Johann Wolfgang von Goethe ble født i 1749 i Frankfurt am Main. Som student reiste han først til Leipzig for å studere jus. Siden valgte han Strasbourg som studiested, og begge steder ble han godt kjent med kvinner og litteratur som gav ham både gleder og sorger. Fra omkring 1770 var Goethe avgjørende preget av den romantiske strømningen Sturm und Drang og han skrev blant annet romanen Den unge Werthers lidelser (1774) som er bredfull av romantisk sentimentalitet. I 1775 flyttet han så til den lille staten Weimar etter en innbydelse fra hertug Carl August. Der tok han del i statsstyre med ansvar for veibygg, forsvar og bergverk. Denne siden av Goethe, Goethe som entrepenør og naturvitenskapsmann, har tydelig satt sitt preg på forfatterskapet, blant annet Faust II. Goethes natursyn var inspirert av Spinozas panteisme og Leibniz' tanker om natur-kraften. For ham var det ingen motsetning mellom naturvitenskap og kunst fordi kunstens mål måtte være å etterligne naturens herlige skaperkraft. Og i naturen fant han den samme skapende prosessen som i mennesket - begge utviklet seg, mente Goethe, ved at en urkjerne forløste seg som følge av et spill mellom motsetninger. I denne dialektikken dannet det onde (Mefisto!) bare en nødvendig motsetning for å drive utviklingen videre, det ble en nødvendig negasjon som sett i en helhet virket til det gode. På dette området er parallellen til Hegel åpenbar.
Etter en ulykkelig kjærlighetshistorie med en Charlotte von Stein - en av svært mange kvinner som Goethe stiftet nært bekjentskap med - reiste dikteren til Roma, en reise som skulle gi ham enda større beundring for det klassiske. Winckelmanns hyllest til byen fikk Goethe til å ta avstand fra den mest ekstreme romantikken som skulle erstatte den klassiske visdommen med følelsesladet poesi og sublim natur. Hans retur til Weimar ble en skuffelse, men Goethe søkte trøst i naturvitenskapen, Cristiane Vulpius (som senere skulle bli hans hustru) og ikke minst hentet han ny inspirasjon fra vennskapet med dikteren Friedrich von Schiller. Med hans hjelp fullførte Goethe verkene Faust I og Wilhelm Meisters Lehrjahre.
Mot slutten av sitt lange liv fordypet Goethe seg ytterligere i menneskets mangfold i jakten på det allmenne og fellesmenneskelige; Wilhelm Meisters Wanderjahre og West-östlicher Divan vitner om det. Da han døde i 1832 var han blitt en institusjon i tysk åndsliv - man lignet hans bortgang med solens.
Faust I tar til med en prolog i himmelen der Vårherre og djevelen, Mefisto, legger rammene for den videre handlingen i stykket. De to konverserer om tilstandene på jorden, og Vårherre kommer til å nevne sin tjener doktor Faust som han betegner ved "intet av det nære intet av det fjerne kan slukke denne tørsten i hans bryst." Tja, si ikke det sier Mefistofeles, la oss vedde. Gjerne, fortsetter Vårherre, men legger til:
...føl din skam når du må innse dette:
Det gode menske aner i sin trang
mot lyset hvilken vei som er den rette.
Allerede her har Goethe avdekket viktige trekk ved verket; den humanistiske troen på det gode mennesket er tydelig og ikke minst er Fausts streben introdusert som verkets hovedtema. Videre karakteriseres den onde som Guds tjener, som en som ved å egge Faust til aktivitet bare bidrar til den selvutviklingen som er ønsket av både Faust og Vårherre. Som Faust selv sier: " Å strebe med min hele kraft / det er mitt formål med kontrakten."
Etter disse innledende bemerkningene utfolder handlingen seg i tre tragedier der Faust stadig gjør nye fremstøt for å stille tørsten i sitt bryst. Delene har fått tilnavnet tragedier fordi det er åpenbart at Fausts streben også medfører ødeleggelse, død og fortvilelse. Det er prisen man må betale for å strebe, forklarer Mefisto
Den første tragedien er en kunnskapstragedie der Faust fortviler over sitt verdensfjerne liv som lærd. Vi møter ham i studerkammeret der han fristes av selvmord i desperasjon over gapet mellom liv og lære, tanke og handling. Men Faust kalles tilbake til jorden, Mefisto ankommer og kjærlighetstragedien utfolder seg. For nå skal Mefisto og Faust ut i verden og Fausts øyne faller raskt på den skjønne og uskyldige Gretchen. Han gjør kur til henne og vekker i henne lengsler og lyster som ikke tolereres i den lille statiske landsbyen som hun bor i. Men på tross av sin kjærlighet for Gretchen søker Faust videre mot nye mål og nye virksomheter. Den første delen ender derfor med at Faust svikter Gretchen som er kastet i fengsel for forbrytelser som samværet med Faust hadde påført henne. Den moderne streberen Faust hadde forårsaket utviklingens og rastløshetens første offer.
