Heidegger var ikke alene i mellomkrigstiden om å vende seg med større
intensitet og interesse mot menneskets eksistens og dets særegne livsproblemer.
Mange lot seg inspirere av Søren Kierkegaard og
Friedrich Nietzsche - hos dem fant man et språk som kunne beskrive det
meningsvakuumet som mange følte seg konfrontert med i mellomkrigstiden. For
eksistensfilosofien har jo nettopp som utgangspunkt at menneskelivet er
meningsløst, at tilværelsen er uten evige bestemmelser, verdier og sannheter
som den enkelte kunne finne mening i. Denne tomheten, som grenser til det
absurde, stiller mennesket i en posisjon der det selv må ta ansvar for sine
valg. Derfor må mennesket i følge eksistensialismen definere sitt eget liv,
det må legge fra seg billige erstatninger som lover mening og sjelsro og
heller se det meningsløse og timelige i øyet. Bare slik kan mennesket leve et
autentisk og ærlig liv enes Heidegger, Jean-Paul Sartre og Albert Camus for å
nevne noen av de viktigste skikkelsene som stiller seg i den
eksistensialistiske tradisjonen i denne epoken.