Perioden frem til 313 da Konstantin anerkjente de kristnes rett til fri religionsutøvelse var preget av tidvis sterke kristenforfølgelser og en lang rekke led martyrdøden. Deretter tok kirken seg raskt opp til en stadig voksende maktposisjon. De neste 150-200 årene var preget av interne stridigheter innen kirken, og igjen var det en konflikt øst-vest hvor biskopene i Konstantinopel og Roma sloss om makten som kirkens endelige overhode. Og i 1054 deltes kirken for godt i en østromersk og en vestromersk kirke.
Dette var samtidig kirkefedrenes tid og de avgjørende dogmedisputter ble avgjort på en rekke kirkemøter. Viktige kirkefedre er Augustin og Tertullian. Pavestolen søkte i løpet av århundrene å øke sin makt ikke minst politisk og blandet seg inn i de fleste verdslige maktkamper i Europa fra middelalderen og fremover. Pavestolens økende politiske innflytelse og økonomiske rikdom førte med seg en verdsliggjøring av kirken.
Teologisk oppnådde pavestolen makt ved å forfølge alle som var uenige og man fikk alt fra korstog til inkvisisjonen og et økende jødehat i Europa. Samtidig skjedde en annen utvikling innen kirken med opprettelsen av de store klosterbevegelsene som en reaksjon på kirkens verdslige forfall. Benediktinerne oppstod så tidlig som 529. Den verdslige og den fromme kirke levde side om side i historiens videre forløp. Men den stadig tilbakevendende kritikk mot pavestolen endte tilslutt med at den protestantiske kirke ble opprettet av Luther i 1522.
Kulturhistorisk har særlig klosterbevegelsen hatt betydning da klostrene utviklet seg til læresentra og tok vare på den lærdom som fantes da Romerriket gikk i oppløsning ca 500.