Jødedom

Andre folks historie lar seg stort sett skille religiøst og politisk. Dette er ikke mulig i samme grad med jødene.

Jødenes historie begynner med Abraham, som levde en eller annen gang mellom 2000 og 1550 f.Kr. Judaismens historie begynner med Moses, som levde en eller annen gang mellom 1550 og 1200 f.Kr. Abraham opptrer for første gang i 1. Mosebok 12,1. Det som ligger forut (skapelsen, syndefallet, brodermordet, Noas ark og Babels tårn) regnes av jødiske historikere som myter, ikke historie.
Etter Abraham og Moses følger patriarktid, monarki, profettid og det babylonske fangenskap på 500-tallet f.Kr. Dette er begynnelsen på den jødiske diaspora.

Det mest typiske ved den jødiske religionen var dens ekstreme monoteisme. Det var bare en gud, alt var skapt av ham, og mennesket skyldte ham absolutt troskap. I tillegg var jødefolket Guds utvalgte folk. Gjennom de to paktene (Noah og Moses) hadde han lovet dem sin gunst, forutsatt at de overholdt hans bud. Gjennom mer enn tusen år, under de mest skiftende omstendigheter og i mange varianter, holdt dette stedige folket fast på sin fundamentale overbevisning. Når forholdene var som verst, så de på dem som Guds rettferdige straff for Israels ulydighet. Dersom alle jøder bare en eneste dag kunne overholde loven, ville nok Gud belønne dem!

Jødedommen hadde ingen visjoner om det neste liv: Pakten skulle oppfylles i denne verden. Under jødenes mange prøvelser oppsto etter hvert en forventning om en konge lik Saul og David, en messias, som skulle lede dem i deres frihetskamp. I den turbulente tiden rundt begynnelsen av vår tidsregning ble slike håp særlig intense, og mange messiaspretendenter sto fram. Det slående med Jesus var hans død i fornedrelse, og at han gjennom sin oppstandelse beviste sin rett.

De apokalyptiske forventninger som lå under kristendommens framvekst ble bekreftet av de traumatiske hendelsene på 60- og 70-tallet: Templet ble rasert av romerne under Titus, dets skatter brakt til Roma, og jødene drevet i utlendighet. Dette bestyrket troen blant jøder og ikke-jøder på at Jesus hadde vært den ekte messias, og bidro sikkert til det dårlige ryktet de kristne fikk blant romerne som en overspent og asosial gruppe.

Hvilken idehistorisk betydning har så jødene hatt? Det mest opplagte svaret er kristendommen og dessuten islam. Begge religioner deler de samme historier fra GT: Skapelsen, syndefallet, Abraham, Moses, Isak og Jacob. Islam har tatt Abrahams sønn Ismael som stamfar. Ismael har her overtatt den rolle Isak har i kristendom og jødedom. Det var han som skulle ofres, og det var han som fikk 12 sønner.

Jødene i diaspora har levert viktige bidrag til europeisk idéhistorie. Alexandria var lenge et viktig senter for jødisk-hellenistisk tenkning. På 1100- og 1200-tallet opplevde jødene en blomstrende kulturoppgang i det vestlige Europa, hvor Maimonides var et av de største navn. Spinoza på 1600-tallet var påvirket av ham.

Som en reaksjon mot den rasjonalisme Maimonides stod for oppstod den jødiske Kabbala, som kretsen rundt det platonske akademi i Firenze og Pico della Mirandola var sterkt opptatt av. De skapte sågar en kristen kabbala. Disse kabbalaene har hatt en viss betydning for de senere århundrenes diverse okkulte retninger.