Bygg på Jesus!
Mt. 7, 21 - 29
"21.Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? 23. Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett! 24. Derfor - hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. 25. Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt å fjell. 26. Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand. 27. Og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Og det falt, og fallet var stort. 28.Og det skjedde da Jesus hadde endt denne talen, da var folket slått med undring over Hans lære. 29. For Han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde."
Det er viktig å
merke seg hva som er hovedsak i denne teksten, ellers så kan selve denne teksten
bli en ledetråd for deg, nettopp til å bygge ditt hus på sand.
Loven har vi et - fra naturen av - forhold til
(Rom.2,14-15),
mens evangeliet er en aldeles fremmed sak, som må bli oss forkynt til tro.
Derfor er vi også i utgangspunktet alltid fokusert på gjerninger - "Hva skal vi
så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?"
(Joh.6,28),
ja, det er menneskets naturlige spørsmål, i møte med det som har med Gud
å gjøre. Og så taler Jesus her nettopp om å gjøre etter Hans ord! Men da
er det noe vi må ta med oss, at det å gjøre også betyr å innrette seg
etter. Å stå rett, i forhold til det budskap en har hørt.
Guds ord gjør noe
aldeles klart for oss her - Jesus taler her om at Han en dag skal tale åpent ut
til dem som har fart vill (v.23),
men det betyr ikke at det har vært holdt hemmelig for dem tidligere, de har bare
ikke villet høre på det øret - nå skal de få høre det direkte fra Hans munn, det
som gang på gang "nappet" i dem og ville stanse dem opp - og det Guds ord her
gjør klart, det er at det hele står og/eller faller med grunnvollen. Det
er hva huset er bygd på som er det avgjørende!
Paulus åpenbarer noe om dette som vi gjerne ikke tenker, da han sier om
prøvelsen av vårt kristenliv (gjerning), og frelsen, at selv om det på
grunnvollen var bygd med uedelt materiale, som da brant opp i prøven, så skal
likevel vedkommende bli frelst, dog som gjennom ild
(1 Kor.3,15).
Hvordan kan det gå til? - alt brant jo opp, slik at de sto for Gud aldeles
ribbet og nakne. Jo, p.g.a. grunnvollen! Den holdt dog!
Det er som Rosenius sier et sted, der han taler om hvor inderlig han har bedt om
å få leve et liv til Guds ære, kristennavnet verdig: "Men holder ikke min
kristendom, så holder dog min Kristus!"
Ja, det er nettopp hva Paulus forkynte som vi hørte - og det er nettopp hva
Jesus peker på her - grunnvollen vil sørge for at "huset" blir stående
tross alt.
Å bygge sitt hus
på - kan også kalles - "å tro på" - og/eller - "å sette sitt håp til."
Det er da heller ikke for ingenting at denne "husbygging," er sagt i samband med
denne finurlige villfarelse som Han har beskrevet like før, hvor de nettopp var
fokusert på gjerninger.
Vi forstår at mennesker som er Jesu åpenbare fiender blir vist bort på denne
dag, men mennesker som kaller Ham Herre, og endatil er så ivrig opptatt med Hans
navn at de gjør store gjerninger i dette, det er verre å forstå. Hvordan kan
dette ha seg? Vi ser det bl.a. på språkbruken deres - de gjorde det riktignok i
Hans navn, men det var de som gjorde det. "Har vi ikke profetert
osv." (v.22).
De hadde sin trøst, sin glede, sin frimodighet, sitt håp, ja, alt, i de
gjerninger de utførte i Hans navn. Jesu navn var for dem som en magisk formel,
men hva med deres hjerteforhold til Ham selv, og Hans gjerning for dem?
Jesus peker på, og advare imot det samme, da de sytti disipler Han hadde sendt
ut, kom tilbake fra sin "prekeferd" og vitnet: "Herre, til og med de onde ånder
adlyder oss i ditt navn!"
(Luk.10,17).
Her ser vi igjen henvisningen til Hans navn, men her er et "oss" som Jesus ser
med samme, og sier: "Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn."
(v.18).
Så bekrefter Han videre den makt over Satan og hans velde som er i Hans navn,
"men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere
heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!"
(v.20).
Her ser vi at Jesus nettopp taler åpent ut, for her er det spørsmål om
selve grunnvollen, og dermed også om frelse eller fortapelse for disse
menneskene.
Vi vet at de fleste av disse siden gikk bort fra Ham, da Han forkynte hva
grunnvollen virkelig var: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir
i meg og jeg i ham." (Joh.6,56).
Du ser dette er å gjøre etter Hans ord - dette er å gjøre Guds vilje - å ta til
seg vitnesbyrdet om Jesus, og klynge seg til det, ja, la det bli sin mat, m.a.o.
det eneste håp om liv! "For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen
og tror på Ham, skal ha evig liv"
(Joh.6,40).
