For så har Gud elsket

Joh. 3, 16 - 21

16. For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. 17. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. 18. Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 19. Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. 20. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset. 21. Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud.

Denne teksten begynner med den såkalte "lille Bibel" - Joh. 3,16 - som vi har så snart for å tro at vi kan.

Det ligger jo i uttrykket "den lille Bibel" at her er hele Skriftens lære og hovedanliggende uttrykt i dette ene vers. Her er Gud, Hans nådige sinnelag og hjertelag for mennesket uttrykt i ord. Her åpenbares både Faderen og Sønnen for oss. Faderen var, i sin kjærlighet til oss, villig til å ofre - gi - sin Sønn i vårt sted. Og det ikke fordi vi var gode, fromme og gudfryktige, men mens vi ennå var "verden."

Sønnen på sin side var villig til å ofres. Han ble lydig inntil døden, ja døden på et kors.

Her åpenbares også vår stilling som menneske, vi er, og vi går fortapt. Og her åpenbares vår frelse fra fortapelsen; det er ved tro på Ham som Faderen gav i vårt sted, og om hvem det heter at "Han gav seg selv for våre synder" (Gal. 1,4). Ja, nettopp for våre synder! Hva skulle da kunne stenge deg ute? Det er iallfall ikke dine synder, for de har Jesus gitt seg selv for. De er fullkomment sonet ved Hans blod. Nå ser du, som tror at det er Guds ord - Guds tale - til deg, du har foran deg, at her står: "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham" (v.17). Verden, det er du!
Gud sendte ikke Jesus for å dømme deg. Det er altså ikke Jesu oppgave å dømme deg; du er jo alt dømt/fortapt p.g.a. synden. Nå har Han en helt annen tjeneste, gitt Ham av Gud, nemlig å frelse deg. Og da ikke ved et eller annet underlig inngrep i deg som skal forandre - enn si "kristne" - deg som person, men ved å gi seg selv hen for dine synders skyld.
Idet dette begynner å dages i ditt hjerte, får du se dette underlige, men guddommelig sanne, at du er frelst i Ham. Dette er å tro på Jesus! Dette er den frelsende tro - den som frelser fra fortapelsen og fører en inn i samfunn med Gud - å se Ham som har gitt seg hen for dine synder. Har gjort opp din sak og skrevet betalt med sitt eget dyre blod.
Ja men jeg er så...! Han gav seg hen for dine synder! Gud gav sin Sønn nettopp for at du ikke skal gå fortapt. Du kan aldri bli noen bedre kristen for Gud, enn hva du er ved Jesu gjerning.

Her fører djevelen ved sine tjenere et forferdelig spill med oss mennesker, ved å innbille oss at vi må frelse oss selv, ved vår selvforbedring. Og for å gi dette et særlig åndelig preg, og til og med et anstrøk av "nåde," forkynner han at Gud har åpnet muligheter for oss, for den som virkelig vil; en åpen dør inn til Guds kraftkilder, så vi kan bli stående i kraft av det. Dette er i virkeligheten ikke annet enn å, ved Guds hjelp bli frelst ved lovgjerninger, og Guds frelse er dermed blitt til intet for deg.
Dersom du skulle tro at denne djevelens vranglære er sjelden vare i vårt "evangeliske" land så har du neppe fulgt godt med i det siste.

Når det gjelder din frelse, min venn, så står og faller det med en eneste ting, ditt forhold til Jesu frelsergjerning.
Denne Guds kjærlighet til oss mennesker er her åpenbart for oss; forkynt for oss i klartekst; "det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag." Faderen gav det kjæreste Han eide for deg, synderen, og Jesus var villig å dø i ditt sted for at du skulle leve ved Ham. De har begge lidt! Derfor også dette store alvor om du kaster vrak på det. Du "er allerede dømt!" (v.18). Fortapt, men nå ikke for dine synders skyld, men p.g.a. din forkastelse av Guds frelse. "Og dette er dommen," sies det her, "at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset," og dette har da en helt bestemt årsak: "for deres gjerninger var onde" (v.19).

Det er ikke vår sak å stemple og dømme mennesker som uredelige, men Guds ord er her klart; det finnes ingen redelig grunn for å forkaste evangeliet! Gud skal, ser vi ut ifra dette ordet konfrontere enhver av disse med sannheten en dag: Du elsket mørket fremfor lyset! Derfor ville du ikke høre og tro!

Dersom man ønsker å bli i mørket - uklarheten - fordi det er noe der man elsker, så vil man naturlig nok hate lyset, som både vil avsløre og frata deg det du der har.
Hvis du bytter ut ordet, lyset, med klarheten, f.eks. så ser du årsaken til de ofte endeløse diskusjoner og utenomsnakk. Det er en klarhet man ikke ønsker å komme til - man "kommer ikke til lyset" (v.20). Lyset oppleves truende - man hater det - det er plagsomt - det gir en ufred og uro - det forstyrrer en. Og når en da vet hvem dette lyset er, så ser man dette klart åpenbart i, hvordan Jesus endte sitt liv i denne mørkets verden.

Lyset som det tales om her er en person, Jesus Kristus, Han som sa om seg selv: "Jeg er Sannheten!"
Men det er også sannheten når det lyder her: "Den som tror på Ham, blir ikke dømt." (v.18a).

Hvorfor går da så mange som bekjenner seg til Jesus også så ofte med en dom i sitt indre; en nagende uro og stadig ufred, en nærmest konstant uverdighetsfølelse i forhold til det kristennavn en bekjenner? En klynger seg til Ham, og vet seg ingen annen redning når en ser på sitt eget liv. En gjør nettopp det som står her i v. 21; kommer til Ham med alle ting, både godt og vondt, synd og gode gjerninger, alt blir lagt frem for Ham, i lyset, og en vet ikke om at en skjuler noe. Og likevel altså, så er det som en anklage i det indre menneske som aldri riktig vil slippe taket. Hva kan det ha seg? Hvorfor har du det sånn? Jo, du ser på deg selv (dvs. at du vurderer deg selv og ditt liv i lys av lovens krav), lytter til din samvittighets dom og djevelens anklage og hån av enhver tendens til frimodighet og glede: "du må bare ikke tro at dette gjelder deg!" og har dermed ikke virkelig hørt det som står skrevet her: "Den som tror på Ham, blir ikke dømt" (v.18a).
Hvor ofte har ikke Jesus også grunn til å si det samme til oss som Han sa til sine disipler: "Dere lite troende!" Men Hans berettigede irettesettelse innebar likevel ikke noen forkastelse. Det er ikke Jesu vis å støte elendige ut; Han knekker ikke bøyde siv, og slukker ikke rykende tander, men tvert imot får Han dem til å blusse opp igjen, der Han slipper til.

Enkelte mener man må ta loven mer i bruk der hvor situasjonen er slik. Man må kreve mer av dem, sies det, ellers så blir det jo aldri noe greie på dem, og så slukkes det ut, det lille som tross alt var. De fikk aldri se at det de krevde av seg selv, sammen med uforstandige forkynnere og lærere, alt var ferdig for dem, og kristendommen ble for dem "over evne."

Det går mang en slik iblant oss. Du prøvde kan hende etter beste evne å lage rom for Jesus i ditt liv, noe Han kunne være fornøyd med. Det er ikke kristendom, det er lovtrelldom i kristelig drakt. Du skal vite at det er nok rom for deg hos Ham. Ikke fordi du har fått til noe, men fordi Han kom for å kalle syndere, og søke og frelse det som var fortapt!

Så har Gud elsket verden!

Der er ennå et rom innved Frelserens bryst,
Der er ennå et skjul i Hans sår.