Habermas gjorde seg først bemerket tidlig på 1960 tallet med en bok som på norsk fikk tittelen Borgerlig offentlighet. Han beskriver her et viktig begrep i 1700-tallets politiske filosofi, tanken om offentligheten, at det skulle finnes en opinion, en uformell sammenslutning av private individer som gjennom rasjonell debatt skulle kunne kritisere og trekke opp grensene for statlig maktutøvelse. Han fremhevet også hvordan denne tanken selv var begrenset ved at eiendomsløse og kvinner var utelukket fra offentligheten.
Habermas kritiserte også Gadamers hermeneutikk og hevdet at den underslo at tradisjoner ikke bare var forutsetninger for forståelse, men også kunne omfatte undertrykkende elementer.
Habermas' senere arbeider er preget av en stor evne til å forbinde filosofi og sosiologi og til å bruke engelskspråklig språkfilosofi i denne sammheng (noe som ikke skjer så ofte i USA og Storbritannia). Særlig har han fruktbart videreført den retningen i språkfilosofi som kalles talehandlingsteori og som bygger på en analyse av språket i bruk (og i mindre grad på en analyse av det semantiske og logiske strukturer).
Det er denne språkteorien som ligger til grunn for Habermas' teori om kommunikativ rasjonalitet, som vel er det mest kjente innslaget i hans samfunnsteori. Habermas hevder her at samfunnet bygger på de forbindelser som oppstår mellom mennesker når de forstår og tar stilling til hverandres påstander, f. eks om at noe er sant eller usant eller at noe er moralsk forpliktende eller uakseptabelt. Filosofi og samfunnsteori må, hevder Habermas, bygge på et språkfilosofisk grunnlag, og det betyr igjen at teoriene på disse felter må ta utgangspunkt i intersubjektive forhold, det vil si forbindelser mellom enkeltindivider.
Habermas interesse for samfunnsteori preger også hans etikk, som gjerne kalles for diskursetikk. Dette er en form for kognitiv etikk, det vil si at Habermas hevder at etiske normer i bunn og grunn kan begrunnes, og at det finnes bestemte fremgangsmåter for å avgjøre om de er bindende eller ikke.