Fra frykt til tro!
Mt. 27, 57 - 61 (- 66)
"57. Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som het Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. 58. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. 59. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, 60. og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så veltet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort. 61. Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt rett imot graven. 62. Neste dag, som var dagen etter beredelsesdagen, samlet yppersteprestene og fariseerne seg hos Pilatus. 63. De sa: Herre, vi kom til å minnes hva denne forføreren s da Han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå! 64. Gi derfor påbud om at det skal holdes vakt ved graven til den tredje dag, så ikke Hans disipler skal komme og stjele Ham, og så si til folket: Han er oppstått fra de døde! Da ville den siste forførelsen bli verre enn den første. 65. Pilatus sa til dem: Her har dere vaktmannskap. Gå bort og vokt graven som best dere kan! 66. De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter."
"Han
(Josef fra Arimatea) var også blitt en disippel av Jesus"(v.57b),
leser vi her, og i parallellteksten hos Johannes leser vi om denne rike mannen -
"men hemmelig av frykt for jødene" (Joh.19,38).
Feigheten og menneskefrykten er jo noe som sitter i vår natur uavhengig av stand
og stilling, men også her blir f.eks. rikdom og privilegier snart en snare, som
gjør det enn mer vanskelig å følge samvittighet og overbevisning - det blir så
mye å tape. Tenk på Paulus i denne sammenheng, med hans muligheter til en
"lysende" fremtid - som det kalles. Han gav avkall på det alt sammen, ja, aktet
det for skarn (tap) (Fil.3,7).
Det som mennesket så på som en stor vinning, det så Paulus på som tap! Kan det
bli større motsetning! Han så det slik, veid opp imot det å eie Kristus. Verdens
gunst, privilegier og rikdom, egen rettferdighet, egen hellighet og egne
gjerninger på den ene side, og så bare en ting på den annen side -
Kristus!
I Ham har vi i virkeligheten alt, sier Guds ord - uten Ham har vi i
virkeligheten ingenting. Til sist åpenbares det, da vi endatil mister vår
sjel.
Josef, til
tross for feigheten han stred med, så dette: I Ham er Herren selv til stede
iblant oss, og i Ham er gitt oss "alt det vi treng for himmel og jord." Og i
parallellteksten hos Markus leser vi om ham: "Han tok mot til seg og gikk
inn til Pilatus og bad om Jesu legeme" (Mrk.15,43).
Det var nemlig langt fra ufarlig å fremstå som en Jesu venn i de dager, da
djevelen raste som verst i sine tjenere, for å utrydde alt som kunne fremme Jesu
gjerning. Og Pilatus var ingen god mann på noen måte. Det står ikke så mye om
ham i Skriften, men bl.a. dette: "På den tiden kom det noen og fortalte Ham om
de galileere som Pilatus hadde drept, så blodet deres hadde blandet seg med med
blodet av slaktofrene som de bar frem" (Luk.13,1).
Denne mannen var det Josef gikk inn til for å be om Jesu legeme, - Jesus. som
indirekte var blitt årsaken til at Pilatus kom i en slik knipe overfor jødene,
og ble ydmyket slik at han måtte gjøre som de ville.
Jo, Josef trengte virkelig å ta mot til seg for å gå inn til ham! Og
dette motet hentet han i virkeligheten ikke fra sitt eget bryst, men av troen.
Det er en troens gjerning vi er vitne til her.
Hvordan
Gud har styringen med det hele, og hvordan det kommer til uttrykk også i denne
teksten, skal vi se noe på.
Først hvordan Josef handler her, og vitner om Jesus, uten å være seg det
bevisst. Men sånn er det, når et menneske kommer til tro på Jesus og vil følge
Ham, så er det ikke som vi så gjerne tenker, og som så mange forkynner, at nå må
vi gjøre kristelige gjerninger av alle slag, og liksom ved det vitne om Jesus.
Nei! den som er kommet til tro på Jesus er alt et Jesu vitne (tjener), ved
det! (Se bl.a. Rom.6,18), og så sant han blir
i denne tro, så vil Gud vitne ved ham, som Han gjør det ved Josef her.
Josef som til tross for all fare, til tross for alt han må tape ved det av
verdens gunst og fordeler, til tross for sin feighet og menneskefrykt, går inn
til Pilatus i dette bestemte ærend, og vitner ved det for alle og enhver at han
tror på Jesus.
