Gadamer
Hermeneutikk i Heideggers og Gadamers versjon er altså ikke en spesialhermeneutikk, knyttet til bestemte fag. Elementer fra for eksempel juridisk hermeneutikk trekkes inn, men hensikten er å gi en allmen teori om forståelse. Denne generelle teorien har derfor ikke form av en regelhermeneutikk, og den er ikke en metode. Å tale om hermeneutisk metode er for Gadamer en selvmotsigelse, den vitenskapelige metode der vi bevisst følger skrittene i en prosedyre, er en arv fra erkjennelsesteorien, særlig Descartes, som Heidegger hadde kritisert. Å forstå er ikke så meget en form for aktivitet for Gadamer, men snarere noe som skjer med oss, ett trekk ved vår væremåte vi ikke kan bevisst kontrollere.
Når det å forstå slik blir et trekk ved menneskets måte å være på. Da forvandler også den hermeneutiske sirkel sin natur. Leseren blir selv en del av sirkelen, den blir ikke bare en vekselbevegelse mellom del og helhet i teksten, men mellom leserens forståelse av teksten og av sin egen historiske situasjon. Det er her viktig å være klar over at hermeneutikk på 1800-tallet i Tyskland var blitt knyttet til fremveksten av de historiske humanvitenskapene. Det å forstå var blitt et spørsmål om historisk forståelse, altså å forstå noe over en tidsavstand, å forstå en annen og tidligere periode.
Dette er også Gadamers forutsetning. Gadamer er blitt berømt for å
ville "rehabilitere fordommer". Fordom betyr her en oppfatning fattet
på forhånd, før møtet med f. eks den teksten vi skal fortolke. For
Gadamer er det et blindspor å ville begynne forståelsen på bar, men
sikker bakke, slik Descartes foreslo. Vi må for å forstå fortiden ta
utgangspunkt i det som forbinder oss med den, det vil si de fordommer,
de forutsetningene som er overlevert fra fortiden. Gadamers
hermeneutikk får derfor et konservativt preg. Riktignok er forståelsen
aldri ferdig, aldri avsluttet, men muligheten for å forstå er alltid
knyttet til en tradisjon, en sammenheng vi er en del av og som vi
aldri fullt ut kan overskue.