Guds rikes fremvekst
Mt. 13, 31 33
"31. Han
fremsatte en annen lignelse for dem og sa:
Himlenes rike er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. 32.
Det er mindre enn noe annet frø, men når det vokser opp, er det større enn
hagevekstene og blir et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger
rede i grenene. 33. En annen lignelse fortalte Han dem:
Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne skjulte i tre skjepper mel, til
alt var blitt gjennomsyret."
Igjen taler Jesus om dette forunderlige riket, det som er og som kommer og som forblir når alle andre riker forgår, Guds rike, eller himlenes rike som Han kaller det her. Riket som er så helt annerledes, og fungerer etter helt andre lover enn det som er naturlig for oss.
Dette
riket har en veldig kraft i seg - Guds skapende og virkende kraft - som Jesus jo
også, og nettopp, peker på og fremhever her i teksten. Dette er det viktig for
oss at vi virkelig får med oss og forstår rett. Dette riket trenger ikke vår
hjelp, og vi kan heller ikke utbre det, som vi etter vår naturlige tankegang har
så snart for å tenke og tro. Ja, for mang en er det en soleklar overbevisning,
at det er vi kristne som ved kløkt og list og taktikk utbrer Guds rike.
Det er da heller ikke så underlig dette, da det jo til en forveksling ligner på
sannheten.
Men
Guds rike det spirer frem og utbrer seg i kraft av sin egen spirekraft,
sier Jesus oss her.
La oss si det på denne måten: Herren tenner selv de lys som skal lyse - Herren
driver selv ut de arbeidere som skal vitne osv.
Skal vi forstå noe av det Jesus taler om her - dette rikets spirekraft og
fremvekst - så må vi stanse for dette i det enkelte menneskets liv. Guds rike er
ikke et rike som man ser med sine øyne, d.e. det er altså ikke en synlig
institusjon i verden, men det er der hvor Jesus har fått rom i den enkeltes
hjerte.
For at du altså skal ha noen forutsetning for å forstå Guds rikes utbredelse i
verden, må du først ha erfaring av og forståelse for Guds rikes utbredelse/vekst
i ditt eget liv. Hvordan, og ved hva, ble det opprettet i ditt eget hjerte? Her
må vi tenke på ham som var kommet inn i bryllupssalen uten bryllupskledning
(Mt.22,11). Da han fikk dette spørsmålet: "Venn,
hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær?" så tidde han, står det.
Nå rettes altså spørsmålet til deg, min leser: Hvordan, og ved hva, kom du inn?
En sann troende har ikke noe annet å svare enn: Ved at ordet om
Jesus gikk opp for mitt hjerte.
I ett nu, eller over tid, det er uten betydning, men hva som ikke er uten
betydning, det er altså hvordan, og ved hva! Mannen i bryllupssalen ble bundet
på hender og føtter og kastet ut i mørket utenfor, hvor det er gråt og
tenners gnissel.
Så lyder
spørsmålet videre: Hvordan har du så blitt bevart i dette riket? Hvordan kan det
ha seg at Jesus fremdeles har bolig hos deg?
Da må den som er av sannheten og vandrer i lyset svare: Det kan bare ha en
eneste grunn - Jesu nåde. For ser jeg på meg selv og mitt eget så må jeg
erkjenne, at Han har har blitt hos meg til tross for mitt eget, og ikke
på grunn av. Altså må det ha sin grunn i noe helt annet enn meg og mitt!
Det må ha sin grunn i Ham alene!
Ser du nå et glimt av hva spirekraften i Guds rike er? Ved hva det stiger
inn, blir og vokser?
Hva har så jeg gjort da? Og hva årsak kan jeg finne i mitt eget elendige liv, til at Guds rike fremdeles er i meg? Jeg har bare klynget meg til det ordet jeg ble frelst ved. Ordet om korset - ordet om Jesus- ordet om Guds nåde for Jesu Kristi skyld - evangeliet. Det er også hemmeligheten, troens hemmelighet (1 Tim.3,9).