Men enda mer vitner han, for den som selv har fått troens øye, når han legger
Jesu døde legeme i sin egen nye grav (v.60),
og velter en stor stein foran inngangen! Men som du vel ser, dette er egentlig
ikke Josefs vitnesbyrd om Jesus, men Guds. Det er det sanne
vitnesbyrd, som vi bare er rør for, dersom vi er sanne disipler. Dvs. troende.
Det er altså ikke tale om alt det vi skal gjøre for Jesus, - det er
heller tale om, om vi kan bli gjort så små at Jesus kan få bruke oss til alt
det Han vil gjøre, både for oss og andre mennesker.
Det Josef
sier høylytt her - som nevnt uten å være seg det fullt bevisst - er: Jesus døde
i mitt sted!
"Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved Ham,"
sier den samme troen i en sang, nær et par tusen år senere. Det er den samme
tro som vitner slik! Det er Jesu tro! Åndens vitnesbyrd! som
vi får del i som en fri og uforskyldt gave!
Josef, i
denne tro, ville han gjøre det som sto for ham som rett, og det ikke bare for
hodet, rent forstandsmessig, ut ifra hva han hadde lært var rett og riktig, men
av hjertet nå. Han ville gjøre noe for Jesus! Ikke for å bli en kristen,
enn si en bedre kristen, men rett og slett fordi Jesus var blitt slik for ham
som Han var. Han var rett og slett blitt en sann troende, og gav dermed slipp på
sitt eget, for Jesu skyld. Risikerte det alt, for Hans skyld! Her ser vi et
praktisk eksempel på en som ikke lenger lever for seg selv, men for Ham som døde
(og siden skulle oppstå) for Ham.
Dette er det bare troen som kan virke. Alt annet kan ikke bli annet enn
hykleri, om en så gav sitt legeme til å brennes (1 Kor.13).
Det som fremfor alt må skje i ditt liv er altså dette - at du lærer Jesus rett å
kjenne! Derfor forsvarer også Jesus denne Marias' plass ved Hans føtter, som en
plass som ikke skal bli fratatt henne (Luk.10,39-42).
Det er
altså ikke tale om å ri ut for å gjøre store "riddergjerninger" og bragder - det
har alltid urene motiver som grunn, - men å bli ganske stille for Herren, så en
kan lære sannheten å kjenne av Hans ord. Da vil en også bli brukt av Ham, som
nettopp Maria som salvet Ham til Hans jordeferd, med den kostbare nardussalven
(Mrk.14). Hun, som hadde sittet ved Jesu føtter og
lyttet til Hans ord, mer enn som de andre å være opptatt med å være en "Jesu
disippel," så det de andre ikke så, og forsto det de andre ikke forsto: Jesus
skal dø for meg! Hun handlet ut ifra et hjerteforhold til Jesus. Jesus så
her en frukt av sin egen gjerning, sin egen forkynnelse, sitt eget ord - derfor
sier Han da også om denne Marias' gjerning: "Sannelig sier jeg dere: Hvor som
helst i hele verden evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde,
fortelles til minne om henne" (Mrk.14,9), og nå
hører altså du det! Vitnesbyrdet om Maria? Nei, egentlig ikke, men
vitnesbyrdet om det hun gjorde! fordi det dypest sett var av Gud.
Så også det du leser om Josef her.
Og kort vitnes det her også om to andre med det samme hjerteforholdet til Ham -
to som vi hører mer om i neste kapittel hos Matteus - nemlig "Maria Magdalena og
den andre Maria" (v.61). Legg merke til hva som
står om dem: De "satt rett imot graven."
Men nå er
vel Gud avhengig av vår villighet? Han kan vel ikke få utrettet noe uten at vi
vil? Ja, mye av forkynnelsen gir oss nettopp det inntrykket, og den forståelsen.
Det er mange steder i Skriften som taler rett imot dette, men vi skal bare holde
oss til vår tekst.
V. 62 - 66. Det var - og er - ikke alle som har/hadde det samme hjerteforholdet
til Jesus. Men vi skal være klar over, at i begge tilfeller er det tale om
nettopp et hjerteforhold! Når et menneske tvinges frem i lyset og må ta
en åpen stilling til Jesus, ja, så åpenbares også nettopp et hjerteforhold.