I Faust II som ble ferdig først året før Goethes død, fortsetter Faust sine reiser. Goethe iverksetter nok en tragedie; kulturtragedien. Faust opptrer i denne siste fasen av sitt liv som ingeniør og samfunnsentrepenør. Hans visjon er nå ikke bare selvutviklingen. Målet er å skape et nytt samfunn med kanaler, dammer, byer og jordbruk av et landskap som før bare hadde vært sump og myr. Men igjen møter Faust hindringer som gir fortellingen tragiske overtoner; for det nitidige arbeidet for å innlemme alt og alle i det nye moderne samfunnet bringer død til de som ikke lar seg innpasse i Fausts visjon.
Stykket avsluttes så på et gåtefult vis: Faust ser visjonen fullendt og kan dø fordi hans streben har opphørt. Mefisto mener han har vunnet veddemålet, men Faust hentes likevel til himmelen av engler som kommer ham i møte. Hvorfor Faust egentlig frelses er derfor et åpent spørsmål.
Myten skal ha sin opprinnelse i den historiske Faust, en tysk-språklig person som levde fra omtrent 1480 til 1540. Vi kjenner lite til ham, men han skal ha bedrevet magi, alkymi og astrologi og derfor pådratt seg kritikk fra tyske humanister.
Mot slutten av 1530-tallet kommenterte Martin Luther denne figuren og for første gang sataniseres Faust. Luther stilte ham i ledetog med djevelen og beskrev hans pakt med den onde. På denne måten dannes Faust som en type, en legende som lever videre i protestantiske kretser. I 1587 kom den såkalte Folkeboken som er den første litterære bearbeidelsen av Faust-myten. Også her utgjør fortellingen en advarsel om hvordan det går menneskene hvis de går i pakt med djevelen. Fausts synder er mange; han er vellystig, nysgjerrig, men verst av alt gjør Folkebokens Faust seg skyldig i overmot. Folkeboken kom i mange opplag, ble oversatt til flere andre europeiske språk, og dannet grunnlaget for Christopher Marlows drama, The Tragical History of Doctor Faustus, som kom ut i 1589.
Etter dette falt Faust-myten ned på dukketeaternivå og ble ikke tatt opp igjen for litterær behandling før Gotthold E. Lessing i sitt 17.litteraturbrev fra 1759 nevnte Faust-stykket som egnet til å fornye det tyske teateret. Opplysningsmannen Lessing ønsket derimot ikke å overta den protestantiske Faust som altså fortapes gjennom sin pakt med djevelen (etter 24 år i Fausts tjeneste på jorden skulle Fausts sjel bli djevelens). For Lessing og opplysningstiden utgjorde Fausts sannhetssøken og kroniske nysgjerrighet heller noe positivt og aktverdig som gjorde ham fortjent til frelse.
Goethe var den neste som brukte Faust-myten, og også han ga den sitt eget preg. Blant annet lot han Vårherre og Mefisto inngå veddemålet om Fausts skjebne, ikke Mefisto og Faust selv som tradisjonen før ham hadde gjort. Selv om Goethe overtok opplysningstidens beundring for Fausts rastløse nysgjerrighet, kan verket også med rette leses som en kritikk av det moderne prosjektet som Faust representerer fordi dets kostnader og destruktive såvel som konstruktive følger vises leseren i all tydelighet.
Goethe ble i sammen med Schiller, Kant og Beethoven - som levde på samme tid som Goethe - stående som en av de fremste representantene for den klassiske tyske humanismen. Det er denne tradisjonen Thomas Mann kritiserer i Doktor Faustus fra 1947. Den optimismen som lå til grunn for Goethes verk, denne troen på at mennesket aner i sin trang hvilken vei som er den rette, ble høyst problematisk for Thomas Mann i lys av de mange feiltrinn Tyskland og Europa hadde gjort seg skyldige i siden Goethes tid. Dermed var ringen sluttet: Faust var - med alle forbehold om avgjørende forskjeller - tilbake ved fortapelsen.
1. Fausts stadige streben etter å stille tørsten i sitt bryst gjør at Faust fortjener den frelsen som blir ham til gode. Frelsen er altså i dette perspektivet hans egen fortjeneste. Denne tolkningen har sin støtte både i Vårherres bemerkninger i prologen i del I og i englenes utsagn mot slutten av del II når de forsikrer om at " wer immer streben sich bemüht / den können wir erlösen" (enhver som streber kan vi forløse). Denne tolkningen av Fausts frelse har gjerne vært en del av en mer generell tolkning av verket som har sett Fausts virksomme streben som en dyd, som en positiv egenskap. Fausts tørst etter forandring, forbedring og fornyelse har i dette opplysningsperspektivet vært hans fremste kvalitet, på tross av de tragiske kostnadene en slik virksomhet får for Fausts omgivelser.
2. Faust vraker sin egentlige og guddommelige bestemmelse ved å innrømme for Mefisto mot slutten av del I at til lyden av arbeidet med å fullende det nye samfunnet er han fornøyd, nå verker ikke lenger tørsten i ham. Etter alle reisene har øyeblikket endelig kommet for å bli. Aksepterer man dette nederlaget (eller kanskje er det en seier ?) på Fausts vegne, må frelsen forklares som en nådegave fra oven som Faust altså selv ikke er opphav til. Denne gaven forklares gjerne med at det er Gretchen, som han i del I sviktet og førte i døden, som er frelsens opphav.
3. Fausts frelse er en kombinasjon av hans egen streben og Gretchens kjærlighet.