Av alle samfunnsformer var polis, den greske bystaten, den beste. Det var fordi den av alle best lot mennesket få virkeliggjøre sin natur. Mennesker var naturligvis forskjellige, men den beste stat lot i prinsippet alle få sin rettferdige del av godene. Både Platon og Aristoteles forutsatte at det ikke var noen nødvendig motsetning mellom egeninteresser og fellesinteresse. I dag oppleves nok dette spørsmålet som atskillig vanskeligere.
Aristoteles' Politikk inneholder en av våre viktigste diskusjoner av forholdet mellom monarki, aristokrati og demokrati - styret av en, av flere, av alle. Alle styresettene kan forekomme i en god og en dårlig form, avhengig av deres underliggende intensjon: fellesinteresse eller selvinteresse. Aristoteles framstår som en slags betinget demokrat. Han har sans for alle tre styreformene, men er egentlig maktfordelingsteoretiker. Her foregrep han Polybius' oppfatning fra to århundrer senere, en oppfatning som kom til å få stor betydning for Locke og Montesquieu.
Aristoteles politiske teori mangler helt Platons filosofiske radikalisme. Som så mye av hans filosofi summerer den opp og bekrefter det bestående, det «alle vet». Husk også at det athenske demokratiet var både mer, men særlig mindre demokratisk enn hva vi er vant til. I siste instans var det et demokrati av og for mannlige, bemidlede, innfødte athenere, noe Aristoteles fant høyst «naturlig». Kvinner manglet de nødvendige egenskaper til å kunne delta i det politiske liv, og slaver var i det store og hele slaver fordi de hadde slavesjel. Selv om Aristoteles ikke var athensk borger, må det ha vært betryggende for ham at fornuften så klart bekreftet hans kjønns og stands prefererte status!
Innen bystaten fantes det flere mulige akseptable livsformer. For de mange ville kroppens og de lavere livsfunksjoners tilfredsstillelse være tilstrekkelig. Andre kunne eksellere i atletisk dyktighet eller militære ferdigheter. Men de beste livsformer var det politiske og det intellektuelle liv. Politisk deltakelse var ikke bare en rett, men en nødvendig plikt i polis, og Aristoteles ga den høy status. Men for de få som naturen hadde begunstiget i så måte, var utvilsomt det intellektuelle livet å foretrekke. Her fant mennesket på sitt ypperste det egentlige mål i livet. På dette punktet foregrep Aristoteles senere filosofiske skolers distansering fra det politiske.