I 1918 mens Wittgenstein var krigsfange i Italia sendte han en tekst til Russell som denne fikk publisert under tittelen Tractatus logico-philosophicus (kokette titler var gjengs i filosofi på den tiden!) i 1921, og som var grunnlag for Wittgensteins senere berømmelse. En av konklusjonene i boken var at filosofi representerte en meningsløs aktivitet, og Wittgenstein ga bort sine penger og viet seg til et enkelt liv blant vanlige mennesker, et relativt mislykket forsøk på autentisitet.
Tankene hans hadde imidlertid et visst nedslag innen den såkalte Wienerkretsen, og Wittgenstein lot seg etter hvert lokke tilbake til filosofien. I 1929 var han på ny i Cambridge, hvor han etter hvert fikk en lederrolle i en krets av unge, begavete intellektuelle og filosofer. I 1939 ble han professor, men brukte sin tid under Andre verdenskrig til frivillig humanitært arbeid. I 1947 frasa han seg professoratet, men døde allerede i 1951 etter en lengre tids sykdom. Hans andre hovedverk, Philosophical investigations, ble publisert av elever i 1952, og hans mange etterlatte papirer og notater har fortsatt å utkomme i de femti påfølgende årene.
Tradisjonen opererer med to forskjellige wittgensteiner, en tidlig knyttet til Tractatus og en senere forbundet med Investigations. Det som likevel forener de to hovedverkene er synet på mennesket som et primært språklig vesen. I dette er Wittgenstein representativ for den revolusjonen i filosofi og vitenskap ca 1890-1930 som har blitt betegnet som "den språklige vendingen".
Tractatus formidler et ekstremt positivistisk syn på språket. Bare førsteordens deskriptivt språk har mening, og meningsfylt språk avbilder virkeligheten ved at språk og verden har den samme logiske struktur. Hva som faktisk er sant, er alltid kontingent, hvilket umuliggjør all metafysikk. Refleksjoner over forholdet språk-verden er også utelukket, noe som da rammer Tractatus selv. Wittgensteins interesse for etikk skinner igjennom, men normativt språk har ingen kognitiv status. Filosofi blir i siste instans derfor en aktivitet uten mening. Dette ekstreme synet ble formulert i gnomiske aforismer og pådyttet en pretensiøs nummerering som bidro til verkets kultstatus i flere tiår av europeisk tenkning.
Investigations har et langt videre og mer humant syn på språk, noe som sikkert skyldes blant annet forfatterens forøkte livserfaring, men også innflytelse fra sosialfilosofi og pragmatisme. Språk er nå blitt noe som er innvevet i menneskenes liv, ikke et univers separat fra verden. Det sentrale begrepet er "språkspill", som omfatter både mangfoldet av språklige aktiviteter, det at de alle bygger på implisitte regler, at de omfatter visse (men ikke allmenne) likheter, og at de har instrumentelle funksjoner. Innsiktene i Investigations ble mer formidlet gjennom slående eksempler enn noen systematisk teori, men filosofi ble i motsetning til i Tractatus tildelt en viss terapeutisk funksjon og evne til å oppklare misforståelser.
Wittgenstein har vært en av de mest innflytelserike av 1900-tallets tenkere. En del av dette skyldes at han maktet å projisere et dypt moralsk engasjement, og at han gjennom sitt liv viste mange at filosofi var et spørsmål om livsform like mye som dypsindig tale. Hans sterke valg maner fram ekkoer av Sokrates og Kierkegaard, og hans homoseksualitet bestyrker bildet av en plaget, nesten tragisk personlighet. Hans filosofiske betydning er vanskeligere å vurdere. I enkelte kretser er han tilnærmet helgenforklart, og Wittgensteinstudier og -utgivelser er i dag en egen filosofisk genre. Andre har stått mer likegyldige eller kritiske overfor hans ideer og personlighet. Alt i alt er det nok rimelig å framheve den fragmentariske karakteren av hans tenkning, og at han i ettertid vil ruve mer ut fra enkelte tellende innsikter og formuleringer enn noen spesifiserbar filosofisk posisjon.