Italia og Tyskland ble samlet i henholdsvis 1860 og 1871. Østerrike-Ungarn ble et dobbeltmonarki i 1867. Den første (1864) og den andre internasjonale (1889) var brede europeiske kommunistbevegelser, med Karl Marx (1818-83) i en sentral rolle.
I løpet av det 19. århundre opplevde Europa sterk industriell og økonomisk vekst. Maskinene gjorde sitt inntog. Fossekraften utnyttes, og vi fikk dampmaskiner og spinnemaskiner. Foregangslandet var England, der stikkordene var industri, privatisering og frihandel. En kapitalistisk borgerklasse markerte seg på bekostning av adel, kongemakt og geistlighet. Motstanden var sterk fra aristokratiet mot stemmerettsutvidelser og borgerrettigheter, som senere ble de moderne, demokratiske idealer. Der borgerne etter den engelske (1689), amerikanske (1767) og franske (1789) revolusjon hadde kjempet seg til makten, følte de nå sin posisjon truet nedenfra av den voksende arbeiderklassen, som mot slutten av århundret også krevde nye rettigheter, ikke minst politisk. Det ble f.eks. stemmerett for alle voksne menn i Norge i 1898. Arbeidsledigheten ble et økende problem, og følgen var fagforeninger, streik og lock out. Politiske partier ble dannet mot slutten av århundret. Dette resulterte i at borgerklassen gikk fra å være kritisk til selv å bli konservativ og reaksjonær.
Bykulturen vokste sterkt i forrige århundre. Europa opplevde stadig økende urbanisering og fraflytting fra distriktene. Bondesamfunnet ble svekket på bekostning av den økende industriarbeiderklassen. Som følge av bedrede levekår og medisinske nyvinninger, vokste folketallet dramatisk. Da flere måtte administreres, var det også sterk vekst i statsforvaltningen og den genrelle infrastrukturen. Samfunnet ble offer for stadig økende politisering, og de første velferdstiltakene så dagens lys, spesielt med tanke på forholdene for industriarbeiderne. Tidens symbol på en realpolitiker var Otto von Bismarck (1815-98)
Naturalismen var først og fremst et materialistisk brudd med Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831) og den tyske idealismen. Alt oversanselig ble diskreditert. Det ble nødvendig å være realistisk, frigjort fra illusjoner og villig til å se de harde fakta i øynene. Viljen til vitenskapeliggjøring og troen på den vitenskaplige metode var sterk i epoken. Denne scientismen og positivismen finner vi ikke minst hos Auguste Comte (1798-1857). Alt skulle underlegges vitenskaplig forskning: historien, naturen, samfunnet, mennesket og sjelen. Man jaktet hele tiden på konkrete fakta. Samfunnet skulle bygges på empirisk kunnskap.
Flere tenkere på denne tiden søkte derfor enkle reduksjonsgrunnlag som forklaring på de naturlige og historiske prosesser. Arthur Schopenhauer (1788-1860) reduserte alt til å bli et uttrykk for menneskets medfødte vilje til liv. Friedrich Nietzsche (1844-1900) hevdet at alt vi gjør er et uttrykk for vår vilje til makt. Hos Marx ble alt til økonomi, og historien et uttrykk for en evig klassekamp. Tenkningen avledes her av den til enhver tid eksisterende samfunnstype, og ble således kun et resultat av endringer i forholdet mellom produksjonkrefter og produksjonsforhold. Problemet med disse enkle modellenes omfattende forklaringskraft, var at de bet seg selv i halen. Naturalismens tenkere satte seg på et vis utenfor verden, og laget en teori som skulle gjelde alt og alle, unntatt dem selv. Hvis ikke måtte jo Nietzsches teori bare være et uttrykk for hans egen vilje til makt, osv. I alle fall var disse tenkerne, sammen med Sigmund Freud (1856-1939), med på å detronisere det klassiske menneskebildet samt troen på fri vilje og fornuft. Det å finne slike underliggende strukturer i samfunn og språk har ikke minst vært viktig for vår tids strukturalister, feminister o.l.
Sekulariseringen var også et viktig trekk ved denne tiden. Verdensbildet var det ubesjelede og mekaniske, og man benektet åndelige og overnaturlige fenomeners inngrep i verden. Nietzsche postulerte Guds død, og Max Weber (1864-1920) mente han var vitne til en avmystifisering (Entzauberung) av verden.
Forrige århundres litteratur deler seg i en realistisk og en symbolistisk del omkring 1880. Dette kan f.eks. illustreres av utviklingen innen Henrik Ibsens (1828-1906) dramaer. Så naturtro og fotografisk som mulig skildret Fjodor Dostojevskij (1821-81) livet i St. Petersburg, Victor Hugo Paris og Charles Dickens' London. De store symbolistiske dikterne var i første rekke Marcel Proust (1871-1922) og Oscar Wilde. Tidens nihilistiske verdi-vakum og den rent naturalistiske egoismen, finner vi i Fedre og sønner (1862) av Ivan Turgenjev, samt i flere av Dostojevskijs verker.
Luksusvarer ble importert fra koloniene, og debatten på kaffe- og tehusene hadde skapt et nytt, offentlig rom på slutten av 1700-tallet. Her oppsto også de første avisene. Allmenn deltagelse, der det gode argument skulle veie tyngre enn status, ble et ideal gjennom epoken. Denne borgerlige offentligheten er det Jürgen Habermas (1929-) mener svekkes som følge av en sammensmeltning av det private og offentlige rom i løpet av forrige århundre. Dette var ikke bare et resultat av arbeiderklassens bestrebelser, men også av de nye informasjons- og kommunikasjonskanalene. Pressen var sterkt voksende. Utdannelse, teknologi og vitenskap ble stadig viktigere.