Heideggers første viktige verk var Sein und Zeit (Væren og tid) fra 1927. Her kan man merke påvirkningen fra Husserls fenomenologi, verket er preget av en gjennomgående en deskriptiv fremstillingsform. Men Heideggers tema er ikke en isolert bevissthet som er rettet mot en omverden av objekter, men en mer konkret menneskelig væremåte eller levemåte som på ulike praktiske vis eksisterte i verden, som det slagordmessig ble hetende. Heideggers hovedanliggende var først og fremst en kritikk av den formen for erkjennelsesteori Descartes grunnla, der omverdenen var fysiske objekter og det menneskelige subjekt erfarte dette gjennom sansning eller tenkning. Den viktigste måte å være på er ikke det fysiske objekts væremåte, men den måten mennesket er til på. Heidegger omtalte derfor mennesket som Dasein (tilværen) for å bryte med klassiske filosofiske begreper som subjekt og bevissthet. Omverdenen ble ikke beskrevet som fysiske objekter, men bruksgjenstander og redskaper, eller andre menneskers handlinger. Og vårt forhold til den var praktisk og umiddelbart for ut for og uavhengig av en teoretisk innstilling.
I tillegg til disse beskrivende elementene finnes det hos Heidegger et skille mellom ulike måter å forholde seg til verden på som kan kalles egentlige eller uegentlige. Dette kan knapt kalles en etikk, en begrunnelse av en riktig levemåte eller form for handling, men det rommer en eksistensiell appell om å forholde seg til virkeligheten på bestemte måter. Slik overtok Heidegger mye av Husserls tidsfilosofi og oppfattet forholdet til tid som et grunntrekk ved mennesket (derav tittelen Væren og tid). Men når han understreket at det grunnleggende ved vår forhold til tiden er vårt forhold til fremtiden, er dette eksistensielt begrunnet, vårt forhold til fremtiden er vårt forhold til vår endelighet, til vår kommende død.
Et annet slik grunntrekk ved mennesket er at vi forholder oss forstående, fortolkende til virkeligheten, dermed blir de tidligere hermeneutiske teoriene om fortolkning knyttet til en teori om hva det var å eksistere som et menneske i verden. Dette trekket ved Heidegger blir videreført av Gadamer.