Bli blott i sårene!
Luk.
12, 42 - 48
"42. Og Herren sa:
Hvem er da den tro og kloke forvalter, som herren skal sette over husfolket sitt
for å gi dem deres mat i rette tid? 43. Salig er den tjener som Herren finner i
ferd med å gjøre dette når han kommer. 44. Sannelig sier jeg dere: Han skal
sette ham over alt han eier! 45. Men dersom denne tjeneren sier i sitt hjerte:
Min herre dryger med å komme! - og han gir seg til å slå tjenerne og pikene og
ete og drikke og fylle seg, 46. da skal denne tjeners herre komme en dag da han
ikke venter det og i en time som han ikke vet. Og han skal hogge ham i sønder og
gi ham del med de vantro. 47. Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke
stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag. 48. Men den
som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag.
Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye
betrodd, av ham skal dess mer fordres."
"Begynt er ikke endt, det må du vite, Du som har din Jesus kjent, bli ved å stride."
Dette handler om
det bl.a. Paulus kaller å "gi djevelen rom"
(Ef.4,27),
- dette handler om frafall, og viser at "en gang frelst alltid frelst" ikke har
noen hjemmel i Skriften. Frafall i fra troen kalles det gjerne, men da er
det viktig å ha på det rene at troen alltid er knyttet opp til Jesus, ja, Han
er troens opphavsmann og fullender
(Hebr.12,2).
Så frafall er alltid frafall ifra Herren, som vi også ser det her: "Men dersom
denne tjener sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme osv."
(v.45).
Og som vi ser - og blir gjort oppmerksomme på - her, så skjer dette i hjertet.
Frafallet begynner der. En begynner å kalkulere og gjøre overslag, til egen
fordel, som om Herren virkelig var fraværende - noe Han da også er for den
tjener (kristne) som har kommet så langt at dette har begynt å skje. Var man seg
bevisst Herrens nærhet så ville man ikke tenkt slik.
Dette har ofte sin årsak i forventninger som ikke er virket av Guds ord (Herren) selv, men ting man selv har regnet med. Man har bestemte forventninger til hva som vil bli resultatet av å gi seg over til Gud og bli en kristen f.eks. - ofte med grunn i en forkynnelse som har lovt mer enn hva Skriften går god for, eller kanskje til og med ting som Skriften aldri har lovt - og så begynner man å gå trett når disse forventninger ikke innfris, eller man kan hende opplever det motsatte av hva man hadde forventet. Så begynner man å tenke i sitt hjerte - altså en løsrivelse fra Ordet. En spør ikke: Hva sier egentlig Guds ord? - men man begynner å regne ut selv.
I denne (tekstens) tjeners tilfelle var det forventningen om Herrens komme som ble problematisk etter hvert, Han drøyde - i forhold til denne tjeners forventning - med å komme.
"Vi må ha
forventninger," blir det ofte sagt, men sannheten er at våre forventninger gjør
ikke det minste fra eller til, når det gjelder Guds planer, de kan tvert imot
virke det jeg nettopp har nevnt, når du begynner å se at Herren "ikke svarer til
forventningene."
Be heller om å få legge deg selv og alle ting i Guds hånd, slik at Han kan få
åpne dine øyne for hvilke forventninger du skal ha.
Vi er mye lik bortskjemte barn i våre forventninger, det er gjerne til syvende
og sist vår egen fordel som er i sentrum.
Peter og Paulus, de som virkelig skulle brukes til noe stort i Guds rike, hva
"forventninger" fikk de? Jo, bl.a.: "Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var
yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel,
skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit
du ikke vil. Dette sa Han for å gi til kjenne hva slags død han skulle
ære Gud med" (Peter)
(Joh.21,18-19), og: "For jeg
skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld"
(Paulus) (Ap.gj.9,16).
Død og lidelse altså!
Og også fordi de ikke hadde falske forhåpninger, med tanke på livet som Jesu
venner i denne verden, så hjalp også det dem til å holde ut i prøvelsene.
Jesus sier da også om dette - og det er "forventninger" Han ønsker at vi alle
skal ha: "Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og for tjeneren
å bli som sin herre. Har de kalt husherren Be'elsebul, hvor meget mer da hans
husfolk" (Mt.10,25).
Og apostlenes ord til de troende: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange
trengsler" (Ap.gj.14,22).
Men det følger oss også alltid - hele veien og til enhver tid - et: "Jeg skal
ikke slippe deg og ikke forlate deg"
(Hebr.13,5).
Dette er de realistiske "forventninger" Skriften gir deg, og de vil hjelpe deg
på veien om du tar dem inn over deg. Vi er lidelsesskye og har derfor også
vanskelig for å godta dette, men slik er det altså. Kristen er ikke noe du blir
for å få et paradis på jord. Slik tenkte de mange som fulgte Jesus p.g.a. tegn
og under - ikke minst at Han mettet de mange tusen med noen få fisk og brød - en
slik konge ville de ha! - og vi er ikke annerledes. Derfor så er det også
her bare Skriftens vitnesbyrd som kan få oss på rett spor, og ikke det vi
"tenker i vårt hjerte."
