More var sønn av en jurist, og selv utdannet jurist i London. Mens han studerte i Oxford, møtte han Erasmus og ble konfrontert med den nye humanistiske lærdommen som nettopp var kommet til Nord-Europa. Samtidig hadde han religiøse anfektelser, og tenkte både på å bli prest og munk. Vi ser allerede her de tre viktigste ansiktene hans: den dyktige advokaten, den lærde humanisten, og den religiøse grubleren. Selv om det er liten tvil om at hans dypeste lag var det siste, var det hans suksess som advokat og senere parlamentsmedlem som la grunnlaget for karrieren hans.
Henrik VIII ble oppmerksom på ham og ga ham etter hvert stadig viktigere oppdrag: speaker i Underhuset, ambassadør til kongene av Spania og Frankrike, og til slutt lordkansler, rikets høyeste embete.
Men om veien opp var blitt tatt i full fart, var fallet utfor ikke mindre raskt. More kunne ikke akseptere kongens kirkepolitikk, og vel heller ikke hans «skilsmisser». Han forsøkte å slippe unna en farlig konfrontasjon ved å fratre som kansler, men kongen krevde snart en lojalitetsed av alle undersåtter i sin strid med Roma, noe More ikke kunne avgi for sin samvittighets skyld. Som en av de meget få i England på den tiden sto han løpet ut, og måtte bøte med tap av hodet på skafottet i 1535.
Naturligvis er det Utopia som har blitt stående som Thomas Mores hovedverk, en bok så slående og original at den skapte en helt ny sjanger og har vært gjenstand for en mengde forskjellige tolkninger.
Men More skrev også en interessant biografi over Pico della Mirandola (1504), et typisk humanistarbeid, og en History of Richard III (ca 1520) som ble brukt av blant andre Shakespeare, i tillegg til en mengde dyktig poesi på både engelsk og latin.
Etter 1520 kom det hovedsakelig religiøse verker fra Mores penn. Han engasjerte seg sterkt mot innflytelsen fra den kontinentale reformasjonen i England, og de siste skriftene hans fikk en mye bitrere og dystrere innhold enn de tidligere, men mot slutten mildnende drag av forsoning og forventning.
More tilhørte den andre generasjonen av engelske humanister, William Grocyn (1446-1519), Thomas Linacre (1460-1524) og ikke minst John Colet (1467-1519) var ikke bare hans lærere, men også vennene hans. Men det var naturligvis Erasmus som var den store innflytelsen. Etter at de møttes i Oxford i 1598, opprettholdt de et mangeårig vennskap og en utstrakt korrespondanse.
More etterapte Erasmus' stil og holdninger med stor dyktighet, men bak den lærde, ironiske og blide fasaden skjulte det seg psykiske dybder som forbildet hans nok ikke besatt. More var på denne tiden nær knyttet til karteuserordenen, en av de strengeste innen kirken, og hadde sterk dragning mot et asketisk liv. Skjebnen ville det annerledes, og han levde som forfatter, embetsmann og politiker et aktivt og ikke kontemplativt liv.
Som Erasmus var More i begynnelsen positiv til kirkelig reform. Men utviklingen etter 1520 med økende radikalisering av reformbevegelsen og åpenbare farer for et skisma, utviklet først motvilje mot og senere bittert hat til kjetteriet hos ham.
More var Tyndales hovedmotstander i England, og striden utløste de mørkeste krefter i hans sinn. I sin maktposisjen forfulgte han motstanderne med de hardeste midler, og i språk og tanker framsto en helt annen personlighet en den lærde og milde humanisten fra tidligere år. Etter hans eget fall kan vi likevel merke en slags sjelelig forsoning. More søkte ikke martyriet, men aksepterte likevel sin skjebne som Guds vilje, men så den også som et løfte om frelsen og evigheten. More ble kanonisert av Kirken i 1935.
Det tradisjonelle bildet av More var overveldende positivt. Det bygde gjerne på den første, idealiserende biografien skrevet av hans svigersønn William Roper. Senere har nye studier ofte framhevet de negative trekkene ved hans personlighet.
I nyeste tid har til en viss grad pendelen svingt tilbake. I dag aner vi konturene av en fascinerende, kompleks, men likevel tidstypisk personlighet, som både i liv og tenkning stred med å forene tidlighet og evighet, samfunn og religion, og kanskje helst kjødets lyst og sjelens ensomhet. Et praktfullt, tradisjonelt bilde av Mores liv finner en i Fred Zinnemans Oscar-belønte storverk A Man for all Seasons (1966), med Paul Schofield som More, Robert Shaw som kongen og Orson Welles som kardinal Wolsey.
