Simon og synderinnen
Luk. 7, 36 - 50
"36. En av
fariseerne innbød Ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og
tok plass ved bordet.
Her møter vi en av de
fromme menn i Israel. Han vil i sin iver etter øket fromhet endatil overgå sinne
kolleger ved å invitere denne foraktede nasareeren til sitt bord.
Fariseerne var fromme menn. Det har vi så snart for å glemme, og overse, og ser
derfor gjerne på dem som en bande åpenbare røvere. Noe de slett ikke var. Deres
forbilde var faktisk, og først og fremst, Messias, slik som de så Han fremsto i
Skriftene.
Men dess høyere Simon, og hans likemenn - den gang som nå - når i fromhet, dess
mer skjult er deres sanne tilstand, og dermed deres stilling, for dem
selv.
Det er mange slags
veier et menneske kan slå inn på, og følge, og mange er fordømmelsesverdige, men
dette er likevel den aller farligste - og mest roste og priste av
mennesker opp igjennom tiden. At mennesket naturlig, og selvfølgelig, tenker seg
forholdet til Gud på dette viset, gjør det nettopp så farlig å bli blendet av
dette.
Hvordan det egentlig var fatt med Simon kommer klart til uttrykk i v.39. Det som
her åpenbarer seg er hva Jesus i v.47 kaller å elske lite. Og det har
igjen sin årsak i at en har lite å søke tilgivelse for.
Men da ser du vel også
hva som virker at en "elsker meget?"
Mang en ber om mer kjærlighet fordi en føler på en åpenbar mangel hva det angår
- og særlig da den som beveger seg i sannhetens lys gjør det - og her peker
altså Jesus ut veien for deg som ber og søker og lengter etter dette - en større
synds- og nådeerkjennelse!
Simon hadde, midt i sin fromhet - som han pusset på og dyrket som det største klenodie - et kaldt hjerte, helt uten medfølelse overfor den som det ikke hadde lykkes for. Og denne fromhet trodde han altså behaget, og skulle bestå for Gud - som er kjærlighet (1 Joh.4,8 og 16).
Simon "sa ved seg
selv," leser vi her (v.39), men så står det videre: "Da svarte Jesus"
(v.40). "Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap
for (Hebr. 4,13). Alt som er "skjult" i hjertet/mørket.
Denne beretningen er også et fint forbilde på, hvordan regnskapets dag vil
fortone seg for den enkelte av oss.
Mang en kvinne vil si: Så dypt som denne synderinnen har jeg aldri sunket, så
stor er ikke min synd. Da er det naturlig å stille deg spørsmålet: Hva med din
kjærlighet, målt mot hennes? Kommer du like godt ut av det?
"Simon, jeg har noe å
si deg" (v.40). Det er den Gud han trodde han tjente med sin fromhet som taler
til ham nå: "Jeg har noe å si deg." Altså, noe du ikke vet - noe du ikke er
klar over. En fullstendig mangel på det største av alt - kjærligheten! (1
Kor.13,13), og grunnen til det. Du kjenner verken deg selv, eller meg!
Din fromhet har skjult din sanne tilstand for deg, slik at du dermed står uten
behov for Ham som Gud har sendt til verden for å søke og frelse det som var
fortapt (Luk.19,10). Blant dem kan du, Simon, aldri fatte at du befinner
deg, men nå åpenbarer jeg det for deg - du elsker verken Gud eller mennesker som
du skulle. Din gud er i virkeligheten din egen fromhet, som du tilber.
Denne fare er like stor og påtrengende i dag. Du kan snart bli ført inn i en
religiøsitet hvor du tror at det er din fromhet og åndelighet Gud vil ha.
Men å gjøre "kjærlighets"gjerninger må da være noe? Tror du ikke fariseerne
gjorde mye av det? Almisser var bl.a. noe meget viktig i deres fromhet. Gjør du
dette fordi "bokstaven" sier det, eller ut i fra en følelsesmessig "rørelse" for
de "elendige," så se bl.a. på Simon her som i sin fromhet altså inviterte til
sitt bord nettopp den som hans kolleger foraktet mest av alle.
Du må ikke tenke at Simon ikke kunne ha "medfølelse" med denne kvinnen, om hun
bare holdt seg på "rette sted." Der nede et sted, langt under hans høye
pidestall. Dit opp hvor han mente at hans fromhet og ivrige gudsdyrkelse hadde
brakt ham.
Ser du Simons store tragedie? Kan hende finner du den i ditt eget hjerte? Kan
hende i din egen kristendomsforståelse?
Jesus snudde helt om på dette. Kvinnen (synderinnen - for det var hun virkelig!)
gikk frelst bort (v.48), dvs. rettferdiggjort for Gud, uten flekk og lyte, med
Guds fulle gunst over seg og sitt liv, mens Simon gikk tomhendt bort - fortapt
og fordømt under Guds vrede og mishag. Fordi han var som han var - så full av
hovmod og mangel på kjærlighet? Nei! fordi han ikke trodde på Jesus, og tok sin
tilflukt til Ham (Joh.3,36).
"Dine synder er deg
forlatt," sier Jesus til henne (v.48). Stans nå et øyeblikk opp for, hvilken
betydning det har, når Gud selv uttaler dette over deg! Han er ikke annerledes
overfor deg som påkaller Ham, fordi din synd stenger deg ute fra himmel
og salighet. Du får de samme salige ord!
Men da murrer de som satt til bords med Ham, og åpenbarer dermed at de ikke
kjenner den Gud de hevdet å dyrke så ivrig (v.49). Men merk deg, at denne
menneskers fordømmelse og anklage ikke affiserer Jesus det minste. Han sier bare
enda en gang hva som er blitt henne til del: "Din tro har frelst deg. Gå bort i
fred!" (v.50).
Og se nå dette vidunderlige bilde på den frelsende tro! Hva hadde hun gjort?
Manet frem en stor tro, som Jesus kunne være fornøyd med? Nei! hun kom rett og
slett til Jesus med sin synd.
La nå det få synke inn i sinn og sans, så også du ser Jesus og tror. Må Den
Hellige Ånd bistå deg i det!
Helt tildekket i
dine sår
Hvorfra blodet fløt,
Frelst av nåde jeg salig står
Midt i all min nød.