Guds hjertelag
Luk. 15, 11 - 32
"11. Og han
sa: En mann hadde to sønner.
Dette er vel kan
hende den mest kjente av alle beretninger i Skrifter - beretningen om den
fortapte sønn.
Og han var virkelig fortapt denne - tapt, som det står i teksten
vår. Andre oversettelser, som f.eks. KJ, bruker ordet fortapt.
Det er nemlig hva et menneske som lever borte fra Gud - i landet langt borte
= synden (v.13)
- er.
Vi taler gjerne om at et menneske går fortapt, og tenker da på når døden
inntrer, uten at dette menneske har mottatt frelsen i Jesus Kristus, - og sant
nok, da er det endelig - da er det ingen mulighet for redning mer, - men
sannheten er den, at det menneske som lever borte fra Jesus, det menneske lever
i en fortapt tilstand allerede her.
Han forlot Gud
helt bevisst denne, og valgte livet i landet langt borte. Det virket mer
forlokkende på ham - og vi ser hva det var som lokket der, nemlig muligheten for
tilfredsstillelse av alle lyster
(v.13b).
Men hva mennesket ikke er klar over, er at synden er som en orm som suger ut, og
fortærer alt, etter hvert, og du blir stående tom tilbake. Noe også denne
opplevde, - "han sløste bort alt han eide"
(v.13).
Men da åpenbares også den farens omsorg og kjærlighet, som han hele tiden
hadde vært - og fremdeles var - gjenstand for.
Alt i Skriften -
om det skal forstås rett - må ses i lys av Skriftens samlede vitnesbyrd. Så også
her. Og noe av en nøkkel her er ordet - funnet
(v.24 og 32).
Bare den det er søkt etter, kan bli funnet! Noe bl.a. de to
foregående lignelsene i Lukas 15 viser oss.
Faren hadde altså ikke bare forholdt seg passivt ventende der hjemme, i håp om
at han skulle dukke opp, men selv sendt ut sine tjenere, for å minne ham om
hjemmet han hadde forlatt.
Så dukket det opp en, nå og da, hos ham, mens han levde sitt utsvevende liv, og
sa: "Hei, er det ikke på tide å tenke på å vende hjem nå? - arven skrumper inn,
og dette livet vil snart ende i ruin!" Men så lenge det ennå var arvegods igjen
å handle med, var ørene døve for dette kallet. Så fikk han sette alt over styr.
Men da kom hungersnøden i landet - nå fikk han smake hva lønn synden gir.
Det beste han nå fikk, av det folket som hadde festet med ham i de "glade"
dager, det var å få mette seg med de skolmer som de kastet til svina! - og for
disse måtte han endatil arbeide.
"Da kom han til seg selv"
(v.17).
Da begynte han å se, hvilken velsignet stand han hadde forlatt.
Men, alt dette - hungersnøden, det fremmede folkets harde behandling av ham i
hans nød, og minnelsen om hjemmets herlighet - var tjenere sendt ut av hans far,
for å nå ham med redningen.
Slik har Gud, vår himmelske Far, ikke forholdt seg passiv i forhold til oss -
Han har sendt ut sine tjenere, profetene, vitnesbyrdene i den gamle pakts tid,
så Sønnen selv - Han som var "kommet for å søke og frelse det som var fortapt,"
som Han selv sier (Luk.19,10),
- og som her forteller denne historien. Han igjen sendte ut sine disipler, som
igjen utbredde ordet, som igjen har drevet ut tusener på tusener av vitner
gjennom historien - ordet som ennå i dag søker, og som Den Hellige Ånd bruker
til å legge inn på ditt hjerte, så du "kommer til deg selv"
(v.17),
- alt dette for å finne deg - den fortapte sønn, eller datter.
Av og til sender Han også andre ting, og lar deg smake syndens bitre frukter -
lar det bli bittert for deg, og hungersnød, sykdom, krig o.l.
Han hadde levd en tid i
det fremmede landet, - iallfall var han fremmed for sin fars sinnelag, så han
begynte å tenke ut hva han skulle betale for seg med. Han eide jo ikke
noe lenger, men han kunne nå vel betale med en fin bekjennelse - altså
noe fra ham som faren skulle ta imot som en slags løsepenge, eller kompensasjon.
Han fattet ikke sin egen forkommenhet - og at om ikke arven hadde tatt slutt for
ham, samt farens virksomhet, så ville han heller ha blitt i syndelandet.
Det var farens fortjeneste at han kom hjem - han var blitt funnet!
Derfor ser vi også at faren forholder seg helt taus overfor hans bekjennelse -
Han på sin side kan bare ikke vente med å overøse ham med gaver og æresbevisninger!
- som om han hadde vendt hjem fra en seiersferd! Fatter du Guds hjertelag
for syndere?
Men han hadde
to sønner, denne faren. Og om den andre kan vi trygt si, at han ikke fattet
farens hjertelag.
Han var den som alltid hadde skjøttet sine plikter, ja, han sier det endatil så
sterkt at "aldri har jeg gjort imot ditt bud"
(v.29).
Og så holder han frem for sin far, sin egen fortreffelighet: "Se, i så mange år
har tjent deg" (v.29).
Hva hadde denne årelange nidkjære tjeneste, og budoverholdelse, ført til i forhold til faren? En skjult hjertets bitterhet imot ham - "...meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg osv.," m.a.o. du har ikke unt meg noen glede. Videre ser vi jo den åpenbare bitterhet overfor den hjemvendte, som han ikke engang vil kalle bror, men "denne sønnen din" (v.30).
Noen har ment -
og noen mener - at denne hjemmeværende sønn er et bilde på dem som all sin dag
er blitt bevart i faderhuset - eller i sin dåpspakt som det gjerne kalles, - men
er det en kristens sinn Jesus maler ut for oss her? "Aldri har jeg
gjort imot ditt bud!" Hvilken kristen ville noen gang si det?
Nei, dette er ham som brakte Gud til korsets tre, fordi Han tok imot syndere og
åt med dem (Mrk.2,16 og
Luk.15,2), mens Han på samme
tid ikke anerkjente hans tjeneste. Dette er Kainssinnet!
Hva han ikke hadde fattet, det er det som hans far gjør ham oppmerksom på her:
"Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!"
(v.31).
Det er jo ditt! - det har alltid vært det! - du kunne bare slakte og ete, og
glede deg! - jeg unte deg det, ikke fordi du arbeidet, men fordi du var sønn.
Vanskeligheten ligger ikke der du mener den ligger, den ligger i ditt eget
hjerte - ditt trange og formørkede hjerte.
Hva vil så Jesus si deg, med denne beretningen? Se, så har Gud elsket - deg! Se, så elsker jeg - deg! Jeg går til korset med hele din forødte arv, og gjenoppretter alt på ny. Alt du skuslet bort får du nå igjen (v.22-23).
Kom som du er til
din Frelser,
Smittet av vantroens dynn!
Blodet som rant fra Hans side,
Renser din sjel fra all synd.