Veien!
Luk. 13, 23 - 30
"23. En sa da til
Ham: Herre, er det få som blir frelst? Men Han sa til dem: 24. Strid for å komme
inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og
ikke være i stand til det. 25. Når husbonden har reist seg og stengt døren,
begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss!
Og Han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. 26. Da begynner
dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. 27. Men Han
skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle
dere som gjorde urett. 28. Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se
Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet
utenfor. 29. Og de skal komme fra øst og vest og nord og sør og sitte til bords
i Guds rike. 30. Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de
første skal bli de siste!"
Igjen møter vi et
av disse spørsmål, stilt til Jesus, - ikke av nød for ens sjel, - men av denne
pirrende nysgjerrighet som har forårsaket at det er skrevet hele bøker og
avhandlinger om bl.a. dette emnet, og ikke minst, om emnet - de siste tider. Den
samme "åndelighet" som vi møter hos disse som fulgte - og følger! - Jesus p.g.a.
de tegn og under de så. Dem som Jesus ikke betrodde seg til
(Joh. 2,24).
Til Hans egne heter det: "Dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes
hemmeligheter, men dem er det ikke gitt." - og så kommer dette alvorlige ordet:
"For den som har, han skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som
ikke har, skal bli fratatt endog det han har"
(Mt.13,11-12).
Hvem er så disse Hans egne? - de som har? Hør noen ord nå, og undre deg:
"Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt," og
"men det dåraktige i verden.... det som er svakt i verden ... det
som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud
seg..." og "Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle
syndere," og lignende utsagn kan du lese mange steder i Skriften om de som
har. Det er dem verden regner som dem som ikke har. De som nettopp
grunnet sin egen fattigdom må søke Herren for alt. Herren har fortrolig samfunn
med dem, og Hans pakt blir dem kunngjort
(Slm.25,14).
De får se inn i hemmelighetene i Guds rike uforskyldt av nåde. Det vil først og
fremst si at evangeliet blir holdt levende i deres ånd - Hans pakt blir
dem kunngjort.
De andre - de som står
utenfor denne fattigdom - får kun høre hva de selv må gjøre for å nå frem: "Strid
for å komme inn osv."
Det er også bare ved denne strid, et menneske kan lære denne sin egen fattigdom
sant å kjenne. Derfor sender Guds ord mennesket inn i denne tunge strid for å
berge sin egen sjel. En strid som i utgangspunktet er håpløs, men det er
en erkjennelse som er høyst påkrevd, for den som skal arve frelsen. Den driver
oss til Jesu naglemerkede føtter. Naglemerkene! - har du virkelig sett
dem? - og stilt deg spørsmålet i sannhet: Hvorfor bærer Han dem - og til hva? Da
er det kanskje på høy tid at du gjør det.
Du ser - naglemerkene feier alt ditt bort, - alle dine fromme gjerninger og all
din åndelighet. Men også all din synd og alle dine nederlag - og lar deg bli
stående igjen med noen sår! Er Hans pakt blitt kunngjort deg?
Er det få som
blir frelst?! Hva vil en med et slikt spørsmål? Hva hjelp skulle det være i å
vite det? Se du til, at du blir frelst! Det er i grunn hva Jesus
svarer ham her.
Det er iallfall sikkert, at dette Jesu svar ikke var egnet til å berolige
noen i den situasjonen. "Mange skal søke å komme inn og ikke være i stand til
det" (v.24b).
Glem den likegyldige verden, det er ikke den Jesus taler om her, - men mange av
dem som søker å komme inn! Ta for deg en kirkehistorie, så ser du snart
at dette Jesu ord har gått bokstavelig i oppfyllelse. Alle slags underlige
retninger, - alle slags menneskepåfunn, for om mulig å nå inn, men da forgjeves.
Fordi de ikke søkte det i Lammet alene.
"Du har ikke sans for det som hører Guds rike til," sier Jesus til Peter
- og taler da om ham som Satan. Og det er nettopp saken - vi er forført og våre
tanker og vår sans er som hans. Stans noe for dette ordet - sans. Du vet
at om et menneske mangler - eller mister - en sans, så får det dramatiske
konsekvenser. Tenk på hørsel og syn f.eks. Mister du hørselssansen, så er det
utenfor enhver mulighet at du kan oppfatte lyd, enn si skjelne ord. Mister
du synssansen, så er det utenfor enhver mulighet at du - ikke bare ikke
kan se og skjelne rett, eller fullt ut, - men at du i det hele
tatt kan se noe som helst. Dette er viktig å være seg bevisst - dette er
menneskets situasjon i forhold til det som har med Gud, og Hans rike å gjøre.
Uten sans!
Her er likevel
mange - ifølge Jesu egne ord - som skal prøve å nå inn uten sans.
"Vi åt og drakk for dine øyne"
(v.26). Det er så du ser et
nattverdbord for deg, når du leser dette. De satte sin lit til denne gjerning!
Med dette, for Jesu venner så salige måltid, er det blitt drevet utrolig mye
avguderi opp igjennom historien. Og sånn er det jo også fremdeles, men de eter
seg selv til dom (1 Kor.11,29).