Det har
aldri gått noen andre vitner ut i verden, og det finnes heller ikke i dag noen
andre sanne Guds vitner i verden, enn de som selv klynger seg til lyset,
frelsens ord, og ved det selv blir lys i verden. Slik utbrer Guds rike
seg - ved lyset! Og da kan vi jo spørre: Hvor er så vår ros på den siste
dag? Den er selvfølgelig helt utelukket - vi har jo selv ikke gjort annet enn å
ta imot og ta imot Guds usigelige gave så lenge vi har vært her på jord, og har
ikke kunnet gjøre annet for våre med mennesker i denne sak enn å peke på en
annens gave. Vi kan si det noe mer kryptisk, men likevel fullt forståelig:
Ved at en annens gave har skint frem i oss. Hvor er så vår ros?
Men
likevel blir vi altså ikke uten ros, nei, vi skal skinne som himmelhvelvingen og
stjernene, for vår tjenestes skyld (Dan.12,3), og
være kledd så hvite som lyset for våre rettferdige gjerningers skyld
(Åp.19,8).
Ja, slik er altså Guds rike. Men vi har jo ikke gjort annet, enn i vår nød å
klynge oss til det som frelser oss! Her må vi tenke på Augustins ord: "Herren
lønner sine egne gjerninger i den troende."
Guds rike
er uanselig i verdens øyne, ja det spottes for sin uanselighets skyld - "det er
mindre enn noe annet frø" - . Det er altså ikke bare lite, men minst! Og
uanselig er det også i våre øyne om vi ser på det på naturlig vis. Men når det
åpner seg for ditt hjerte hva det virkelig er, da vokser det til det største av
alt, hva det jo også er.
Når du ser det minste av alle frø, så er det lite og intet i dine øyne, men det
er bare så lenge du ikke ser noe lenger frem, og dermed sluttresultatet - altså
hva som i virkeligheten befinner seg i dette frøet. Et tre som fuglene
under himmelen skal bygge rede i. Dette frøet som du knapt kan se, er altså i
virkeligheten et tre!
Salig er den som ikke tar anstøt av meg, sier Jesus et sted. Det er sant som Jesaja har profetert om meg - jeg har ingen skikkelse som det naturlige menneske kan ha sin lyst i (Jes.53,2), fattig og uanselig som jeg fremstår, men den som ikke tar anstøt skal få se.
I
den siste tid vil djevelen og hans åndehær rase som aldri før, - ikke minst
gjennom åndelige forførelser - men bli du i det ordet som du ble frelst ved -
ordet om korset. Ta imot Guds ord når det dømmer, så skal du også kunne ta imot
det i sannhet, når det frikjenner. Ikke tro på alt det som opphøyer mennesket
selv, og dets muligheter i dag, men hold deg til ordet som opphøyer Jesus
alene! Han er "såmannen" og "kvinnen" i denne lignelsen, og såkornet og
surdeigen er Hans ord (Mrk.4,14 og Luk.8,11).
Den som blir i Hans ord og dermed i Ham selv - i Hans kjærlighet
(Joh.15,4 og 15,9). - han blir berget, mens den som
vil berge seg selv, om det så er ved hjelp av "Guds midler," han har trådt
utenfor veien og går fortapt med alt sit strev for å nå frem til himmel og
salighet.
Gudsfrykt er en god ting så lenge man ikke setter noen lit til den. I det
øyeblikk du fester blikket(håpet på en, så er den blitt en snare for deg. Å du,
hvor vi trenger å høre det i dag.
Skriften holder frem for deg ved hvilken gudsfrykt du blir
frelst: "Han har i sitt kjøds dager, med strekt skrik og tårer, båret frem
bønner til Ham som kunne frelse Ham fra døden. Og Han ble bønnhørt for sin
gudsfrykt" (Hebr.5,7).
Han
søkte meg i nåde
Som gikk på syndens vei,
Han fant meg trett og såret
Og bar meg hjem til seg.