Vitnesbyrd om Jesus
Joh. 4, 27 - 42
"27. I det samme kom Hans
disipler og de undret seg over at Han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen:
Hva vil du med henne? eller: Hvorfor taler du med henne?
28. Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket
Vi skal begynne med slutten denne gang, - her kommer nemlig noe meget viktig frem: "...nå har vi selv hørt..."(v.42). Nå trodde de ikke lenger p.g.a. kvinnens ord. Selv det hadde gjort et mektig inntrykk på dem: "De drog da ut fra byen og kom til Ham" (v.30). Det var to ting i dette hennes vitnesbyrd som skapte undring hos dem - først dette: "...en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort!" og "Han skulle vel ikke være Messias?" (v.29). Hun hadde tidligere vitnet for Jesus om Messias, ut ifra hennes tro og forståelse på det tidspunkt at "når Han kommer, skal Han forkynne oss alt" (v.25 samme kap.). At dette alt, også innebar "alt det jeg har gjort," det tenkte hun nok ikke, og det tenkte nok heller ingen andre.
Vi tenker gjerne
at det Han og Den hellige Ånd skal gjøre er å lære oss mer om religionen, gjøre
oss mer opplyste i kristendommen o.l. og det er også sant, men det er ikke alt,
og det begynner heller ikke der - men du, hvem er du? Hvordan står
det nå til med deg egentlig? Og Jesus - Sannheten - taler nettopp
sannhet. "Sånn og sånn er det fatt med deg," sier Han.
Noen ganger begynner Han å tale slik, når du sitter og leser i Ordet, eller når
du ber - midt under bønnen begynner du å se deg selv - det kan være spesielle
tanker som plutselig dukker opp, tanker som ikke passer seg i en hellig stund
akkurat, eller du minnes noe som skjedde eller ble sagt. Andre ganger skjer det
når du rett og slett har en stille stund, eller det kan slå ned som et lyn fra
klar himmel midt i arbeid og virksomhet. Eller Han begynner å tale slik med deg
gjennom en forkynners utleggelse av Ordet.
Da har du din mulighet for å få del i lyset! Dette er det lys som
opplyser hvert menneske! (Joh.1,
9). Nå begynner det å skinne i
ditt liv, inn i ditt hjerte - lyset som skal lede deg hjem - lyset, om hvilket
salmisten ber: " Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg! La dem
føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger"
(Slm.43, 3).
"I ditt lys ser vi lys," vitnes det også
(Slm.36, 10),
og du avviser det?
De fleste gjør det, også av dem som sliter kirke- og bedehusbenker gjennom et
langt liv. Man lar ikke dette lyset få skinne når det kommer - man tar rett og
slett ikke imot lyset, men forherder seg imot det, lukker det ute, søker å
stenge igjen for det og slukke det ut, så det ikke skal få talt ut med deg, og
åpenbart sannheten.
Vi ser også hva
denne kvinnen angår, hvordan hun slår inn på denne for oss så farlige vei, når
Jesus åpenbarer hennes syndeliv like ut under samtalen med henne
(v.18).
Hun erkjente da at Han måtte være en profet, siden Han, en fremmed mann, visste
nøyaktig hvor mange menn hun hadde hatt, og hvordan hun hadde levd med dem. Men
så går hun videre og vil begynne å diskutere religion: Vi mener så... men dere
mener jo så...osv.
Her ser vi dette typiske forsøk på å komme utenfor og utenom dette ransakende
lys, det som blottlegger alt.
Her sitter altså mang en år ut og år inn under hørelsen, og har lukket så til
for dette lyset, at man rett og slett ikke er i stand til å erkjenne det lenger.
Ennå en gang iblant lar kan hende den gode Gud sitt, ord nå innenfor det tykke
forsvarsverket som er bygd opp, og stikker en i hjertet, men det virker bare en
uhyre aggresjon. All motstand imot ordet, som ellers ligger godt skjult under et
kristelig ferniss, kommer da i dagen - lyset skinner i mørket! Da har dette
mennesket igjen muligheten til å erkjenne sannheten - se på deg selv nå! se hva
ordet virker! se ditt sanne forhold til meg, Sannheten! se hva din "kristendom"
er verd! du vil jo ikke høre sannheten! kan ikke tåle den, og kaster ordet bak
din rygg!
Hva vil Han med dette Han taler til deg nå? Vil Han med dette felle den endelige
dom over deg? Nei, den dagen er ennå ikke kommet! Han vil at du skal finne frem
til Ham og bli frelst! Han vil at alt skal bli nytt også for deg! At du skal få
oppleve hvor ufattelig herlig det er å kjenne Ham, og leve i et fortrolig
samfunn med Ham, til tross for all synd og elendig som bor i deg.
Kvinnen tok imot
Hans ord. Noe ved Jesus var så overbevisende at hun ikke uten videre kunne
avvise det. Ikke bare talte Han med henne, en kvinne, men også med en
samaritansk kvinne - Han som var jøde -, og nå viser det seg noe enda mer - ikke
nok med dette, men også til tross for at Han vet alt om henne! Hvem kunne Han
være? Han var jo åpenbart ikke noen vanlig mann - noen vanlig jøde - det viser
Han bare ved sin oppførsel, og så også ved at Han åpenbarer det som er skjult.
Han skulle vel ikke være Messias?
(v.29).
