Paulus var født av jødiske foreldre i Tarsus i Kilikia, i det nåværende Syd-Tyrkia, rundt 10 e.Kr. Som hellenistisk diasporajøde var språket hans gresk, dessuten var han romersk borger, en rar, men ikke uvanlig kombinasjon på den tiden. Paulus gjorde vesen av at han hadde et yrke, teltmaker, og derfor kunne forsørge seg selv. Men han var også ifølge Ap. Gj. utdannet i Jerusalem, men neppe rabbi i streng forstand. Det er ingen ting som tyder på at han noensinne møtte Jesus i levende live.
Paulus var nær knyttet til fariseerne, hvem nå de kan ha vært, og en aktiv kristenforfølger, noe han selv framhever. Om disse tidlige kontroversene, må det innrømmes at vi vet lite. Hvorfor jøder skulle forfølge kristne jøder med til dels harde midler, er ikke uten videre klart. Forventningene om en Messias som skulle forløse jødefolket, var tross alt en vanlig forestilling i den turbulente tiden da Paulus levde. Kanskje var det at Jesus av mange, deriblant Paulus, ble oppfattet som en falsk Messias. Han hadde jo endt med en lite ærerik korsfestelse og ikke som en kongeskikkelse med militære suksesser og triumfferd på kvadriga.
Få episoder i NT er mer dramatiske enn Paulus' omvendelse. På vei til Damaskus for å kuste kristne, blir han slått av hesten, blindet, og en stemme spør ham: «Saul! Saul! Hvorfor forfølger du meg?». Et virkningsfullt tema i kristen ikonografi, men neppe historisk helt etterrettlig! Likevel, Paulus er helt klar på ett punkt: Han har sett den oppstandne Jesus. Det er det som gir ham apostelstatus. Og herfra vier han den samme energi som han tidligere forfulgte kristne med, til troens utbredelse. Den obskure, kuede og korsfestede Jesus var likevel den lovede Messias! Dette måtte bety at verden sto overfor en avgjørende fase, Guds plan var i ferd med å virkeliggjøres.
Det var to fundamentale forutsetninger Paulus bygde sitt liv etter omvendelsen på: bevisstheten om å leve i en endetid og overbevisningen om at Gud hadde valgt ham til å formidle budskapet. Hans omfattende misjonsreiser omfattet store deler av det østlige middelhavsområdet, han oppholdt seg i lengre tid på enkelte steder (Korint, Efesos), og han grunnla flere menigheter (Filippi, Thessalonika). Han besøkte Jerusalem flere ganger, selv om forholdet til lederne der til tider kunne være vanskelig. Problemene skyldtes i hovedsak at Paulus etter disses mening gikk for langt i å gi ikke-jøder fritak fra jødisk lov (omskjæring, matregler).
Når han ikke kunne være personlig til stede, holdt han kontakten med sine menigheter gjennom intens korrespondanse. Paulus brev er ikke bare de viktigste kildene til vår kunnskap om livet hans, men inneholder også alt vi vet om hans teologi.
Rundt 55 besøkte Paulus igjen Jerusalem. Denne gangen gikk det riktig galt. Han ble arrestert, men siden han var romersk borger, benyttet han sin rett til å appellere til keiseren. Sjøreisen til Roma var full av dramatikk, med skibbrudd og vinteropphold på Malta. Men endelig nådde han reisemålet, og her ender det vi sikkert vet om Paulus' skjebne. Det finnes flere beretninger om hva som senere skjedde, men rimeligvis endte han sitt liv i Roma, antagelig henrettet en gang tidlig på 60-tallet.
Ettertiden har utledet mye intrikat teologi fra Paulus' brever. Men Paulus var ingen systematisk teolog, og budskapet hans var såre enkelt. Endetiden var intruffet og dommens dag nær. Jesus var den lovede Messias, og hans totale fornedrelse bevitnet Guds uransakelige nåde. Denne nåden omfattet et tilbud til alle mennesker om frelse. Betingelsen for frelse var troen på at den korsfestede Jesus var Messias og Herre, og naturligvis at en gjennom sitt liv i disse siste dager bekreftet både denne troen og sin totale kjærlighet til Gud.
Siden de kristne i utgangspunktet var en jødisk sekt, nemlig de som trodde at Messias allerede hadde levd og dødd, måtte det nødvendigvis oppstå konflikter med den ortodokse jødedommen, spesielt når budskapet også skulle formidles til ikke-jøder. Paulus måtte derfor foreta en vanskelig balansegang mellom jødisk lovtrohet og apokalyptisk krisetilpasning. (Den samme spenning var til stede også i Jesus' liv og lære!)
Brevene hans var alltid skrevet i konkrete situasjoner. De kunne nok inneholde omfattende, men ofte upresise teologiske uttalelser, men like gjerne nitide beskjeder om daglig livsførsel. Vi må tro at Paulus i hovedsak foredro sin teologi muntlig og personlig i prekens form.
Paulus' betydning for kristendommen har naturligvis vært enorm. Alle radikale teologer (Augustin, Luther, Barth) har før eller senere vendt seg til ham for inspirasjon og belegg. Han har blitt utlagt som en troens apostel, en korsets teolog og en kjærlighetens profet. Alt dette var han nok, men det avgjørende spørsmålet om Paulus vil alltid være: Var han først og fremst en mann av sin tid, og etter hans egen oppfatning en meget spesiell tid, eller ønsket han å være en læremester for alle tider, inkludert vår.