Det begynte i denne tjeners hjerte - hvorfor gå her å lide og forsake og streve, når jeg nå engang befinner meg i en posisjon hvor jeg kan ta for meg? Det begynner så smått - bare sørge litt for meg selv også! Og så en dag er de mange "litt" blitt et stort "mye." Men da er frafallet fullendt, og dømmekraften svikter hva ens egen person og gjerning angår.
Det begynte i
hjertet, og det var det da følgelig ingen andre som kunne se, men snart begynte
en og annen å merke seg dette og hint - en angriper ikke en med en fremtredende
stilling i menigheten uten videre, og denne har jo alltid vært en fin person, -
men en kan ikke unngå en viss uro. Det har da kommet så langt, at det som skjer
i hjertet begynner å bære frukt i det ytre, - det som skjer der inne begynner å
virke uro i andre. Det strømmer m.a.o. noe annet ut ifra en enn hva som
tidligere var tilfelle. Jesus sier om den som henger ved Ham, at "fra hans indre
skal det flyte strømmer av levende vann," og så føyes det til: "Dette sa Han om
den Ånd som de skulle få som trodde på Ham"
(Joh.7,38b-39a).
Det strømmer altså noe fra vedkommendes indre som blir til trøst og oppbyggelse
og liv for andre troende. Her har det begynt å strømme noe ganske annet, noe som
ender med at han slår! En streng og hard tone, en streng og hard ånd. Han
som skulle sørge for at Herrens husfolk fikk mat i rette tid
(v.42),
han var i stedet begynt å fylle seg selv
(v.45).
Han som i den (Guds) kjærlighet som ved Den Hellige Ånd er utøst i våre hjerter,
skulle sette de andres behov i høysetet, han var nå fokusert på sine egne behov.
Se på denne forferdelige forandring med et menneske som her skjer, og tenk på at
dette begynner med et lite frø som får lov til å spire. Snart vokser det opp til
en vekst som fortrenger og tar livet av alt annet. Det begynte som en
innskytelse i hjertet!
Det er også en
ting til det pekes på her. Ens årvåkenhet sløves og blir etter hvert helt borte
om dette får overta og styre en. En ser ikke - og akter ikke på - tegn som viser
at Herren står for døren, slik at Han kommer over en som en tyv om natten - "en
dag da han ikke venter det og i en time som han ikke vet"
(v.46).
Til de troende sier Paulus om dette: "Men dere, brødre, er ikke i mørket, så
dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens
barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove som de
andre, men la oss våke og være edrue"
(1 Tess.5,4-6).
Hvem vil du ligne, og hvem vil du være i denne tid? - de som her kalles lysets
og dagens barn, eller de som kalles "de andre" - de som sover.
Mange vil ha en
fremtredende stilling i Guds menighet, ja, de streber etter det - de
burde merke seg Jesu ord i teksten her
(v.48b).
Herren utruster den enkelte til "stillinger" i sin menighet, og dermed så
utruster Han også i forhold til dette - ikke minst den nødvendige kjærlighet -
det er derfor farlig å strebe etter noe i denne sammenheng. Den som
streber i en slik sammenheng, han er enten ute etter noe til sin egen fordel,
f.eks. anseelse eller økonomisk vinning, eller også gjør han det ut ifra tro på
seg selv og sine egne muligheter for å gjøre en god innsats.
Det kan synes edelt nok det siste, men troen har feil gjenstand!
Men "salig er den
tjener som Herren finner i ferd med å gjøre dette (gi husfolket mat i rette tid)
når han kommer. Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han eier!"
(v.43-44).
Når Herren gir løfter så er det liksom så overstrømmende - Han holder ikke igjen
på noe! - alt Han eier!
Hør også Paulus' beskrivelse av Hans hjertelag og vilje: "Han som ikke sparte
sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet
enn å gi oss alle ting med Ham?"
(Rom.8,32).
Det var denne Herre tjeneren i teksten falt fra, og dermed mistet Hans
bilde. Det er denne Herre også du faller fra, om så skjer!
Så sier da også Moses: "Det er ingen som Gud, Jesurun!" (5 Mos.33,26a), og i denne sammenheng føyer han bl.a. til: "En bolig er den eldgamle Gud, og her nede evige armer" (v.27).
Bli blott i sårene,
Frelserens brud,
Så skal du havne der hjemme!
Herren, din trofaste Fader og Gud,
Kan ei og skal ei deg glemme!
Bli i Hans vunder, så går det deg vel,
Sønn får du være og ingen trell!
Bli blott i sårene, Frelserens brud,
Så skal du havne der hjemme!