Kan hende henger det ennå en liten tvil igjen i dette spørsmålet - det var da så
alt for overveldende - hun som hadde sneket seg ut dit på en tid av dagen, da
hun ikke regnet med å treffe noen - hun levde altså i mørket - og så treffer hun
altså ingen ringere enn Messias! Han sitter der og venter på henne! Kan
dette være sant? Ikke underlig at hun tvilte! men hun hadde da også vitterlig
møtt Ham, så... Hun trodde på Ham altså.
Og dette var det som drev henne tilbake til hennes landsmenn og dette
var det som drev frem vitnesbyrdet: Troen!
Har du noen gang
kjent noe til denne forundringen over at Han kom til din dør? At Han ventet på
deg, - kanskje i årevis - nettopp der hvor du snek deg for å unngå folks dom.
Det er mange som går rundt slik - det er markene som er hvite til høst!
(v.35)
- de som har ondt (Mt.9,
12).
Den grunnleggende synd i mennesket, er ikke alt dette som vanligvis holdes for å være synd blant oss, men denne motstand i oss imot sannheten - imot Guds ord - denne innbitte motstanden.
Disse
samaritanerne opplevde den samme forundring - av samme grunn - som kvinnen. Men
de hadde en mangel i forhold til henne - og denne mangel er så visst ikke liten
og uten betydning: De hadde ikke hørt Ham selv!
Men de gjorde altså noe med denne mangel - "de drog da ut fra byen og kom til
Ham," leser vi (v.30),
og hva ble resultatet?: "Vi vet at Han i sannhet er verdens frelser"
(v.42).
Har du "prøvd" Jesus? eller går du der inne i byen og gjør deg dine tanker?
Det var ikke bare
kvinnen og de øvrige samaritanere som forundret seg over Ham, men også
disiplene, ser vi her. Han holdt seg ikke innenfor de "gjerder" hvor de selv
befant seg. Han gjorde underlige og uventede ting. Han var ikke til å bli klok
på.
Har du blitt "klok på" Jesus? Har du Han greit innenfor "gjerdet," eller må du
mang en gang forundre deg, slik som disiplene her, og bare innse at Han ikke er
så lett å gjerde inne?
Han går dit hvor det er noen å frelse! For Han utfører nemlig Faderens hjertetrang, som nettopp er vår frelse! Og Han sier at det "er Hans mat" å gjøre det. Det er det Han lever av. Det er det som metter Ham.
Du må klage så ofte over, hvor lite i samsvar med Faderens vilje du er. Ja, det er nok sant også det, men se her! en som er helt i samsvar med Hans vilje - Han fullfører Hans gjerning (v.34). Han gjør altså Hans vilje fullt ut. Da blir sangerens ord virkelig meningsfulle: "Jesus gjelder i mitt sted For den hvite trone..."
Kvinnen lot sin
vannkrukke stå og gikk inn i byen leser vi. Denne hendelsen er altså åpenbart
her, men det er skjer også noe som vi ikke ser: "På samme måte, sier jeg dere,
blir det glede blant Guds engler over én synder som
omvender seg" (Luk.15,
10). Ser du det?
Vi ser gjerne etter de mange - store flokker, det er noe som smaker oss - og det
er ikke alltid kjærlighet til sjelene deres som ligger bak dette, men ønsket om
å se store resultater av egen virksomhet - men i himmelen, blant Guds
engler, blir det altså glede over én! La oss
merke oss det!
Dette var det som fylte
Jesu hjerte, og dette var det som fylte himmelen, p.g.a. henne som nå gikk inn i
byen for å fortelle om hva hun hadde opplevd. En sånn glede har fylt Guds
hjerte, og en sånn glede har fylt himmelen, også p.g.a. deg, du som har tatt din
tilflukt til Jesus, og den har aldri avtatt den minste smule p.g.a. de ting som
bor i deg, og er blitt åpenbart underveis, men heller øket denne gleden, da det
bare har virket at du er blitt mer knyttet til Jesus. Dette er nemlig den sanne
omvendelse - at man i sin synd og fortvilelse over seg selv, tar sin tilflukt
til Jesus.
Jo da, det er glede i himmelen over deg også i dag! Ikke fordi du i deg selv er
så verdifull, og alt slikt vås som det forkynnes så mye av i dag, men fordi Jesu
gjerning har lykkes i deg, - du er blitt omvendt til Ham!
Det er altså til
slike du skal få bringe ordet om Ham, - de som går og sukker over seg selv, i
mørket. Om du lever mitt i et folk med frekke ansikter og hårde hjerter
(Esek.2, 4),
så må du aldri tvile på at det likevel finnes mange slike. Og de vil ta imot!
Se på samaritanerne her - de hørte til det foraktede folket, de som ikke var
regnet med - og så kom Han altså til dem!
Jødene derimot (bortsett fra de som også der gikk og sukket over sin synd og
svikt), så det som den største selvfølge at Messias kom til dem, og det
ble deres store tragedie - nemlig deres stolthet. Å tro at man selv er noe, og
har noe, til og med i møte med det guddommelige, det er det som gjør deg blind
for denne Guds utsendte. Han er nemlig kommet for å søke og frelse det som var
fortapt! (Luk.19, 10).
"Se markene, de er alt hvite til høst!" (v.35).
Ser du de "hvite?"
Jesus gjelder i mitt
sted.
Det er ankergrunnen.
Mine synders straff Han led,
Drakk min kalk til bunnen.