Eksistensialismen

Heidegger var ikke alene i mellomkrigstiden om å vende seg med større intensitet og interesse mot menneskets eksistens og dets særegne livsproblemer. Mange lot seg inspirere av Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche - hos dem fant man et språk som kunne beskrive det meningsvakuumet som mange følte seg konfrontert med i mellomkrigstiden. For eksistensfilosofien har jo nettopp som utgangspunkt at menneskelivet er meningsløst, at tilværelsen er uten evige bestemmelser, verdier og sannheter som den enkelte kunne finne mening i. Denne tomheten, som grenser til det absurde, stiller mennesket i en posisjon der det selv må ta ansvar for sine valg. Derfor må mennesket i følge eksistensialismen definere sitt eget liv, det må legge fra seg billige erstatninger som lover mening og sjelsro og heller se det meningsløse og timelige i øyet. Bare slik kan mennesket leve et autentisk og ærlig liv enes Heidegger, Jean-Paul Sartre og Albert Camus for å nevne noen av de viktigste skikkelsene som stiller seg i den eksistensialistiske tradisjonen i denne epoken.