Din frelse!
Luk. 2, 25 - 38.
25. Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. 26. Det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. 27. Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med Ham som skikken var etter loven, 28. tok Simeon Ham i armene sine og lovet Gud, og sa: 29. Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, 30. for mine øyne har sett din frelse, 31 som du har beredt for alle folks åsyn, 32. et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. 33. Og Josef og Hans mor undret seg over det som ble sagt om Ham. 34. Og Simeon velsignet dem og sa til Hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, 35. men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart. 36. Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. 37. Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt. 38. I samme stund stod også hun frem og lovpriste Gud, og hun talte om Ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.
Jesus var kommet til
verden.
Hvem kan si at han fatter fullt ut hva det betyr for oss!
Simeon og Anna
lovpriser Gud høylydt for denne hendelse. De så inn i hva det betydde for dem,
og for alle som ventet på forløsning.
Vi skal merke oss hvem Anna, denne bemerkelsesverdig gudfryktige kvinnen,
talte om Ham til: "Til alle dem som ventet på forløsning" på stedet. I dette
tilfellet, Jerusalem (v.38).
Jesus har ingen relevans for andre enn de fortapte får. Han var sendt til
de fortapte får av Israel (Mt.15,24). I sin
levetid så var det - selv om vi ser Han gjør unntak - i første rekke Israel Hans
omvendelses og frelsesbudskap var rettet til. Etter forkastelsen går budskapet
på en særlig måte ut til hedningene, som også Simeon profeterer her, mens et
forferdelig mørke senker seg over Israel, og siden over hvert enkelt menneske,
og hvert folk, som har begått den samme synd - forkastet dette lys til
åpenbaring og denne herlighet (v.32).
Jesus var, som vi ser
klart og uimotsigelig her, ikke kun satt til oppreisning (frelse), men også til
fall (v.34). Det skal vi være klar over, at der
hvor Guds ord lyder i sannhet, der skjer ikke bare frelse, men også fall!
Tenk på det, når en stor - eller liten - flokk mennesker går ut gjennom dørene
etter et møte hvor Guds ord har lydt i sannhet, der går også mennesker for hvem
det som er talt, er blitt til fall.
Budskapet som av Gud er sendt til frelse for mennesker, det blir disse til fall.
De bindes ved det i sin fortapte tilstand. Og når frelsesbudskapet
ikke kan bli dem til frelse, men gjør tvert imot, hva skal da kunne frelse dem?
De er fortapt! Det var bedre for dem at de aldri mer hørte Guds ord forkynt, for
de bare øker sin synd ved det. Jesus er satt til dette, sier Simeon oss
her.
Men merk deg også da, du som venter på forløsning, lengter etter frelse og
oppreisning - Han er også satt til det!
Ja det vil vel si at
jeg ved Hans hjelp og "kristelige virkemidler", etter hvert skal bli en slags
Simeon eller Anna. Noe jeg etter å ha prøvd og prøvd, og lært meg selv å kjenne
til en viss grad etter hvert, ikke har noe som helst håp om, overhode. Ja det er
ikke rent få som har slike tanker om hva oppreisning ved Jesus innebærer. Men du
som måtte befinne deg i en slik erkjennelse av deg selv og ditt eget, du er
nettopp en som, om ikke riktig venter nettopp, så iallfall en som
lengter etter forløsning. Til deg forkynnes oppreisning i Jesus. Hør bare:
"Han kommer de elendige i hu" (Slm.9,13),
"Til deg overgir den elendige sin sak" (Slm.10,14),
"Du frelser elendige folk" (Slm.18,28), "I
din godhet gjorde du det (landet) i stand for den elendige, Gud!"
(Slm. 68,11), "Jeg vet at Herren gir den
elendige rett" (Slm.140,13), "Der (i Sion) skal
de elendige i Hans folk finne ly" (Jes.14,32),
"Han forbarmer seg over sine elendige" (Jes.49,13),
"Men den jeg vil se til, det er den elendige"
(Jes.66,2).
Dette var noe av Skriftens vitnesbyrd om saken, men det kan vel ikke være noen
tvil om hva slags folk Guds rike er for?
Hør gjerne Paulus også: Han som vi med rette kaller den største av apostlene,
men som selv kaller seg den minste av de hellige (kristne)
(Ef.3,8), og den største av syndere (1
Tim.1,15): "Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette
dødens legeme!" Og hør så Guds rike åpenbart og forkynt: "Gud være takk, ved
Jesus Kristus, vår Herre!" (Rom.7,24-25). For
elendige!
Simeon får det
vitnesbyrd i Skriften at han er en rettferdig og gudfryktig mann.