Bok II av Utopia er en beretning av en stoisk idealist og oppdagelsesreisende, Raphael Hythlodaeus, om en stat på en stor øy utenfor nordøstkysten av Syd-Amerika. Først nylig med Amerigo Vespuccis oppdagelser var Utopia blitt kjent for verden. Det som kjennetegner det utopiske samfunnet, er på den ene siden dets gjennomførte rasjonalisme. Alle aktiviteter og alle institusjoner er formet av en abstrakt fornuft som tilsynelatende negerer enhver tradisjon, enhver historisk formingsprosess. Like typisk, men ikke like gjennomført, er Utopias kommunisme. All individualisme er mistenkelig og all privateiendom forbudt. Men More var ingen Platon: Samfunnet er bygd opp på storfamilien og patriarkatet, og ekteskapet er hellig!
Utopernes tenkning er dominert av naturretten og ikke minst naturteologien. Fra studiet av naturen har de utledet den nødvendige eksistensen av en vis og omsorgsfull skaper. Når de blir konfrontert med kristendommen og åpenbaringen, er det lite der som overrasker dem. Selv om de gjennom fornuften allerede har formulert mange av kristendommens oppfatninger, er det deres religiøse liberalisme som er det karakteristiske. Ved siden av ekteskapsbrudd, er religiøs intoleranse den verste forbrytelsen. Alle fornuftige mennesker er religiøse, mener utoperne, men hvilken form denne religionen tar, er den enkeltes sak. Men naturligvis, ingen dionysiske utskeielser, ingen blodige riter eller menneskeofringer i det utopiske samfunnet! Også sjelens udødelighet, samt straff og belønning i det neste liv, er en del av utopernes liv. Ellers vil samfunnet gå i oppløsning, mener de. Her var det vel mer More enn fornuften som talte!
Alle høye prinsipper til tross, er kanskje den ulidelige kjedsomheten ved utopernes dagligliv det som slår oss sterkest. Fornuften utarter ikke sjelden til ren snusfornuft. More var en dreven forfatter, og hans ironiske distanse og kritiske holdning til mange ting og forhold åpenbar, men han greier ikke alltid å sette sine egne monastiske tendenser og puritanske holdninger helt i parantes. Men hans subtile demonstrasjoner av at fornuften som samfunnskraft likevel kan ha sine begrensninger, er virkningsfull nok. Det utopiske samfunnet overgår nok på de fleste områder datidens England og Europa, men ikke nødvendigvis på alle.
Den første boken, som altså ble skrevet sist, gir bakgrunnen for Raphaels beretning om Utopia. Raphael blir introdusert for Mores litterære alter ego, Morus, via en felles bekjent, Peter Gilles, i Antwerpen. Diskusjonen dreier seg om hvorvidt den vise mann bør engasjere seg i samfunnslivet, helt konkret gå i kongens tjeneste, et velkjent tema fra oldtidens moralfilosofi. Den bitre moralisten Raphael avviser tanken fullstendig, mens Morus er mer i tvil. More var dreven nok til ikke helt å identifisere seg med noen av dem, men vi må huske at det var nettopp på denne tiden han ble invitert til å bli medlem av Henrik VIIIs råd. Og at han ikke var helt fri for tiltrekningen fra rikdom og ære, viste hans senere valg!
Utopia er naturligvis først og fremst kjent for å ha skapt en eponym genre. Nå må det pekes på at «utopiske» verker er mye eldre enn Mores bok. Platons Staten er ikke bare to tusen år eldre, men også Mores viktigste inspirasjon. Men den utopiske tradisjonen fikk først form og særtrekk med Mores verk. Boken kom raskt i flere utgaver, til og med i tysk oversettelse, men så stilnet det av, og den engelske versjonen ble ikke trykt før i 1551. Først på 1600-tallet ble det nytt liv i genren. Fra da av og til i dag har den vært en av de viktigste i europeisk tenkning, ikke, må det understrekes, på grunn av litterære kvaliteter, men som medium for samfunnskritikk og nye politiske ideer.
Platons dialog Staten var det første og største i den utopiske genren før Thomas More. I tillegg hadde en teologiske spekulasjoner om Paradiset og det neste liv, og mer folkelige forestillinger om Slaraffenland og Verden på hodet. Men det var naturligvis More som plasserte Utopia på kartet. På 1600-tallet fikk en viktige innspill som Francis Bacons New Atlantis og Tommaso Campanellas Città del Sole. Både 1700-tallets samfunnstenkere og 1800-tallets presosialister var produktive bidragsytere.
I vår tid er nok genren mindre viktig. Senmodernitetens kritiske holdninger og ironiske perspektiv underminerer den idealisme og det gravalvor utopismen krever. I stedet er nok framstillingen av dystopier, utopienes vrengebilde, blitt mer viktig. Aldous Huxleys Brave New World og George Orwells Nineteen Eighty Four er kjente eksempler. Likevel lever den utopiske tradisjonen videre i andre, men beslektede tradisjoner.