I hjertets tro og tillit!

Mrk. 12, 41 - 44


"41. Og Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike gav mye. 42. Da kom det en fattig enke og la to skjerver – det er én øre. 43. Og han kalte til seg sine disipler og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten. 44. For de gav alle av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av."

 

Vi mennesker er gjerne, og naturlig, opptatt med mengden - med at det er mye, stort osv. Men også her gjelder da Herrens ord: "For det som mennesker akter høyt, er en styggedom - vederstyggelighet, som det sto før - i Guds øyne" (Luk.16,15b). Ja, du kan vel ikke unngå å se den totalt forskjellige vurdering, som her kommer til uttrykk? Tenk da også på Jesu ord, da Peter ville hindre Ham i å gå korsets vei: "Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til" (Mt.16,23).
Her møter vi igjen dette som var åpenbart i klare ord allerede hos Jesaja, - at Guds veier og tanker, var aldeles annerledes enn menneskenes veier og tanker, slik at mennesket måtte forlate dem, og omvende seg. Så fjernt er vi fra Gud i hele vårt vesen, og dermed også tankeverden, at vi trenger til en omvendelse. Og omvendelse er i daglig språk å forstå som å vende den vei du går på ryggen, og så gå i en helt annen retning, - i dette tilfelle en motsatt retning, da det er tale om å fornekte (forkaste) seg selv, og følge Herren i stedet.
Vi tenker heller, at det vi synes om, det må da også Herren synes om, - det vi synes er stort, det må da også Herren synes er stort! - i det minste når det er en så edel ting, som å gi til Guds rike f.eks.
Hadde jeg bare vært rik, - tenker en og annen, - ja, da skulle jeg gitt mye til Guds rike. Å, men hva gir du til Guds rike av det du nå har da? Hva er det som får deg til tro at du da ville gi en større andel av din formue til Guds rike? Erfaringen i menneskelivet er vel heller den, at til mer du får av denne verdens gods og gull, dess mer bundet blir du til det. Nei, her ligger noe som gjerne er skjult for oss selv også - vi vil gi av vår overflod. Vi ønsker å være i stand til å gi mye - p.g.a. den tilfredsstillelse det gir oss, - men uten noen risiko for oss selv, da vi jo har mer enn nok.

Dette er menneskets vei. "Jeg gir tiende av alt jeg tjener," sa fariseeren i templet, men han gikk ikke rettferdiggjort ned til sitt hus (Luk.18,12). Når du av en ellers bra innkomst gir 10%, og dermed står igjen 90, så kan du vel ikke sies å ha utsatt deg for noen fare akkurat!
Den som gikk rettferdiggjort ned til sitt hus, i den samme lignelse, var en toller som slett ingenting hadde gitt, men ba Gud om forlatelse for sine synder.

Gud sendte gjennom historien ut profeter til sitt folk. De ble kalt seere, fordi de så med Guds øyne, og dermed så de ting som folket ikke så. Her i teksten møter vi Profeten! - Han hvis Ånd talte gjennom de andre profeter (1 Pet.1,11). Og vi leser: "Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og ..." (v.41).
Ja, hva så Han? Så Han det mennesker så? De som  sto for tempelkisten f.eks., satte de pris på enkens skjerv - én øre? Neppe!

Men Jesus visste å verdsette det Han så. Og det hadde denne ene grunn - Han så Guds gjerning i et menneskes liv. Han så frukt av Gud.

Jesus roser denne gjerning, - og det kan få et menneske til å tro, at gjerningen gjelder for Gud i et menneskes sak med Ham. Men det gjør den så visst ikke. En slik tanke er så til de grader forkastet i Guds ord - og dermed av Gud - at Paulus sier - for å skremme enhver fra denne vei, at Israel ikke nådde frem til målet, rettferdighetens lov, fordi de søkte den ved gjerninger (Rom.9,31-32), nettopp derfor!

