Velsignelse - forbannelse

Luk. 1, 50 - 53.

 

"50. Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter Ham. 51. Han gjorde storverk med sin arm, Han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. 52. Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. 53. Hungrende mettet Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort."

Teksten for denne dagen, vår grunnlovsdag, er hentet fra den såkalte Marias lovsang.

En enkel, fattig kvinne av folket, i en liten, fattig og uanselig by i Juda land, Betlehem. Hun vitner altså av erfaring, når hun her holder frem disse ting.

Gud tar seg av de svake og små, de hjelpeløse i seg selv. Ja, Han er deres forsvarer. De er gjenstand for Hans miskunn, og da ikke bare for egen person, men velsignelsen - miskunnheten - strekker seg også til etterslekten.
Vi kan på vår grunnlovsdag, tenke alvorlig på, om vi skulle miste denne velsignelsen over vårt folk.

Vi finner en nærmest parallell til denne lovsangen i GT - den blir fremført av en annen kvinne som p.g.a. sin ufruktbarhet visste hva det var å være blant de små og foraktede og forhånede. Det er Hannas lovsang i 1 Sam. 2. Hun hadde nå fått det hun hadde bedt så inderlig til Herren om, gutten Samuel. Han som siden fremsto som profeten Samuel, han som også skulle komme til å salve David, Messiasforbildet fremfor noen, til konge. Men Samuel var selv et Messiasforbilde ved sin spesielle fødsel. Født av en kvinne som etter naturen ikke kunne få barn, som også Sara. Et resultat av Guds inngrep og under.

Slik som i Hannas tilfelle, fremstår ofte Guds velsignelse - Herren hadde lukket hennes morsliv, mens hennes medhustru Peninna var fruktbar og hadde født mange sønner og døtre, og krenket og plaget Hanna for hennes ufruktbarhets skyld.
Når vi ser på denne situasjonen, hvem synes å være velsignet? En vil jo naturlig si: Peninna med sine mange sønner og døtre, og ikke den barnløse og sorgfulle Hanna. Men den som kunne sett noen år inn i fremtiden, ville sagt noe annet.

Herren var i ferd med å gjøre noe stort i Israel, en profet til velsignelse skulle fødes, han som skulle salve hyrden David. Det var årsaken til Hannas "ulykke." En ulykke og sorg som ender slik for henne: "Mitt hjerte fryder seg i Herren! ...jeg gleder meg over din frelse" (2 Sam. 2,1).
Tenk på sannheten i Marias vitnesbyrd: "Han ...opphøyet de små!" (v.52).
En lignede fremstilling finner vi i Joh. 16, 20, hvor Jesus sier til sine disipler: "Dere skal sørge, men deres sorg skal bli til glede!"
Hanna var den velsignede! Hennes ulykke brakte henne til å søke Herren, og ble dermed hennes lykke.

Men Maria bringer også et vitnesbyrd om de store, de i verdens øyne velsignede: "Han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte mektige ned av deres troner" (v. 51 - 52).
Det står ikke noe bestemt, og direkte, om Peninnas skjebne i Skriften, men Hanna sier noe som setter oss på sporet, i sin lovsang: "...mens den som er rik på sønner visner bort." Ikke fordi en er rik på sønner, men fordi en priser og opphøyer seg av sin fruktbarhet, og ikke av Herren som har gitt en det.

Dersom en virkelig trodde Herrens ord her, så ville mye se annerledes ut for oss i denne verden, og vi ville sanne Jesu ord: "Mitt rike er ikke av denne verden" (Joh. 18,36). Altså, også i betydningen, at alt der er annerledes.

Det som kan se ut som forbannelse for oss, kan være Herrens vei, og forberedelse til en stor velsignelse.
Jødefolket, etter mange års frekt opprør og frafall fra Herren, og mange advarsler fra Gud ved profeter, blir de inntatt av Nebukadnesar - babylonerne - fratatt landet og bortført til Babylon.
Så kommer Herrens ord til dem, og det lyder slik: "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp" (Jer. 29,11). Det så nå ikke slik ut sett fra jødenes side! Men folket var altså kommet i en slik stilling, at dette måtte gå foran, for at Herren i det hele tatt skulle få komme til med sine gode gaver. Dette, sett med jødenes øyne, mørke, var altså i virkeligheten en del av Guds velsignelse.

På den annen side åpenbarer Gud, ved Asaf, hvordan det tar seg ut, når Gud har forlatt et menneske, eller et folk: "For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så at det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært. De har ikke menneskers møye og er fri for menneskers plager" (Slm. 73, 3-5), og så føyer han til noe som det er viktig for oss å legge merke til: "Derfor er overmot deres halskjede" (v.6a).
Hele denne salme 73, er i virkeligheten en åpenbaring av det jeg forsøker å peke på i denne prekenen.
Det er med disse hovmodige, som Asaf betegner dem, som med villtrær gartneren ikke bryr seg om - de får lov til å vokse vilt, en tid, for de skal jo allikevel bare hogges ned og kastes på ilden. Så er også enden for de hovmodige: "Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne. Hvor de ble ødelagt i et øyeblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse (Slm. 73, 18-19). Hør de sterke uttrykk! Dette var altså enden på det som i menneskers øyne, fortonte seg som velsignelse!
Ja, noe ganske annet er det med det treet som er satt til å bære frukt, det stelles med og beskjæres. Det får ikke vokse vilt her i verden, men enden på det er: "Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet" (Slm. 73,24).

Så står det også om det fruktbare, og derfor styrtrike, Sodoma: "Se, dette var Sodomas ...misgjerning: Overmot. Overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtre" (Esek. 16,49). Dette var altså egentlig Sodomas kardinalsynd: Overmot! Noe som førte til at de helt uten gudsfrykt, frekt og åpent levde ut de grueligste synder, slik at det lyder fra Herrens munn: "Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær" (1 Mos. 18,20). Og dette overmotet, med sitt påfølgende ugudelige og syndige liv, hadde igjen sin årsak i velstand!

Det som altså i menneskers øyne kan fortone seg som idel velsignelse, er kan hende ikke annet enn et klart tegn til Guds folk om, at et land og et folk modnes til dommen - undergang!

La oss, på denne vår grunnlovsdag, se utover vårt land og folk, og spørre om dette har noen relevans! Folket synger vel ennå i høytidelige stunder: "Fagert er landet du oss gav," men hvor mange tror det, og hvor mange ser alvoret i, at Han som gav, kan også ta, når et folk har vist seg uverdig.

Abraham ba inderlig for Sodoma! At det måtte bli spart for de rettferdiges skyld, men det var der kommet så langt at det ikke engang var ti av dem igjen - i Noas dager var det åtte - og den ene som var der - Lot - ble av engler, med sin nærmeste familie ført ved hånden ut av Sodoma, før dommen rammet.

Les under bønn til Gud, gjennom Marias og Hannas lovsang, og spør: Hvordan står det til med vårt folk sett på denne bakgrunn, og ikke minst, hvordan står det til med deg?

Land! land! land! Hør Herrens ord! (Jer. 22,29).

Fagert er landet du oss gav,
Herre, vår Gud og vår Fader!