Det eneste stedet fysiokratene kunne se at det foregikk en klar verdiskapning, var i jordbruket. At en bonde eller landarbeider produserte mer nytteverdi i form av mat enn vedkommende konsumerte, var åpenbart. Men de satt også med sitt tradisjonelle arbeidssyn: Arbeid var i siste instans sterilt. Altså var det ikke bondens arbeid som skapte merverdien, men noe annet. Og dette andre kunne bare være naturen selv! Å oppfatte naturen som skapende går helt tilbake til den tidligste greske tenkningen, og på 1700-tallet var natura naturans en selvfølgelig forestilling.
Fysiokratenes idealisering av jordbruket og spesielt naturen, kan tolkes på flere måter. I sin politiske filosofi forsvarte de landeierne ut fra den feudale analogien mellom naturens og samfunnets orden, en klart konservativ tendens. De sto også innenfor en stoisk inspirert naturrettslig tradisjon, der naturen ble den høyeste dommer over rett og galt, igjen et førmoderne trekk. På den andre siden er det faktisk mulig å oppfatte dem som forløpere for den senere romantikkens naturbegeistring, og deres tanker viste det seg senere, kunne lett brukes til å forsvare den gryende industrikapitalismen.