Altså til den motsatte virkning av hva de tenkte seg. Nettopp det som var
gitt til hjelp og velsignelse fra Guds side, blir dem til forbannelse og dom.
Legg merke til hva disse sier når de kommer og banker på Herrens port - de var
altså ikke blitt ført inn: "Herre, lukk opp for oss!"
(v.25). Dette oss'et viser- som Jesus også
åpenbarer her i teksten - at de var ukjente for Ham. Da Han ga dem dette - for
dem så utrolige - svaret, begynte de å skulle irettesette Ham. "Du må da vel
kjenne oss, vi... osv." Men Han bare stadfester det Han allerede
har sagt dem - "jeg vet ikke hvor dere er fra!" (v.27).
Er du, leser, på denne vi og oss veien?
"- og du lærte på
våre gater" (v.26b).
Ja, det kan vi i Norge si, og mange med oss. Det er bokstavelig sant. Men så?
"Men Han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra?"
(v.27).
Tenk å bli møtt i himmelens port med dette! Det er vel det verst tenkelige et
Guds barn kan komme på! - At Jesus skal stå frem som en aldeles fremmed for deg,
og si så! Bare tenk etter! - og bak deg ligger den uendelige fortapelse!
Hør nå! - Jesus kaller deg til sin frelse. Han sier at disse menneskene
hadde gjort urett (v.27b).
Hva besto så denne uretten i? Hadde de stjålet, myrdet, drevet hor eller annet
lik det? Ja, dette er stor urett, - men vi finner nok heller sannheten i denne
sammenheng, om vi leser hva Paulus bl.a. skriver til romerne: "For det
vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette
forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen
rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet"
(Rom.10,2-3).
Ser du uretten? Hvorfor er dette en så stor urett - dette å ville
grunnlegge en egen rettferdighet? - det er jo hva verden har prist til alle
tider. Hør hva Paulus videre skriver: "For Kristus er lovens endemål til
rettferdighet for hver den som tror"
(Rom.10,4).
Dette er altså ikke å bare trå utenfor Guds vei, men det er å gå i stikk
motsatt retning. Det er å gå imot Guds ord - imot Guds vilje. Det er å
forkaste Kristus. Det er å velge den motsatte vei av den Gud har valgt.
Og hør igjen! - hva vei Gud har valgt: Kristus - som lovens endemål til
rettferdighet for hver den av oss, som tar sin tilflukt til det.
Synden mot evangeliet er en langt mer alvorlig synd, enn synd mot
loven (Se Hebr. 10,28 -29).
Nå leves og forkynnes det så ofte som om det skulle være motsatt, ja, det er en
sjeldenhet at dette kommer frem.
Nå er det ikke slik at Gud er imot og fordømmer streben etter menneskelig rettferdighet, - dvs. et rettskaffent liv, - men at dette åndeliggjøres og forsøkes gjøres gjeldende i dette som har med din frelse å gjøre. Herren godkjenner ingen menneskelig rettferdighet. For Ham er vi tvers igjennom synd - og må følgelig frelses ved nåden i Kristus Jesus alene.
Det er altså ikke farlig å ta sin tilflukt til evangeliet, om du føler at du har det rett! eller galt, eller hva det nå måtte være. Den som ser sitt eneste håp om frelse i det skal tvert imot få slippe å se på noe av sitt eget, det være seg godt eller ondt. Frykt altså ikke! Det er det Jesus så ofte møtte sine forkomne disipler, som ikke visste ut eller inn, med. Det vil Han også så gjerne tale inn i ditt forvirrede hjerte. "Frykt ikke! jeg er lovens endemål!" M.a.o. "jeg er veien helt frem!"
Hør det
forferdelige resultat av at Jesus ikke får komme til med dette sitt "Frykt
ikke!" i ditt hjerte: V.28. Dette har altså sin eneste grunn i at de
valgte sin egen vei fremfor Herrens - m.a.o. de gjorde urett
(v.27b).
det er så velsignet for et menneske når det får se inn i dette salige, at Gud
har valgt evangeliet! Da opplever du virkelig at du "sitter i Den
Høyestes ly," og "bor i Den Allmektiges skygge"
(Slm.91,1).
Men fordi Han vet hvordan vi er i vår falne tilstand, - så redde, så lite
troende, så vaklende - kommer Han oss i møte med sitt: "Vær ikke redd" - frykt
ikke!" Du skal sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i
Guds rike (v.30),
du som i din nød har tatt din tilflukt til Ham. Og dersom du føler deg så alt
for liten til å sitte til bords med slikt folk, så skal du vite at de alle har
det på samme måte der. "Herren alene er høy på den dag"
(Jes.2,11).
Bare sørg du for å være der! Nå vet du jo Veien!
Du som veien er og
livet,
Deg vi har vårt håndslag givet,
Deg det er på hvem vi tror.
Mellom alle verdens røster
Bare din er den som trøster,
Led oss i ditt hyrdespor!