Hørte du dette? "Dette er min Fars vilje..."
Disse som i
teksten her sto for Ham, og altså gikk fortapt, hadde aldri kommet i den
stilling, at de hadde bruk for Jesus på denne måten - at de måtte "ete"
Ham til liv.
Du må ikke tenke at dette først og fremst handler om å gå til nattverd, men det
handler om et hjerteforhold til Jesus, som bare den som ser seg fortapt i
seg selv, kan ha. "Jeg må ha min Jesus med meg, vandre ene kan jeg ei."
Og at de aldri hadde vært i dette forhold til Ham, det sier Jesus selv
her: "Jeg har aldri kjent dere," og videre: "Vik bort fra meg dere som
gjorde urett!" (v.23).
Dette er noe å stanse opp for!
- tenk deg forkynnere som reiser omkring og foretar seg så store ting i Jesu
navn, og så er det i virkeligheten djevelen som er i virksomhet! Og
hvorfor er nå han så ivrig med i dette? Av den samme grunn som alltid - for at
mennesket ikke skal finne inn til det sanne og frelsende forhold til Jesus, Guds
Sønn, vår frelser. Disse vil bare føre andre inn i det samme forhold som de selv
befinner seg i, nemlig en religiøs tilstand hvor de er fremmede for Jesus, og
forblir fremmede for Ham, så lenge dette blir holdt oppe. De må altså
frelses fra sitt "kristenliv!" Det er det som må gå i stykker for
dem, om de skal ha noen som helst mulighet for å bli frelst. Paulus taler til
korinterne om noe vi som kristne bør akte nøye på, da han sier: "For om det
kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt,
eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et
annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så
gjerne" (2 Kor.11,4).
Dette er altså en mulighet, for dette forkynnes faktisk! - og dette skal du ikke
så gjerne tåle, nei, helt avvise.
Hvordan skal man
så finne frem i et slikt virvar av lære og åndsmakt? "For Menneskesønnen er
kommet for å søke og frelse det som var
fortapt"
(Luk.19,10).
Er du det?
En kan faktisk si det på denne måten - rett forstått: En finner ikke frem før en
har gitt opp å finne frem! - og altså derfor venter alt av Guds nåde. Men
dette er ikke noe et menneske bare kan bestemme seg for å gjøre, for dermed å
gjøre det som er rett, og altså bli frelst, nei, dette er det punkt Herren
bringer den til som ikke pruter med Hans ord, men tar det til hjerte, alt!
Man er da blitt forstandig, og bygger derfor på fjellgrunn - tidligere
var man uforstandig og bygde derfor på sand. Du ser at dette feil, eller
rett, valg av vei, har sin årsak.
Vi ser også at
det å være forstandig i Herrens øyne, er uforstand i verdens, og det å være
forstandig i verdens øyne, er å være uforstandig i Guds. Derfor heter det da
også Hos Jakob: "Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot
Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende"
(Jak.4,4).
Og det gjelder ikke bare å gjøre onde gjerninger, som mange forbinder med det å
"gjøre som verden," men det er tale om verdens vis, å tenke og forstå og
resonnere som verden.
"Vet dere ikke...? spør han. Du aner en snev av forundring i slike spørsmål. Han
forutsetter jo da at kristne skal kjenne til dette. Men fordi Jakob selv kjente
så inderlig vel til dette, viser han også den rette vei å gå: "Men om noen av
dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten
bebreidelse - og så skal han få den"
(Jak.1,5).
Be Gud, og vær tålmodig, for du kommer til å få som du har bedt Ham om, når du
slik ber i samsvar med Hans vilje.
Du kommer til å ende med å bygge ditt hus på fjellgrunn, for alt ditt eget vil
oppleves som sand - det glir unna og gir etter.
I de to siste vers
(28-29) ser vi hvordan folk opplever det når det er
Jesus som taler, og ikke bare en forkynner (skriftlærd). Altså når Jesu
Ånd taler i møtet gjennom forkynneren. Du blir slått med undring, ansikt
til ansikt med Ham, og ikke opptatt med en eller annen "stor" forkynner. Slik
som f.eks. den samaritanske kvinne ved Sykars brønn: "Kom og se en mann som har
sagt meg alt jeg har gjort!" (Joh.4,29).
Han vil ikke bare lære deg en mengde læresetninger, - om de i seg selv er aldri
så kostbare, - men ha deg i tale - et hjerte til hjerte forhold.
Vit det når du har med Guds ord å gjøre!
Jesus det eneste,
Helligste, reneste
Navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet,
Fylde av kjærlighet,
Fylde av nåde og sannhet og makt!