Husserl

Den tyske filosofen Edmund Husserl (1859-1938) vil utvilsomt bli stående i filosofihistorien som grunnleggeren av fenomenologien. Fenomenologien kan betegnes som det siste ledd i den erkjennelsesteoretiske tradisjonen som preget europeisk filosofi fra og med Descartes. Gjennom fenomenologiens påvirkning på Husserls elev Heidegger, kom han også til å påvirke oppbruddet fra denne tradisjonen.

Husserls første viktige verk var Logische Untersuchungen fra 1901, der han hevdet at logiske og matematiske begreper stod for abstrakte og tidløse størrelser, prinsippene for disse vitenskapene kunne ikke beskrives som lover for prosesser i bevisstheten eller i vår biologi. Slike oppfatninger forkastet han som "psykologisme".

Husserl gav aldri opp dette synspunktet, men vendte sin interesse i en annen retning, nemlig en beskrivelse av bevissthet når denne rettet seg mot ytre gjenstander den sanset (eller for den saks skyld mot abstrakte matematiske gjenstander). Uttrykket fenomenologi er blitt stående som navn på det filosofiske programmet for en slik beskrivelsen av bevisstheten.

Husserls interesse retter seg altså ikke mot den ytre fysiske virkelighet, eller mot vår bevissthet som noe som faktisk eksiterer, mot fysiske , biologiske eller psykologiske lover. Han er opptatt av bevisstheten om disse fenomenene. Dette kalte han å sette den ytre verden i epoche, vi kan oversette med å sette den i parentes. Dette er ikke en form for idealisme, Husserl påstår hverken at den ytre verden ikke eksisterer eller er frembrakt av bevisstheten. Det han vil studere er bevisstheten alene, ikke dens ytre objekter i naturen, men vi må da hele tiden forutsette at den er rettet mot et slik objekt.

Her møter vi det neste grunnbegrep i Husserls fenomenologi, intensjonalitetsprinsippet. Det er et grunntrekk ved Husserls syn på bevisstheten at den alltid er rettet mot noe, den har et objekt av et eller annet slag, f. eks de objekter vi griper i sansningen. Det mest originale ved Husserls analyse av bevisstheten er kanskje et tredje begrep, det han kaller noema. Noema er ikke det objekt vi faktisk sanser, det vil alltid gå utover det og omfatte noe mer. Noema er den samlete sum av meninger vi knytter til et objekt, for eksempel hvordan det vil reagere eller fremtre under ulike forhold.

Husserl prøvde på mange vis å finne den rette måten å beskrive disse grunnstrukturene ved bevisstheten på. Han kom etterhvert frem til at det grunnleggende trekk ved bevisstheten er at den er en tidsbevissthet og det på et paradoksalt sett. Bevisstheten er bevissthet om forhold som utvikler seg i tid (prosesser) og den er selv i tiden, den er en prosess, en bevissthetsstrøm.