Disse modernistiske fremstøtene hadde sin bakgrunn i endringer i Habsburgerrikets og Wiens historie fra dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble opprettet i 1867, til keiserriket gikk i oppløsning under den første verdenskrigen. Gjennom revolusjonen i 1848 og de politiske omveltningene i 1867 fikk borgerskapet adgang til de politiske arenaene i riket. Liberale politiske idealer skulle omsettes i politikk; fornuftige resonnementer og lover skulle erstatte den barokke politikken som bygget på kirke- og keisermakt. Men tiden da det opplyste borgerskapet med en viss rett kunne se seg selv som garantister for en liberal orden varte ikke lenge. Keiseren satt frem til rikets oppløsning, kirken forble sterk, de konservatives kritikk tiltok, jødehatet fant veien inn i politikken og borgerne selv lot det politiske engasjementet falle til fordel for et fornyet og fornyende kunstnerisk engasjement. Da kristensosialistenes Karl Lueger tok over som borgermester i 1897 var den politiske liberalismen skjøvet til side av nye politiske strømninger som anerkjente andre politiske verdier og fremgangsmåter enn de liberalistiske. Politikk ble følelser og fantasier, retorikk og anklagelser - politikk var blitt magi oppsummerte dikteren Hofmansthal. Som følge av den politiske avmakten vendte deler av borgerskapet seg mot kunstneriske representasjoner av det innvendige mennesket. Psykologien formulerte innsikter i menneskesjelens avgrunner som litterater, musikere og billedkunstnere så forsøkte å gi kunstnerisk form. Instinkter og følelser erstattet i kunsten som i politikken den liberale fasens tro på fornuft og resonnement.