For syndere!

Luk. 15, 1 - 10

1. Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham. 2. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem! 3. Da fortalte Han denne lignelsen til dem: 4.Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til Han finner den? 5. Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg. 6. Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet. 7. Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini som ikke trenger til omvendelse. 8. Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister en av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? 9. Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! 10. På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.

De holdt seg nær til Ham, står det her. Det beskriver noe aktivt fra deres side, en indre trang som drev dem, de ville altså gjerne være nær Jesus. Og les nå ikke bare så snart igjennom det, men stans nå opp for hva slags mennesker Skriften her taler om: tollere og syndere! De holdt seg altså nær til Jesus, Guds Sønn! Og det var ikke nødvendigvis fordi det føltes godt å være nær Ham, men for å høre Ham, står det. Det var altså noe i det Han forkynte som forårsaket dette; det var Hans budskap.

Hva var det de hørte? Jo, det var det som kommer frem videre i teksten. Mennesker kan ha studert teologi i mange år uten å høre dette som de hørte. Det var nemlig om dem Han talte, og da ikke som gjenstand for Guds vrede og mishag, men for Guds nåde og kjærlighet. Dette var for dem noe aldeles nytt. De kjente bare til fariseernes og de skriftlærdes gudsbilde, han som hatet slike som dem og i sin vrede skulle dømme, om det da ikke skjedde en omvendelse til moralsk forbedring. Noe de vel ikke fant grunnlag for i seg selv.

Og så kommer denne og setter seg ned ved deres bord, og eter sammen med dem! Er dette Gud? Og, er dette Guds holdning til oss? Dette var uforståelig både for dem og for fariseerne og de skriftlærde. Men hør du hva fariseerne og de skriftlærde vitner om Ham her; for selv om de knurret over det, så vitner de likevel sant her: "Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem" (v.2).

De møtte Ham som ikke kunne slå seg til ro, så lenge den ene var kommet bort. Han måtte ut og lete: "...så steg du i vår jammer ned Så dypt som ingen vet." Dette var en kjærlighet som var helt fraværende både i fariseernes forkynnelse og ikke minst i deres hjerter. Dette var rett og slett ikke deres Gud, men som Jesus sier i Joh. 8,44: "Dere har djevelen til far." De forkynte derfor Gud med djevelens trekk, og de som ga seg over til denne gud/lære, fikk også ham til far, dvs. ble løgnens barn, som Skriften uttrykker det. Og den uhyggelige frukten av denne lære åpenbarer Jesus idet Han sier til dem: "Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke" (Joh.8,45). De var m.a.o. helt ute av stand til å høre sannheten, at "jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere," og at denne omvendelse besto i å vendes til Gud ved nåden i den Han utsendte.

De knurret mot dette; det var ikke "rettferdig" at disse elendige skulle få det for intet, det de hadde arbeidet, slitt og ofret for å oppnå, og likevel måtte bære på en utilfredshet og nagende uro i hjertedypet. Denne godt skjulte bitterhet mot Gud, som finnes i enhver lovtrells hjerte, veller frem i dagen i den hjemmeværende sønns svar til sin far: "Meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine" (Luk.15,29). Ja, en kan tale om blindhet, om å ikke kjenne sin far: "Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!" (v.31). Bare slakt og et, om du vil!

Dette gudsbilde hadde lovisk lære ført jødene inn i: "Dette folks førere er forførere, og de av folket som lar seg føre, er fortapt" (Jes.9,16). Dette var altså de virkelig fortapte i Israel, ikke de som sto der dømt etter loven, men de som alle holdt for å være de frelste, fordi deres frelsesvei og frelsesforkynnelse utelukket evangeliets nåde. Ikke så at de ikke også forkynte nåde, men det var ikke den nåde som Jesus talte om, og derfor heller ikke egentlig nåde, men en etterligning etter menneskers tanke og fornuft. Guds nåde er for fortapte, og for om mulig å få bedre tak i hva det vil si, føyer vi til; og kun for dem. Så får du prøve deg i dag, om den har noen relevans til deg.

Det disse synderne hørte om hos Jesus, var ikke en Gud som vel kunne komme til å anta dem, dersom, hvis osv., men en som lengtet inderlig etter dem, som Han også sier i Luk.22,15: "Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider," som en far lengter etter sitt bortkomne barn. En som forlot sin herlighet for å lete i ødemarken. Hva det kostet Jesus vet vi jo noe om i dag! En som lette med "lys og lykte" etter dem, ja leter nøye (v.8), og som gleder seg storlig når Han har funnet én. Og som Jesus sier det så fint her: "...det blir glede blant Guds engler!" (v.10). Kan du se det for deg? Eller hører du inn under de nittini som ikke har bruk for omvendelse? (v.7b). Nei, da kan du nok ikke forestille deg denne glede i himmelen. Men sånn er det jo også for den som er av sannheten, om enn av andre grunner. En kan ikke forestille seg at en skal forårsake noen glede i himmelen når en ser på seg selv, men heller at himmelen må gråte. Men nå skal du ikke se på deg selv, men heller høre som disse tollerne og synderne i teksten hørte. De hørte også med forundring på dette evangelium, men Hans ord virket tro hos dem. Han innga dem tillit, og det står da virkelig ( og det er Hans fiender, som neppe ønsket å si noe godt om Ham, som må vitne det): "Han tar imot syndere!" Det så de, gjør du det? Og "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid" (Hebr.13,8).

Hør nå endelig det, du som strever så tungt med ditt kristenliv, idet du prøver å "få det til" å fungere; som er så trett av all "bønneundervisning, alle "metoder," all "disippeltrening!" som skal hjelpe deg på fote, du er gjenstand for lovisk lære (vranglære), lovisk ånd, og Gud har ikke behag i noe av det du strever med, men forkynner deg evangeliet om sin Sønn, Han som har fullbrakt alt for deg.

Hør hva Jesus sier om vandringen fra den dag av Han har funnet det bortkomne: "Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg" (v.5). "...og jeg vil gi dere hvile!" (Mt.11,28).

Du kommer neppe til å bli uvirksom om dette evangelium begynner å dages der inne, men drivkraften blir en annen, og vedvarer bare så lenge du får ha blikket rettet på dette; for Jesu skyld alene, alt!

Det er ikke nok at du blir "bibeltro," konservativ, roseniansk eller hva det nå måtte være du har fått stilt for øye, det er ett spørsmål du må få svar på, så du hører det: "er Hans nåde nok for meg?" Gud svarer deg på Golgata!

Helt tildekket i dine sår
Hvorfra blodet fløt
Frelst av nåde jeg salig står
Midt i all min nød.