Det er først og fremst Freuds tenkning om menneskets ubevisste sjelsliv som har gjort ham til en viktig del av den vestlige idéhistorien. Freud sekulariserte sjelen, kartla dens oppbygning og indre strukturer, og mente å ha funnet frem til en metode som kunne avlure det ubevisste dets verkende hemmeligheter. Ved å vektlegge det ubevisstes betydning for menneskets tanke- og handlingsliv bidro Freud dermed til den irrasjonalismen som preget tenkningen i tiårene rundt århundreskiftet. Mot slutten av sitt omfattende forfatterskap og lange liv gjorde Freud bruk av sine terapeutiske og individual-psykologiske oppdagelser til å formulere en psykoanalytisk teori om samfunn og kultur. I Ubehaget i kulturen som utkom i 1929 la han samtiden på sofaen ved å gi en naturalistisk forklaring på det ubehaget som Freud mente oppsto i møte mellom kulturens krav og menneskets drifter.

Mot slutten av det forrige århundre hadde Friedrich Nietzsche brukt Guds død som utgangspunkt for å lansere sitt eget menneskebilde. I Ubehaget i kulturen velger Freud den samme strategien. "Oseanfølelsen" avfeies innledningsvis som en vag erindring om en altomfattende tilstand før jeget avgrenset seg, og religionen avskrives som resultat av infantil hjelpeløshet og behovet for farsbeskyttelse. På denne måten forbereder han den kommende naturaliseringen av kulturen og dens ubehag.

Familien var det første kulturelle fellesskap, og den var først og fremst et resultat av at mannen ønsket jevnlig seksuell tilfredsstillelse - kjærligheten er altså grunnlaget for kulturen. "Men forholdet mellom kjærlighet og kultur mister i utviklingens løp sin entydighet." Kulturen legger etterhvert begrensninger på seksualdriftene: For det første ved at den stjeler libido; "hva mannen forbruker på kulturelle formål, tas fra kvinnen og seksuallivet." For det andre vil kulturen forsøke å regulere seksual adferd gjennom normer og regler - f.eks. vil den forby incest og menneskets naturlige biseksualitet, kreve trofasthet og engifte, og gi til kjenne at den "ikke aksepterer seksualiteten som en selvstendig lystkilde, men kun som en kilde til formering..."

Freud var på den tiden da Ubehaget i kulturen ble skrevet rammet av kreft. Et barnebarn og et av hans egne barn hadde begått selvmord. I tillegg hadde hele Europa den første verdenskrigens grusomheter friskt i minne og Freud kunne minnes en oppvekst i det fin-de-siécle Wien som er så kjent for sin dødsfikserte dekadanse. Døden var kommet han og hans tid nær og i sum ble det trolig for svakt å hevde at hemmede seksualdrifter var årsaken til alle menneskers mistrivsel. Derfor så Freud seg nødt til å skrive destruksjonen inn i menneskets natur. Som motpol til kjærligheten introduserer Freud i kapittel fem aggresjonsdriften - en medfødt trang i mennesket som driver det mot livløshet, destruksjon og ødeleggelse. Uoverenskomsten mellom seksualdriftene og kulturens restriktive forskrifter skyves til side for et oppgjør mellom det gode og det onde, Eros og Thanatos. Kulturen gjør sine mottrekk for å overleve dødsdriftens aggresjon og slik blir også denne grunndriften offer for kulturens restriksjoner. "Aggresjonen blir rettet innover, egentlig bare sendt til utgangspunktet, altså vendt mot det egne jeg". Vendt inn i jeget igjen gir det over-jeget kraft og styrke. Resultatet er et lidende mennesket fylt av angst, anger og skyldfølelse.

Ubehaget i kulturen er altså i følge Freud en nødvendig konsekvens av at mennesket ikke får leve i overensstemmelse med sine naturgitte seksuelle og destruktive behov.

I tenkningens historie er det tydelig hvordan Europa i tiårene omkring århundreskiftet er preget av en utstrakt tvil på fornuftens herredømme i mennesket og samfunn. Denne tvilen deler Freud med mange som søkte å avsløre menneskets fornuft som en skjør hinne som i de fleste tilfeller styres av andre, mer grunnleggende krefter i mennesket. Innenfor filosofien hadde Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche mot slutten av 1800-tallet valgt seg viljen som det bestemmende element i sitt menneskebilde. Viljen til makt avgjorde fornuftens overfladiske antagelser om det sanne, det skjønne og det gode, mente Nietzsche. Derfor ble også det enhetlige jeget - som i den borgerlige filosofien ble garantert av fornuftens forrang - oppløst til en omskiftelig arena der de irrasjonelle livskreftene opptrådde.

I litteraturen svinger også pendelen mot de utenfor-fornuftlige instansene i mennesket. Fjodor M. Dostojevskij hadde foregrepet dette i for eksempel Forbrytelse og Straff (1866) der hovedpersonen Raskolnikov beveges til ugjerning og innrømmelser hinsides fornuftige overlegg eller rasjonelle avgjørelser. Vår egen Knut Hamsun tematiserer også det ubevisste sjelsliv i mange av sine bøker;  Sult-romanens omflakkende jeg-figur er bare et eksempel på at også litteraturen hadde kastet vrak på fornuften som hovedaktør i menneskets liv. Etter den første verdenskrig overtok modernister som James Joyce denne interessen for menneskets eksistens, subjektivitet og irrasjonalitet i litteraturen. Det siste feltet av tenkningens historie som skal trekkes inn her for å vise at Freuds fokus på det irrasjonelle i mennesket er en del av en generell tendens, er billedkunsten. De nye retningene innen kunsten forlot i løpet av Freuds levetid tradisjonens naturalistiske idealer og mange vendte seg innover i menneskets sjelsliv for å finne nye motiver å feste til lerretet. Edvard Munchs symbolisme og mellomkrigstidens surrealister gir eksempler på billedkunst som forsøker å gripe dypere enn den virkeligheten som lar seg fange av øyet eller tanken.