Et hjerteforhold som hele tiden har vært der, men som har kunnet holdes skjult
så lenge mørket råder. Da mener en seg å kunne stille seg likegyldig til
Ham, noe som i virkeligheten er umulig.
Disse vi leser om her hadde hatt så mye å gjøre med Jesus direkte, at det ikke
lenger var mulig å skjule seg i mørket. De var åpent, og åpenbare,
fiender. Og de hadde gitt mer akt på Jesu ord og vitnesbyrd, enn mang en
disippel: "Vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da Han ennå levde: Etter
tre dager skal jeg oppstå!" (v.63).
Dette hadde de fått med seg, men trodde Ham ikke. Rett ut omtaler de Ham som
"forføreren." De har som kjent flust opp av åndsfrender også i dag! Men la oss
nå spørre: Kunne Gud bruke dem?
Ja visst kunne Han bruke dem! Som Josef sier til sine brødre i 1 Mos. 50,20:
Dere tenkte ondt mot meg (også dette av misunnelse
(min
bemerkn.)), men Gud
tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag og berge livet for
mange mennesker." Så også her - de tenkte det til det onde - nemlig, for at
evangeliet om Jesus ikke skulle utbre seg, og berge livet for mange mennesker.
Dette var de seg like lite bevisst, som Josef av Arimatea var seg bevisst at han
vitnet om Jesu oppstandelse. Men den ånd som drev dem visste hva det var
tale om.
Men Gud
vender det altså til det gode også her. Bruker djevelens list imot ham selv.
Dette de her hadde for seg, skulle jo endelig sette en stopper for Jesus. I
stedet så blir det en mektig stadfestelse av Hans oppstandelse. De tenkte det så
lavt - som at Hans disipler skulle komme og stjele Hans døde legeme - og dermed
lage til noe juks. "Tyven tror at hver man stjeler," sier et ordtak. De tenkte
at dette var noe som lå på et slikt plan at de kunne hindre det - i alle fall
ved hjelp av Roms makt. Graven fikk det mektige Roms segl. Hvem ville våge å
bryte det? Det var forbundet med dødsstraff selvfølgelig. I tillegg et
vaktmannskap av romerske soldater.
Dette minner om profeten Elias i hans strid med de mange falske Ba'alsprofeter,
da han kalte på ild ifra himmelen, så gjorde han det så "vanskelig som mulig for
Gud!" Han øste vann ut over brennofferet og veden tre ganger, så vannet fløt
rundt om alteret og fylte grøften rundt med vann. Så kalte han på Herrens
inngrep. Hvordan det gikk kan du lese om i 1 Kong. 18.
Sånn skjer det liksom også her. Det gjøres så vanskelig som det står i
menneskelig makt å gjøre det. Noe mektigere enn Roms segl finnes ikke på jord.
Men så går det som sangeren vitner i den kjente påskesalmen: "Han sto opp med
guddoms velde!"
Hva med Roms makt og segl?: "De som holdt vakt, skalv av redsel for ham
(engelen), og de ble som døde" (Mt.28,4). Og
de som fritt ut kalte Jesus, forføreren, dvs. løgneren, de må selv
åpenbare seg som nettopp dette: "Da kom disse (yppersteprestene) sammen med de
eldste til rådslagning, og de gav soldatene rikelig med penger og sa: Dere skal
si: Hans disipler kom om natten og stjal Ham mens vi sov. Og skulle det komme
landshøvdingen for øre, skal vi tale vel med ham så dere kan være trygge"
(Mt.28,12-14).
Hvor finner du forføreren og løgneren? Hele eliten må her selv fremstå som
nettopp det de beskyldte Jesus for å være!
Gud lar seg ikke spotte! (Gal.6,7).
Opp på
Golgatas dunkle høye
Mørkhetens fyrste til fektning drog.
Kom da, synder, betrakt rett nøye
Hvem som der utgjød sitt hjerteblod!
Å, jeg bever, av skrekk må klage,
Pilen i frelserhjertet gikk!
Snart den vendte derfra tilbake,
Mørkets fyrste sitt døds-sår fikk.