Bevegelsene hadde i alle fall det felles at de ikke styres av politiske teorier i tradisjonell forstand. Både Mussolini og Hitler holdt taler hvor de bekjentgjorde og forsvarte sine beslutninger, men argumentasjon spilte en svært beskjeden rolle i fascismens og nazismens praksis. De var snarere handlingsorienterte og ville utnytte de situasjonene som oppsto for å fremme sin egen sak. Men hva denne saken mer bestemt består i, er det ikke alltid lett å skjønne. Begge bevegelsene representerte en potensert og ekstrem nasjonalisme som ville behandle nasjonen eller "folket" som én kropp. Både Tyskland (1870) og Italia (1860) var relativt nye nasjonalstater. Fascistene og nazistene ville revansjere henholdsvis Italias tap av territorielle krav ved fredsslutningen og Tysklands tap i Første verdenskrig. Begge bevegelsene anså bolsjevismen og sosialismen som en dødelig fare for nasjonen. Begge bevegelsene ble styrt av en partielite omkring en "fører" som talte i store ord om sitt historiske oppdrag. Skrekken for en kommunistisk revolusjon bidro til å øke temperaturen i begge bevegelsene. Både fascismen og nazismen representerte hele kulturformer. De hadde sin egen billedkunst, litteratur, arkitektur og musikk. De var styrt av ordensutopier snarere enn av frihetsutopier. Uniformering, flaggparader og massemønstringer var en viktig del av de politiske ritene. Kamp-metaforikken dominerte det politiske språket. Motstanderne av de to bevegelsene ble ikke fremstilt som klassefiender, men som fiender av folket. Derfor drev fascismen og nazismen aktivt sensur og politiske forfølgelser av dem som ikke ville eller kunne integreres i nasjonens kropp. Men forskjellene mellom Tyskland og Italia var betydelige. Blods- og raseteorier spilte en langt mindre rolle i Italia enn i Tyskland.