Den andre mektige personligheten i Aristoteles' liv var Aleksander den store, ikke som Platon en førti år eldre farsfigur, men en tredve år yngre sønneskikkelse. Ifølge tradisjonen ble Aristoteles av Philip av Makedonia kallet til å bli Aleksanders lærer og oppdrager. Forbindelsen mellom Aristoteles' legefamilie og Makedonias kongeslekt hadde lange røtter, og Aristoteles bakgrunn ga ham i perioder mange problemer i et anti-makedonsk Athen.
Typisk for Aristoteles var at han gjennom systematiske studier av samtidens lærdom skaffet seg en enestående oversikt over det kjente kunnskapsuniverset, men enda mer at han gjennom egen forskning langt overskred forgjengernes viten. Av alle oldtidens tenkere er det kanskje han som i sitt virke minner mest om en moderne eksperimenterende og observerende naturforsker. Det veldige spennet i hans tenkning og dens altomfattende karakter har markert ham som en av historiens meget få universelle tenkere. Systemets elementer bærer sterkt preg av å være formet av ett intellekt, og selv om de ikke sømløst føyer seg sammen, er de indre motsetningene få og overflatiske. Aristoteles summerte opp hele den greske filosofien. De filosofiske skolene som fulgte etter tok riktignok utgangspunkt i hans tenkning, men representerte også en dreining mot nye og delvis ugreske problemstillinger. Det er derfor rimelig å se på hans verk som avslutning på filosofiens kanskje største epoke.
De over hundre kjente skriftene fra Aristoteles' hånd kan grovt plasseres i følgende kategorier:
1. Verker om logikk og vitenskapsteori
2. Verker om metafysikk og ontologi
3. Verker om fysikk, kosmologi, meteorologi og elementlære
4. Verker om biologi
5. Verker om psykologi, etikk og politikk, og
6. Verker om retorikk og diktning.
Hele Aristoteles' filosofi handler om Virkeligheten (med stor «V»!), om «det som eksisterer». Vår fundamentale erfaring forteller oss at virkeligheten (naturen) er noe som er i stadig forandring. Parmenides og Platon hadde fra det utledet at naturen ikke kunne være det virkelige, både fordi forandring til noe stadig nytt var utenkelig, og fordi forandring i seg selv ville være ugripelig for fornuften. Deres svar var derfor at virkeligheten ikke var den sansene kunne fortelle oss om, men noe dypere, noe usynlig, noe som bare intellektet kunne avdekke. Aristoteles tok denne typisk greske problemstillingen på alvor, men prøvde å vise at sansenes vitnemål likevel var forenlig med fornuftens krav. Hans svar lå i en ny ontologi, en ny oppfatning av virkelighetens vesen i hans teori om forholdet mellom stoff og form, og mellom mulighet og virkelighet.
For Aristoteles var tingenes verden den eneste virkelige. Den virkelige virkeligheten lå tett innpå naturens synlige overflate. Denne ontologien sammen med hans uttalte empirisme markerer ham egentlig som en ganske utypisk filosof. Budskapet fra de fleste tradisjonelle filosofer har jo gjerne vært at virkeligheten er svært forskjellig fra det den ser ut til. Men for Aristoteles var det sansene som sammen med vår evne til abstraksjon og generalisering ga sann kunnskap. Dette gjør det fristende å se på ham mer som en forløper for moderne naturvitenskap enn en tidstypisk filosof.
Selv om Platon og Aristoteles var nær forbundet gjennom tid og sted, var det også store forskjeller på dem. Platons dualisme var enkelte ganger ekstrem og hans oppmerksomhet ensidig rettet mot en annen, usynlig virkelighet. For Aristoteles fantes det ingen annen verden enn vår, ikke noe utenom naturen. Platon var kollektivist, samfunnet var klart viktigere enn individet, Aristoteles derimot like klart individualist, den enkeltes lykke var alltid det avgjørende. For Platon var menneskets mål å transcendere sin fysiske natur, for Aristoteles å fullbyrde den. Men begge så på mennesket som et fornuftsvesen, og begge idealiserte det intellektuelle liv på bekostning av det politiske eller estetiske mennesket.
Aristoteles menneskebilde summerte opp grekernes erfaringer gjennom fire hundre år og presenterte en fleksibel syntese av det fysiske og det sosiale mennesket. Mennesket var rikt utrustet fra naturens side, noen rikere enn andre. Målet for menneskelivet var å utvikle og utfolde sine evner, intellektuelle og moralske. Lykken var livets mål og mening; forskjellige mennesker kunne ha forskjellige lykkeidealer, men av alle livsformer var var det den intellektuelle som ga rikest belønning. Av Aristoteles' verker om mennesket og samfunnet må spesielt nevnes Om sjelen, Den nikomakiske etikk og Politikken.
Da Aleksander døde i 323 f.Kr. måtte Aristoteles forlate Athen, for, som han sa, «at athenerne ikke for annen gang skal få synde mot filosofien». Han slo seg ned i Khalkis på Evboia der han døde året etter. Hans verker fikk en merkelig skjebne. Både stoisismen og epikureismen var dypt influert av hans tenkning, men verkene hans ble lite lest i hellenistisk tid. Først tre hundre år etter hans død ble de gjenoppdaget. I senantikken var de gjenstand for stor interesse innenfor en platoniserende tradisjon.
Fra 800-tallet av ble Aristoteles' verker oversatt til arabisk og fikk stor betydning. Oversettelse til latin, først fra arabisk, senere direkte fra gresk, tok til på 1100-tallet, særlig i Spania, som opplevde en vital blandingskultur i disse århundrene. Innenfor det tankeunivers vi kaller skolastikken, og som dominerte høy- og senmiddelalderen, var Aristoteles den sentrale filosofen. Det må understrekes at skolastisk filosofi, for eksempel representert ved Thomas Aquinas, mottok kanskje like sterke impulser fra nyplatonismen som fra Aristoteles.
På 1400-tallet begynte nye toner å lyde i europeisk tenkning, og Aristoteles' betydning avtok. Med 1600-tallets vitenskapelige revolusjon var det slutt på hans dominans. Likevel lever hans ideer videre i vårt verdensbilde i dag, om enn i opphevet form. Og mange av hans fundamentale kategorier og klassifiseringer, hans begreper og forutsetninger, virker videre i oss, som regel uten at vi selv er oppmerksom på det!