Men han ventet på Israels trøst! (v.25), og
kunne ikke fare herfra i fred uten at hans øyne hadde sett Guds frelse, hvilket
vil si, Jesus! (v.29-30).
Det var altså ikke tale om en rettferdighet og en gudfryktighet han kunne stå
innfor Gud ved, og som gav ham noen fred med tanke på inngangen til evigheten.
Den rettferdighet og gudfryktighet hadde han i Jesus alene. Og han
så, og han visste, etter Guds ord (v.29), at han
kunne møte evigheten med frimodighet og fred, ved det han så. Og det han så, det
var Jesus!
Se du også på dette barnet Simeon holder i armene. Han er den frelse Gud har
gitt de elendige. Frelst, ikke ved hva du er i deg selv, men ved hva du er i
Ham. Å, for en vanskelig lekse å lære! Men det er den hellige og ryddede vei
(Jes.35,8) som går like inn i Guds rike, midt
iblant de utallige avveier.
For mennesker kan den nok fortone seg bare som en av flere, men i virkeligheten
er den hevet himmelhøyt over alle andre. Den fører til himmel og salighet, de
andre i fortapelse. Dette er Guds vei, de andre er våre. Og Veien
det er Jesus selv! (Joh.14,6).
Det er mye tale om Den
Hellige Ånd i våre dager, og vi ser mange underlige utslag, som da skal være en
slags bevis på Åndens tilstedeværelse. Simeon får også det vitnesbyrd at Den
Hellige Ånd var over ham (v.25b). Den Hellige Ånd
hadde også inngytt ham den overbevisning - sikkert under bønn og skriftlesning -
at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias
(v.26). Og her får vi da også et klart eksempel på det sanne
kjennetegn på Åndens tilstedeværelse: "Han kom til templet, drevet av Ånden"
(v.27). Til templet, der hvor Jesus var!
Dette er også i samsvar med hva Jesus selv sier om det: Han "skal vitne om
meg" (Joh.15,26), og "Han skal herliggjøre
meg" (Joh.16,14). Sannhetens Ånd leder
alltid til Sannheten, og som Jesus sier: "Jeg er sannheten
(Joh.14,6). Han driver til Skriftens Jesus.
Den falske åndsforkynnelse, har i seg en forunderlig forakt for dette Skriftens
vitnesbyrd. Det er liksom noe man snarest mulig må få lagt bak seg! Denne
forakt stiger også frem helt uten blussel overfor dem som ikke kommer lenger enn
til "de første grunner." En har en slags medlidende overbærenhet med dem. Nei,
det er hva Jesus gjør i dag som er det store og viktige, heter det. Som
om Jesus kunne, enn si ville, gjøre noe som helst også i dag, uten nettopp ved
sitt ord! Ved Skriftens vitnesbyrd om Ham.
Er det noen som har kommet til fred med Gud uten å ha sett den frelse Simeon
vitner om her? (v.30). Ja, da er det vel grunn til
å stanse opp! Det disse ved sin "Jesus i dag" forkynnelse, helst fører deg til,
er slett ikke Jesus og hva Han gjør, men til seg selv, og hva de selv gjør.
Her er vi nok også inne på hva ordet her taler om, når det vitner om Ham som "et
tegn som blir motsagt" (v.34b). Vi tenker på tegn
gjerne helst som hva Jesus selv gjorde, men denne forunderlige person er
i seg selv et tegn. Tenk bare på Hans forunderlige fødsel, og Hans
forunderlige liv.
En frelse for de
elendige altså. For dem som venter på Israels trøst.
Du må altså ikke bli så rettferdig og gudfryktig, etter din egen tanke, for at
du ved det skal eie frelse hos Gud. Seieren er ikke i det. Du må tvert imot bli
så avkledd ditt eget, at du villig tar imot løsepengen Han har betalt for
deg. Så avkledd at du venter på Israels trøst, for å si det med teksten.
Det er bare den store forskjell, som Simeon også åpenbarer deg i teksten her, at
nå er ventetiden over! "Mine øyne har sett din frelse"
(v.30).
Og Anna talte om Ham - som altså var til stede - til alle dem som ventet
på forløsning for Jerusalem. Og hva talte hun? Nå er Han kommet! Din forløsning
er Ham som Simeon bærer i sine armer nå!
Hører du?
Det er ikke din
bønn, det er ikke din gråt,
Det er blodet som frelser deg nu.
For all verden det rant, og det taler for deg:
Det er fred mellom deg og din Gud.
Se, se, se og lev!
Det er liv i å se på det Golgata kors,
Ja, just nu er det liv og for deg.