Du skal få gå!
Mt. 28, 16 - 20
"16. Men de elleve disipler drog til Galilea, til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne. 17. Og da de fikk se Ham, falt de ned og tilbad Ham. Men noen tvilte. 18. Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! 19. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, 20. og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!"
"Gå derfor ut og
gjør alle folkeslag til disipler"
(v.19a).
Det er dette enkelte ynder å kalle Jesu "marsjordre." Men da har man fått fokus
på feil sted, - og de som ynder å kalle det så, de har dette feil fokus
av den grunn at de ennå ikke har lært seg selv sant å kjenne - og derfor heller
ikke har fått åpnet ørene for det sanne vitnesbyrd om Jesus.
Fordi de selv er så høyst oppegående, har de heller ikke bruk for det. En flokk
med veltrente og kampdyktige soldater - hva er det de trenger? En hærfører! -
ikke en frelser.
En slik "hærførerJesus" er det mange som har - og han blir også mye forkynt, -
nettopp en Jesus som gir "marsjordrer." Men er det den Jesus Faderen i
sin nåde og menneskekjærhet, sendte til vår jord?
Hør hva bl.a. Paulus - hedningenes apostel - sier om disse ting (og var det noen
som fikk utrettet noe i Guds rike, så var det vel han, - men hør nå hva han
sier): "...jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men
Guds nåde som er med meg"
(1 Kor.15,10).
Da er vi inne på hemmeligheten i det hele! "Kristi kjærlighet tvinger oss," sier
han et annet sted (2 Kor.5,14).
Dette nådebudskap om Jesus Kristus Guds Sønn, fylte Paulus på en slik måte at
han utbryter: "Vé meg, om jeg ikke forkynner
evangeliet" (1 Kor.9,16).
Han så det som en stor gjeld han sto i til alle mennesker, idet han så at det
nådebudskap han selv hadde fått del i, også var gitt dem.
Hva skjedde med
Paulus da han ut ifra egen vilje gav seg ut på "marsjordrer?" "Jeg finner altså
den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden"
(Rom.7,12),
og "Men da budet (marsjordren) kom, våknet synden til live. Jeg derimot
døde (Rom.7,9-10).
Og hva kan en død gjøre fra eller til? Han regnes jo overhode ikke med!
Dette Paulus beskriver i Rom.7,12, er den skrekkelige erfaring ethvert menneske
som har kommet inn under loven gjør. Du blir en fullstendig fremmed for deg selv
- du kjenner og forstår ikke lenger den personen som er deg. Dette fordi du, før
Guds lys i loven fikk skinne inn i ditt hjerte (mørke), ikke hadde et sant syn
på deg selv. Du trodde både det ene og det andre i positiv lei, hva din egen
person angikk, og så opplever du altså dette Paulus beskriver her, gang
på gang, og det lar seg rett og slett ikke forandre. Du er deg bevisst at du vil
det gode, men ender igjen og igjen opp med å gjøre det onde! "Hva er det med
meg?" "Hva slags person er jeg egentlig?" "Er jeg helt annerledes enn andre
mennesker?"
Så opplever en nettopp det Paulus beskriver: "Jeg ...døde!" Og ikke bare
en gang, men alltid idet man kommer inn under loven, - det fører til død
for den som står overfor Guds lov, og ikke lager seg sin egen overkommelige.
Hva måtte ikke dette ha vært for den fromme fariseeren Paulus (Saulus fra Tarsus),
som beskriver seg selv som ulastelig etter loven, hva det ytre angår! Og det er
like så smertefullt, og forvirrende, for ethvert menneske som gjennomlever det.
Jeg går inn for å være tålmodig f.eks. i alle sammenhenger og alltid.
Hva tror du at du ender opp med? Har du virkelig prøvd?
Jeg går inn for å drive ut, og aldri tillate noen urene tanker - dette
som loven dømmer som lyst og begjær. Hvordan går det? Merk
deg ordene alle, aldri, alltid, - det er nemlig
lovens tale. Den tillater ikke én synd. For
synd forlates ikke uten at blod blir utgytt
(Hebr.9,22).
M.a.o. har det blitt begått bare én synd mot
Guds lov i tanker, ord eller gjerning, så kan man ikke gå videre uten at den
blir sonet, - og prisen for synd er døden!
(Rom.6,23).
Kanskje du har opplevd noe av dette, i forhold til alle disse "marsjordrer" du
har fått i fra talerstolene f.eks.? Det vakte ikke lyst til å løpe, for Herren,
men heller uvilje, - du var jo så trett og sliten allerede, og lengtet etter
hvile og fred.
Denne uviljen forsøker da forkynneren gjerne å bøte på med noen rørende
historier fra misjonsmarken f.eks., hele tiden dette siktet på å røre ved noe i
deg, og sette deg i gang, men det var ikke hva Paulus pekte på som drivkraften i
sitt liv (2 Kor.2,14).
I Jesajaboken
leser vi: "Det var Han (Herren) som sa til dem: Dette er ro, unn den
utmattede (gml. overs.: mødige) ro, og dette er hvile. Men de
ville ikke høre (Jes.28,12).
Du hørte hva Paulus sa! - han som virkelig tok "marsjordren" på alvor - det ble
ham ikke til liv, kraft og fremgang, men død! Da kunne han komme
inn i hvilen - da kunne Jesus få ta seg av ham og åpenbare ham sin nåde,
imot syndere. En sann kristens vitnesbyrd er alltid: "Han ble meg
til liv!" - "Jeg har fått liv i Gud!"
