1600-tallet var en av de aller viktigste epoker i europeisk tenknings historie, faktisk i menneskets historie overhodet. Her fikk vi for første gang formulert noen av modernitetens prinsipper: individets frihet, økonomiens betydning og den eksperimentelle metoden.
Det var likevel vanskelig å praktisere religiøs åpenhet i det sterkt sentraliserte Frankrike. I det tyske området valgte hvert enkelt hertugdømme sin religion, slik at folket kunne flytte og praktisere sin tro der det passet dem. Det viktigste fristedet for åpenhet innen tenkning og religion var på denne tiden Holland, dit mange forfulgte intellektuelle rømte. Tiden var også preget av økt velstand, byvekst og borgerkultur, i motsetning til det agrare Europa i middelalderen.
Det viktigste kunstuttrykket i tidens arkitektur, musikk, skulptur og bilde var barokken, med sin "store stil", kraftfulle og massive former, forgylninger og masse små dekorative detaljer av engler og ornamenter. Kirkene var gjerne overlesset med utsmykninger, og jesuittkirken Il Gesù i Roma er et godt eksempel på dette. Kunsten var nært knyttet til religionskampene. På flere områder strakte barokken seg godt inn i det 18. århundrede, ikke minst hos musikerne Johann Sebastian Bach (1685-1750) og Georg Friedrich Händel (1685-1759). Eneveldet var den rådende styreform i Europa fra omkring 1660, og intellektuell og religiøs strenghet preget både kunst, litteratur og filosofi i Ludvig XIVs (Solkongen) tidsalder.
1600-tallets idéhistorie i Europa er uløselig knyttet til det vi kaller den vitenskapelige revolusjonen. Utgangspunktet for denne var oppgjøret med skolastikkens tekstorienterte metode og den aristoteliske fysikken og kosmologien som hadde dominert verdensbildet. På det epistemologiske (episteme=kunnskap) plan hadde den filosofiske rasjonalismen sin siste blomstring med systemtenkere som Descartes, Spinoza, Leibniz og Malebranche. Dessuten hadde Francis Bacon (1561-1626) talt varmt for den empiriske metoden, basert på observasjon og induksjon. Det var kombinasjonen av rasjonalisme og empirisme som ble til vår moderne hypotetisk-deduktive metode (HDM), med blant andre Isaac Newton (1642-1727) rundt 1700.
Det skjedde som sagt også en dreining innen ontologien (ontos=det værende). Oldtidsatomismen fra Demokrit, Epikur og Lukrets ble gjenoppvekket av blant andre Pierre Gassendi (1592-1655). Dette var også en tid preget av nye oppdagelser og oppfinnelser. William Harveys (1578-1657) oppdagelse av blodomløpet i 1628, som reduserte hjertet til en pumpende muskel, er blant de viktigere eksempler på dette. Naturfilosofien, som på denne tiden ble til naturvitenskap, gikk fra å behandle verden kvalitativt til å gjøre den kvantitativ og målbar. Bare det som kunne telles, måles og veies var interessant. Ved hjelp av abstraksjon og nye tekniske hjelpemidler i forskningen, som f.eks. mikroskopet, utviklet den instrumentelle fornuften seg basert på det vitenskaplige eksperimentet. Man observerte mønstre og regelmessigheter i naturen, og slik ble naturen underlagt mekaniske lover. Det var dette som skapte det mekanistiske verdensbildet. Den begynnende sekulariseringen var en uunngåelig følge av denne utviklingen, ikke minst blant tidens materialister og atomister. Det moderne individet og individualismen oppstod samtidig, ikke minst i Thomas Hobbes (1588-1679) atomistiske samfunnsteori.