Fra statens side var det vi i dag ville kalle en positiv handelsbalanse det avgjørende. Å eksportere flere varer enn en importerte, slik at statens forråd av edle metaller økte, var siktemålet. Å snakke om en statlig Midas-mani, er likevel litt fortegnet. Det dreide seg like meget om et instinkt for selvforsynthet, en aristotelisk eller stoisk autarkeia. Men i en tid da handel var den viktigste drivkraften i økonomisk utvikling, måtte nødvendigvis kumulasjon av penger bli det viktigste målet både på individuell og nasjonal rikdom. «Gull er en vidunderlig ting,» sa Columbus, «den som besitter det er herre over alt han ønsker seg. Med gull kan en til og med komme inn i Paradiset!»
Merkantilismen hadde åpenbart et for enkelt syn på opphavet til profitt. Med sin framhevelse av sirkulasjon framfor produksjon sto den også helt uforstående overfor enhver arbeidsverditeori. Men den representerte samtidig dødsstøtet mot feudaløkonomien og mot religionens forbud mot åger. Dens skjebne bekrefter samtidig Hegel og Marx' syn på historiens dialektikk: Dens suksess i kapitalismens tidlige fase skapte nettopp forutsetningene for sin egen opphevelse. For den framvoksende industrikapitalismen på 1700-tallet representerte merkantilismen ikke bare en foreldet økonomisk teori, men også det sterkeste hinder for videre framskritt.