Da skjønner vi Jesu gjerning: Han går omkring og oppreiser døde. Der vårt
"liv" er utslokt, der - og bare der - får Han bli vårt liv. Det er ikke noe gang
i å piske på en død hest, - men hør hva salmisten vitner der hvor Herren har
fått komme til med sin gjerning: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt
hjerte fra angst" (Slm.119,32).
Du ser, det er lagt et grunnlag. Det er ikke tjenesten som skal frelse
deg, men du tjener fordi du er frelst. Denne tjenesten skal altså ikke
drives frem av påbud og påtrykk, som det så ofte forekommer, men ved evangeliets
åpenbaring for hjertet. Da ser du at det er én ting
som er absolutt nødvendig her: - ikke at du har hjertet rettet på din tjeneste
for Ham, men på Hans tjeneste for deg. M.a.o. på evangeliet! - Kristi
kjærlighet!
Da ser du også at
"marsjordrer" ikke har noen plass i den nye pakt. Der er nemlig trelldom byttet
ut med frihet.
I den danske oversettelse av Slm.119,32, står det: "For du lar mitt hjerte ånde
fritt." Har du noen erfaring av dette - eller er du omspunnet og snørt inn i et
garn av bud, forskrifter, oppgaver, forpliktelser og påbud?
Er du mødig?
- husk da Herrens ord (vilje): "Unn den utmattede ro!"
Så ser du også når Jesus taler til sine disipler i teksten vår, så er det slett
ikke noen "marsjordre," - som jo er et pålegg og en appell til oss og vårt eget,
- men Han sier: Gå derfor ut -" og med dette derfor retter Han
deres hjerte og oppmerksomhet dit de skal ha den -: "Meg er gitt all makt i
himmel og på jord!"
De skulle altså ha hjertet rettet på Jesus. Og så sier Jesus hva de skal
gjøre: V.19. Her fremstiller Han den treenige Gud! - det er altså til
Ham Jesus har åpnet vei. Og Jesus åpenbarer også at Han selv (Sønnen) er en
del av denne guddommen. Noe disiplene nå var fullt klar over. Derfor som vi
leser her: "Og da de fikk se Ham, falt de ned og tilbad Ham"
(v.17a).
Dette ville for disse jødene vært en alvorlig avgudsdyrkelse, dersom de hadde
ansett Jesus som noe mindre enn Gud selv.
"Men de elleve
disipler drog til Galilea, til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne"
(v.16).
Du ser, de fant Ham der hvor Han hadde satt dem stevne. Og hva vil det si for
oss i dag? - hvor har Han satt oss stevne? I Skriften (Bibelen) vil det gjerne
bli svart - og det er jo aldeles rett - for all del, - men kan hende vi kunne få
se litt dypere her: Herren taler til Moses, om hvor Han vil komme sammen med ham
- setter ham stevne m.a.o.: "Kjerubene skal holde vingene utbredt og oppløftet,
så de dekker over nådestolen med vingene. Og ansiktene skal vende mot hverandre,
mot nådestolen skal kjerubene vende ansiktet. Så skal du sette nådestolen oppå
arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg vil gi deg. Og jeg vil
komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på
vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge
deg å si til Israels barn" (2
Mos.25,20-22).
"Jeg vil komme sammen med deg der"
(v.21).
Og vi vet jo hva nådestolen er et forbilde på. Da ser vi - som svar på
spørsmålet: Hvor har Han satt meg stevne? - Golgata med sitt kors stige frem.
"Jeg vil komme sammen med deg der." Det er budskapet til ethvert
menneske. Der hvor blodet fløt, til en soning for alle dine synder.
Og så sier Jesus
noe mer om hva disiplene skulle gjøre: "...og lærer dem å holde alt det jeg har
befalt dere" (v.20a).
Her gjelder det at vi har lært å skjelne. I den nye pakt betyr aldri "å holde,"
d.s.s. å oppfylle noe, dvs. å ferdiggjøre noe uferdig - å fullføre noe
ufullført, for alt er nettopp ferdig - fullbrakt. Det er nettopp
budskapet som skal bringes ut! "Å holde" vil si det samme som "å ta vare på."
Som du gjør med det som er verdifullt for deg. Du hegner om det - du sørger for
at det ikke skal gå tapt. Om Maria står det bl.a. - til et eksempel - at hun
"tok vare på (gml.overs.: gjemte), alle disse ord og grunnet på dem i
sitt hjerte" (Luk.2,19).
Og hva er det så Jesus har befalt? Jo, det sier bl.a. Johannes i sitt første
brev: "Dette er Hans bud, at vi skal tro på Hans Sønns, Jesu Kristi navn
og elske hverandre, slik Han bød oss"
(1 Joh.3,23).
Altså å tro - bli værende i evangeliet om Hans Sønn. Og den som blir det han vil
elske Faderen som har vist oss en slik nåde og kjærlighet. Og hør hva som da
sies i Skriften: "Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av
Ham" (1 Joh.5,1b).
Du ser at Gud er selv den som oppfyller alt ved sitt evangelium. Derfor
overgav også Paulus, - ved sin avskjed - efeserne, til Gud og Hans nådes ord"
(Ap.gj.20,32).
Og Jesus sa til menigheten i Tyatira
(Åp.2,26):
"Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden." Tar
vare på mine gjerninger! Som også Johannes sier: "La det som dere har
hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i
dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han lovte
oss: det evige liv" (1
Joh.2,24-25).
Til disse sier altså Jesus: "Og se, jeg er med dere alle dager inntil
verdens ende!" (v.20b).
Tenk! - altså ikke noen "marsjordre," men se på Jesus!
Han lever, og jeg
skal få bringe,
Hans venner det salige ord
- Tenk, jeg som er ringest blant ringe,
Den minste Han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal Hans hilsen frembære,
Å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
Enn gå med så salig et bud.