Freud ble født i 1856 i Mähren som idag ligger i Tsjekkia. Døden innhentet han først i England i 1939 der han hadde søkt tilflukt etter Hitler-Tysklands innlemmelse av Østerrike i Det Tredje Riket. Som treåring fulgte han med på flyttelasset til Wien, der han holdt til resten av livet bare avbrutt av noen korte opphold i Roma, Paris og altså til slutt England. Etter å avlagt medisinsk embedseksamen i 1881 begynte den unge Freud å interessere seg for nevrologi og fire år etter reiste han som stipendiat til Paris. Der studerte han Charcots bruk av hypnoser for å frembringe hysteriske reaksjoner hos friske mennesker. I årene som fulgte hjemme i Wien ble Dr. Josef Breuer Freuds viktigste faglige støttespiller og sammen gav de i 1885 ut boken Studien über Hysterie som gjerne regnes som det første utkastet til en mer generell psykoanalytisk metode. Av de pasientene som Freud behandlet i denne tidlige perioden av forfatterskapet, er Anna O. den mest kjente. Hun fremviste tydelige nevrotiske symptomer og Freud anvendte "talekuren" for å avdekke de traumatiske hendelsene i pasientens barndom som forårsaket de nevrotiske lidelsene.

Freud tilhørte en generasjon sekulære jøder som hadde vokst opp etter at jødene i Østerrike-Ungarn i 1867 var sikret likestilte rettigheter med de andre borgerne av keiserriket. Nå kunne jødene tre inn også på politikkens og statsadministrasjonens områder. Men assimilasjonen var ikke fullstendig, og særlig mot slutten av 90-tallet vokste antisemittismen sterkt i Wien som i andre europeiske storbyer. For Freud som hverken hadde en fast tradisjonell jødisk identitet eller som sekulær jøde ble et fullverdig medlem av den liberale kulturen, ble perioden mot slutten av 90-tallet preget av smertefulle selvransakelser. Dette falt sammen med at Freuds far døde i 1896 noe som han selv karakteriserte som en skjellsettende opplevelse i sitt eget liv. Under denne personlige krisen psykoanalyserte Freud sitt eget liv og resultatet av dette var et nytt utkast til psykoanalysen. Ødipus-komplekset tredde nå i forgrunnen, drømmen ble antydet som kongeveien til det ubevisste sjelsliv og barnets egenseksualitet fikk avgjørende betydning. Dette kom klart til uttrykk i hovedverket Drømmetydning fra 1900, og i den lille boken Dora fra 1905 er det tydelig hvordan Freud hadde endret sin behandlingsmåte fra årene med Anna O. som pasient. I disse årene før første verdenskrig arbeidet Freud videre fra dette ståstedet og formulerte i en rekke skrifter nye individualpsykologiske innsikter.

Etter krigen som Freud først applauderte og siden fortvilet over, vendte han seg mer mot metapsykologi og kulturteoretiske spekulasjoner som tok utgangspunkt i psykoanalysen. To av de viktigste verkene fra denne senperioden i Freuds forfatterskap er The Future of an Illusion (1927) og Ubehaget i kulturen (1929) i tillegg til det virkningshistorisk viktige verket Das Ich und das Es (1923) der han navngir sjelens deler med betegnelsene detet, jeget og over-jeget.

Perioden mellom 1830 og 1880 blir ofte kalt naturalismen fordi vitenskapsmenn, filosofer, forfattere og andre skrev mennesket inn i naturen. Mennesket etter Darwin var et biologisk vesen, et resultat av en naturlig utvikling der mennesket bare utgjorde det foreløpige høydepunktet i evolusjonsrekken. Naturalismen ville føre hele mennesket og alle dets forskjellige livsytringer tilbake til naturen, og stilte seg tvilende til at mennesket representerte noe særegent fornuftsvesen eller at det hadde noen gudskapte privilegier som skilte det fra andre levende vesener i naturen.

Freud delte naturalismens grunnleggende premisser fordi han konsekvent fokuserte på menneskets driftsanlegg når han skulle beskrive og forklare individ og kultur. Freud var altså naturalist fordi hele hans forfatterskap kan sees på som et forsøk på å utstyre mennesket og alt menneskelig med driftsmessige forklaringer. Videre overtok Freud også de vitenskapelige aspirasjonene som gjerne festet ved 1800-tallets naturalisme. Freud ønsket å gi en vitenskapelig beskrivelse av menneskets sjelsliv. Denne vitenskapstroen og positivistiske optimismen som han hadde blitt sosialisert inn i gjennom en lang biomedisinsk utdannelse, er tydelig i de mange mekanistiske ordene og uttrykkene som Freud anvender. Språkbruken gir inntrykk av at sjelens ulike avdelinger griper inn i hverandre og arbeider sammen som deler av en maskin, en maskin som kan beskrives og reparerers med vitenskapelig innsikt i maskinens ulike virkemåter.