske årsaker med den katolske kirke i 1534, og skapte den anglikanske kirken.

Med konsilet i Trento (Trident) fra 1545 til 1563 kom den katolske motreformasjonen i gang, som hadde som mål både reform av den katolske kirken og kamp mot protestantismen. Disiplinen og moralen innen kirken ble skjerpet, undervisningen bedret og doktrinene understreket. Jesuitter-ordenen ble stiftet i 1540, og ble sammen med inkvisisjonen og indeks-institusjonen den katolske kirkens viktigste våpen mot avvik og kjetteri.

De religiøse motsetningene kom til å prege Europa i form av kriger i mer enn hundre år etter reformasjonens begynnelse. Religionen var på ingen måte den eneste faktor bak de såkalte religionskrigene, men den var en viktig faktor. I Frankrike, Nederlandene, England og Skottland var det kalvinismen og puritanismen som utgjorde den protestantiske bevegelse. I Frankrike varte borgerkrigen fra 1560-årene inntil Henrik IVs toleranse-edikt i 1598. I Nederlandene, som lå under Spania, brøt det i 1566 ut et politisk-religiøst opprør mot den spanske kongen Filip II. Opprøret førte til en deling av Nederlandene i og med unionen i Utrecht i 1579, da de syv nordligste provinsene dannet den enhet som senere ble kjent som Holland. Etter ytterligere års krig, Englands intervensjon på de nordlige provinsers side og den spanske armadas feilslåtte erobringstokt mot England, ble delingen bekreftet i 1609. Holland var overveiende kalvinistisk, men førte en toleransepolitikk som etablerte landet som et viktig fristed for forfulgte europeiske tenkere.

Religionskrigene fortsatte på 1600-tallet. Først med freden i Westfalen, som avsluttet 30-årskrigen i 1648 regner man kampen om reformasjonen som avsluttet. Ideen om religiøs enhet måtte vike for ideen om religiøs toleranse og nødvendigheten av statens enhet.

En viktig side ved humanistenes arbeid var innsamling, kopiering og senere utgivelse av de klassiske tekster. Flyktninger fra det bysantiske riket, som bit for bit ble erobret av tyrkerne, brakte med seg både manuskripter og språkkunnskaper til Vest-Europa. Humanistene trålte dessuten gjennom klostrenes og kirkenes biblioteker over hele Europa, på jakt etter manuskripter. Man fikk tilgang både til flere kopier av kjente tekster og til tidligere ukjente tekster. Blant annet ble Platons dialoger kjent. (Oppdagelsen av ukjente tekster ga muligheter for menn med initiativ. Man hadde funnet både brev og taler av Cicero, og på 1500-tallet hevdet en viss Carlo Sigonio å ha oppdaget ytterligere en ukjent Cicero-tekst. Det viste seg imidlertid at det dreide seg om en Sigonio-tekst.)

Forekomsten av flere kopier av de samme tekster ga opphav til tekstkritikken. Kopiene var ofte ikke helt like. Gjennom sammenligning og ved hjelp av de kunnskaper om gresk og latinsk språk og antikkens kultur og historie som de etter hvert tilegnet seg, ville humanistene finne fram til den opprinnelige teksten. Et av de mest berømte stykker humanistisk tekstkritikk er Lorenzo Vallas avsløring av at det såkalte donasjonsbrevet var en forfalskning. Ved hjelp av sin kunnskap om latinens utvikling kunne Valla påvise at det som angivelig skulle være Konstantins gavebrev til paven fra 300-tallet, måtte være skrevet på 700- eller 800-tallet.

Studiet av tekstene på originalspråket fikk stor betydning for de tekstene som tidligere bare var kjent i latinske oversettelser. Oversettelsene av greske tekster i middelalderen hadde ofte skjedd via arabisk. Man kunne nå ut fra studiet av den greske teksten stille spørsmålstegn ved for eksempel Thomas Aquinas' Aristoteles-tolkning. Også kirkefedrenes skrifter måtte revurderes. For eksempel var oppfatningen av Augustin i middelalderen preget av at man som regel leste ham i form av løsrevne sentenser presentert i store kommentarverker.

Det nye testamentet var en av tekstene som nå kunne leses på originalspråket, og humanistene kunne påpeke en rekke feil og tvilsomme punkter i Vulgata, kirkefaderen Hieronymus' bibeloversettelse og den katolske kirkens offisielle bibel fra 300-tallet av. Humanistenes utgivelse både av de greske tekstene og av nyoversettelser av det nye testamentet og kirkefedrene hadde stor betydning for reformasjonen. Luther anså det som intet mindre enn et verk av forsynet.