Abraham og Moses

Etter Abrahams vandringer først fra Babylon til Palestina og deretter stammens videre vandringer på kryss og tvers i de vestlige delene av dagens Midtøsten, fikk jødene en kort blomstringstid i Egypt - antakelig under hyksosene som regjerte landet ca 1650-1550 f.Kr. Det er under disse at man regner at Josef innehadde en høy stilling i statsadministrasjonen. Det kom nye faraoer som ikke så like blidt på beduinerstammenes voksende innflytelse og de opplevde nedgangstider og til slutt trelldom inntil de flyktet med Moses en eller annen gang mellom 1550 og 1200, meget mulig under Ramses IIs regjeringstid på 1200-tallet.

Det viktige med denne flukten er at den markerer fødselen av Israels folk som nasjon. På Sinai-fjellet mottok Israel Loven, og dette gjorde folket til også et religiøst folk . Mottakelsen av steintavlene - Loven eller Torahen - var beviset på Guds spesielle pakt med Israel og bekreftelsen på det opprinnelige løftet han gav Abraham. Middelalderens filosofer rettferdiggjorde judaismen på basis av denne hendelsen, som utgjør det avgjørende dogmet i judaismen. Spinoza som bl.a. stilte spørsmål ved denne overleveringen av loven fra Gud til Moses på vegne av folket, ble som kjent ekskommunisert av den jødiske menigheten i Amsterdam som følge av sine kjetterske synspunkter.