Fortaptes Frelser
Luk.
19, 1 - 10
"1. Og Jesus kom inn
i Jeriko og var på vei gjennom byen. 2. Og se, der var en mann som hette Sakkeus.
Han var overtoller og en rik mann. 3. Han søkte å få se Jesus, hvem Han var. Men
han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. 4. Han
løp da i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se Ham, for Hans vei
gikk der forbi. 5. Da Jesus kom til stedet, så Han opp og sa til ham: Sakkeus,
skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus. 6. Han skyndte seg da og
steg ned, og tok imot Ham med glede. 7. Men da de så det, knurret de alle og sa:
Han tar inn hos en syndig mann! 8. Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se,
Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset
penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen. 9. Jesus sa til ham: I dag
er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn. 10. For
Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt."
"For
Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt"
(v.10).
Ja, sett tykke streker under fortapt! Dette har Jesus sagt like ut ved
flere anledninger, og på forskjellig vis, men dersom du ser på kristenheten opp
igjennom historien, - og i dag - så skulle en tro det hadde stått: "For å søke
og frelse det som er fromt." Men her er det Jesus Kristus, Guds Sønn som
taler - og hør! - Han sier virkelig fortapt!
Vi ser det av
teksten her, at nettopp dette var også aldeles fremmed og uforståelig,
nettopp for de religiøse ledere (lærere) og deres disipler, også på den tid:
"Men da de så det, knurret de alle og sa: Han tar inn hos en syndig mann!"
(v.7).
Ja, det var virkelig en syndig mann, - i det hadde de rett - en mann som
i den grad lå under for havesyke - som ifølge Skriften er avgudsdyrkelse
(Kol.3,5) - at han hadde gått i fiendens tjeneste,
for å kunne berike seg på sitt eget okkuperte og undertrykte folks bekostning.
Synden - i dette tilfelle havesyke (pengekjærhet) - er ikke bare vemmelig i seg
selv, men bærer også alltid vemmelige frukter. Én
synd avler, og drar etter seg, andre.
Hva som var
skjult for disses - og alle andre menneskers - øyne, men som Jesus så, det var
Faderens gjerning i denne mannens hjerte og sinn. Når du leser beretningen om
Sakkeus, så les den i lys av hva Jesus sier i Joh. 6,45b: "Hver den som hører av
Faderen og lærer, kommer til meg."
Og så leser du: "Han søkte å få se Jesus"
(v.3a).
Og så leser du videre om hans anstrengelse, for at dette skulle lykkes for ham
(v.4).. Vi skjønner at det er blitt om å gjøre
for en mann som foretar seg dette.
Dette var en mann som var blitt syk og lei av sitt syndeliv, - en mann som hadde
sett det som sitt livs lykke og mål, å hope seg opp rikdom, - men, som nå da det
hadde lykkes (v.2b),
fant seg selv stående tom.
Her var også samvittighetsnag, følelse av egen urenhet og uverdighet, og ikke
minst, lengsel etter frelse, - en frelse, som for et menneske i denne
sjelstilstand synes aldeles uoppnåelig. Man kan ikke forestille seg at den
hellige og rettferdige Jesus, Guds Sønn, vil ha noe med en slik en å gjøre. En
har gjort erfaring av seg selv i Guds lys.
Men har du hørt Herren kalle på Jakob (Israel)? "Frykt ikke, Jakob, du usle
makk...! Jeg hjelper deg!"
(Jes.41,14).
Dette har et menneske i Sakkeus' sjelstilstand, ennå ikke fått sine øyne åpnet
for. Og tragisk nok, ser det ut for at mennesker kan gå gjennom livet, og inn i
evigheten, i denne tilstand, i den tro at dette er kristendom! Og
forkynnelsen synes ofte å være ute av stand til å løse mennesker ut av dette.
Man gjør ofte så godt man kan for å fremstille en snill Jesus, men
mangler kraften i Åndens vitnesbyrd om de fortaptes oppsøker, og frelser.
I teksten vår ser vi dette (vitnesbyrdet om frelseren), i særlig grad i Jesu utsagn: "For i dag må jeg bli i ditt hus" (v.5). Jesus kunne ikke annet! Her sto Han overfor en av dem som Faderen hadde gitt Ham (Joh.17,9) - en av dem som hadde hørt av Faderen, og lært, og derfor kom til Jesus (Joh.6,45). Og når Jesus da gir til kjenne sin oppgave her i verden (v.10), så forstår vi Hans: må!
Vi nevnte
fromhet - i dag et noe gammelmodig lydende ord, men som vanskelig kan
erstattes med noe annet - og dette ser du i ren form flyte fra Sakkeus' liv, her
i teksten, og merk deg at det følger av frelsen, som en frukt, - det går ikke
foran, som en fortjenestegrunn.
Sakkeus åpenbarer et nytt sinnelag, og dette sinnelag er født ut av den nåde han
selv har møtt, og ser seg som gjenstand for.
Tenk deg Sakkeus' forundring og glede, da den uoppnåelige Jesus (frelse),
plutselig kaller på ham - og det ved navn - Han kjenner mitt navn! - og
sier at Han må ta inn hos ham. Ja, det står da også at "han steg ned, og
tok imot Ham med glede," ja, "han skyndte seg!"
(v.6).
Dette knurret de over!
(v.7).
Se frukten av denne Jesu gjerning (v.8), og les så
Jesu avsløring av de "fromme" knurrende: "Dere hyklere, som eter opp enkers hus"
(Mt.23,14).
Men de var altså ikke syndige menn!
Her i teksten ser
vi igjen hvordan Jesus omvender og frelser mennesker, ja, skaper helt nye
mennesker - mennesker som fra da av har én
eneste frelsesvei - og den heter: Jesus!
"Mitt hjerte skal synge en evighet lang, om Jesus, bare om Jesus."
Det er den nye sang, Skriften taler så mye om, og som bare kan læres, og
virkes frem, ved den nye pakts åpenbaring for hjertet.
"Han frelste meg fortapte får, og gav meg Jesu barnekår," ja, Han kom
kun for å frelse fortapte som meg
(v.10).
Du skal altså få lov til å legge engstelsen og uroen til sides, idet du ser på Ham, som kom for å søke og frelse det som var fortapt, for den fullkomne kjærlighet (åpenbart deg i Jesu liv og død for deg) driver frykten ut (1 Joh.4,17-18).
Det er nok, det som
Jesus gjorde,
Om av syndarar størst du er.
Du er beden til bryllupsbordet,
Også deg har din Frelsar kjær.