Den som blir frelst, blir også det p.g.a. gjerninger, men da er det tale om en annens gjerninger, som det heter om dette: "Likesom én manns (Adams) overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns (Jesu) rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker" (Rom.5,18). Én manns! Merk deg det, og ta vare på det, - for tar du feil her, så ender du også som det Israel Paulus taler om - du bommer på målet.
Gjerninger kommer bare i betraktning i denne sammenheng, som de ytre manifestasjoner av at dette nådebudskap er tatt imot. Men det er gjerninger Herren ser. Vi leser noe om dette i en av Jesu beretninger, hvor de troende som går inn til herligheten spør Ham, om når de gjorde de gjerninger Han sier at de gjorde for Ham
(Mt.25,37-39).
Her, i vår tekst, ser Han nettopp en slik gjerning. Vi nevnte hva de som sto for tempelkisten, nok syntes om denne gave, - men hva tror du enken selv tenkte om den? Tror du hun syntes hun bidro stort til Guds rikes fremme? Å nei, - men hun gav det hun hadde! Hun måtte gi av det hun hadde, selv om hun selv så smått på det. Og det er alltid en sann troendes bedømmelse av sin egen innsats - gjerning: Det var da så lite! Jeg ga jo bare av min overflod! Det er alltid så mye urent med, når jeg gir, eller gjør, noe! - jeg vil ha ære av det selv o.l. Det er så lite det jeg gjør for andre, i motsetning til hva jeg gjør for meg selv osv. Å nei, en får aldri hvile på noen gjerning i sitt forhold til Gud, dersom Han som er sannhetens Ånd får ta seg av deg.

"De gav alle av sin overflod" (v.44). Hør denne knusende dom over deres gave - deres gjerning. Tenk da på hva de må møte på den siste dag, de som har satt sin lit til slikt! En knusende dom! Ikke fordi de gav av sin overflod, men fordi de satte sin lit til dette, som i virkeligheten ingen ære var verd.
Har Jesus gjort fyllest for et menneske, så skal ingen gjerning, eller mangel på gjerning, kunne sette dette menneske under fordømmelse, så lenge dette menneske setter sin lit, til denne Jesu fyllestgjørelse i dets sted.

Det var ingen god gjerning disse gjorde, som gav av sin overflod, i motsetning til denne enken, men det var først liten til denne gjerning, som gjorde det til en lovgjerning, ved hvilken en blir brakt under lovens forbannelse (Gal.5,10).
Hadde denne vurdering av enkens gave, som Jesus her lar komme til syne, vært enkens egen vurdering av det, så ville det ikke lenger vært noen god gjerning, men nettopp en lovgjerning, som ikke ville ha avstedkommet Herrens ros, men tvert imot forbannelse.
For henne er det rett og slett en hjertesak. En frukt av Herrens godhet imot henne. Og, merk deg, - en godhet hun ser, til tross for at Han har latt henne leve i en ytre fattigdom. Vi ser helst Herrens velsignelse i, at Han gir oss alt vi har lyst på, etter kjødet. Men det kan like gjerne være Herrens velsignelse, at Han holder dette tilbake for oss, og et uttrykk for Hans forbannelse, når Han lar et menneske få alle disse jordiske ting.

Den eneste fulle og visse forsikring du får om Herrens velsignelse, er ordet om Abrahams velsignelse, som er kommet over alle jordens folk i hans ætt, Jesus Kristus, - og ditt forhold til det. I Ham har du velsignelsen, hvem du så er! Og å få et glimt inn i dette, at Gud har gitt deg alt i Ham, før du hadde gjort verken godt eller ondt, ja, mens du ennå levde i synd og ondskap, fornektelse og hån av alt som hadde med Gud, og Hans rike å gjøre, - det skaper et slikt sinnelag, som det Jesus finner i denne kvinnen.

Men for all del, hun ble ikke frelst, verken ved sitt sinnelag, eller frukten av det, som Jesus roser her, men ved det som hadde forårsaket det, - nemlig Guds nåde! Den som også er gitt til syndere som meg og deg, som ligger så langt tilbake i forhold til en sjel, som den vi leser om i dag.

O Jesus, på deg ble min syndeskyld lagt,
Du døde på korset, og alt er fullbrakt!
I troen ditt frelsende blod jeg kan se,
O, rens meg så jeg kan bli hvitere enn sne!