Kjærligheten
Joh. 15, 10 - 17
"10. Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i Hans kjærlighet. 11. Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen. 12. Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere. 13. Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner. 14. Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere. 15. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere. 16. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber Ham om i mitt navn. 17. Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre."
"Den som blir i
kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham"
(1 Joh.4,18).
Så avgjørende er dette med kjærligheten i kristen sammenheng. Dette er
altså viktig for Gud! Dette skal du nemlig lese slik: "Den som
blir i kjærligheten, blir i Gud:" Punktum! Altså, den og ingen andre!
Da blir det jo selvsagt av stor betydning at vi vet hva det vil si å "bli i
kjærligheten," så vi ikke igjen skal komme inn under trelldommens åk, - som
Paulus advarer så sterkt imot
(Gal.5,1), - med å skulle utøve
bestemte kjærlighetsgjerninger for å tilfredsstille Guds vilje med oss
o.l.
"På dette
har vi lært kjærligheten å kjenne," sier Johannes, "at Han satte livet til for
oss" (1 Joh.3,16).
Da ser du vel også hva det vil si å (for)bli i kjærligheten?" Bli værende i det
ved hvilket du lærte den å kjenne, - nemlig at Han satte sitt liv til for deg.
Bli i evangeliet! Bli i Hans kjærlighet!
Ikke å undres på da at Johannes vitner: "Hans bud er ikke tunge"
(1 Joh.5,3).
Det er mange som taler om at det må bli mer kjærlighet de kristne imellom, og gjør dette med kjærligheten til en ny lovgjerningsvei. En blir ført inn i et strev, hvor en liksom skal presse dette frem, og ut, av seg selv, - men Guds ord sier: Hør virkelig evangeliet! og bli i det. Ordet om den uforskyldte nåde, som viser seg i at Han satte sitt liv til for deg - ga sitt liv for ditt liv, til tross for all din ukjærlighet og likegyldighet.
Du leser om
synderinnen i Simons hus, hun som lå ved Jesu føtter og gråt, og tørket Hans
føtter med sitt hår, - der åpenbarer Jesus denne hemmeligheten idet Han sier:
"Hennes mange synder er henne forlatt derfor elsker hun meget." For, den
som er mye tilgitt, elsker mye, men den som er lite tilgitt, elsker lite.
Du ser denne kvinnen ved Jesu føtter - hun hadde ikke noen fromhet og åndelighet
hun kunne sitte å prange i, slik som fariseeren Simon, - det ser ikke engang ut
som om hun hadde ord, til tross for at hun hadde del i en åndelighet som langt
overgikk Simons. Med henne hadde det skjedd, som ordet sier: "Guds kjærlighet er
utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd"
(Rom.5.5),
og hun kunne bare gråte. Det var hennes vitnesbyrd i forhold til Jesus.
Det er ingenting som tilsier at hun fra naturens side var noen kjærligere person
enn Simon, men hun hadde fått se inn i noe ved møtet med Jesus som hadde åpnet
hennes hjerte for Guds kjærlighet, ja, hun hadde rett og slett fått et
møte med Guds kjærlighet.
Er det denne Jesus du har møtt?
Simon var så innhyllet
i sin egen fromhet - sin egen åndelighet - at han ikke kunne se inn i
dette. Han var bare opptatt med hvordan han kunne bli enda mer åndelig, og mer
from. Mer kristelig ville vi vel si i dag. Det var jo også det som var årsaken
til at han hadde innbudt Jesus. Det var likesom en from gest fra Simons side, i
hans egne øyne.
Vi kjenner vel til denne veien? Er det kanskje den du vandrer på?
Når vi hører -
som i teksten vår - om å holde Hans bud, så tenker mange at det er tale om
lovens bud, men det er det jo ikke. "Dette er mitt bud at dere skal elske
hverandre, likesom jeg har elsket dere"
(v.12).
Altså ikke bare noen slike gode følelser for hinannen en gang iblant, men
"likesom jeg har elsket dere." Og vi vet, Han gav sitt liv for oss.
Det er jo også nettopp hva Johannes skriver i sitt brev til de troende: "Også vi
skylder å sette livet til for brødrene"
(1 Joh.3,16).
Nå opplever vi plutselig å stå overfor Guds målestokk, og ikke vår. Og da
vil jeg spørre - på den bakgrunn: Er det da noen her iblant oss som trenger mye
tilgivelse? Eller holder du mål etter denne målestokk?
Du vet hva slags brødre Jesus gav sitt liv for. De var langt fra perfekte. De
sviktet Ham, ja, en bannet og sverget på at han ikke kjente Ham osv. - og du
trenger vel bare å se på deg selv - hva slags broder var det Jesus var villig
til å gi sitt liv for? Jeg har jo "bare trettet Ham med mine synder, og voldt
Ham møye med mine misgjerninger." Dette er målestokken! Har du stor kjærlighet?
Er du mye tilgitt? Trenger du å ta din tilflukt til synderes frelser? Kanskje
lukke din munn, og gråte i stedet? Gråte over, at du med så lite kjærlighet
overfor både Gud og dine medmennesker, skal få stå i en slik ufattelig nåde, som
Guds nåde i Jesus Kristus er.
V.16. Ja
tenk at det er sånn! Ikke engang det skal jeg få å rose meg av, - at jeg har
valgt Jesus. Nei, Han har valgt meg! - derfor, og bare derfor, er
jeg en kristen i dag. For en frihet! det skyldes ikke meg - det har ikke sin
grunn i, eller ved meg - det har sin grunn ene og alene i Gud! Min
frihet, min frelse, den er kjøpt meg, og betalt av en annen. Hvem
kan da gjøre det ugjort? Tenk om det skulle bero på noe ved meg! Da var det
virkelig grunn til å være engstelig, ja, mer enn det - grunn til å fortvile
- mon det holder? Som den engstelige tone du hører i en kjent og ofte sunget
sang: "Mon jeg når det skjønne land som snubler gang på gang?"
Men nå er det ikke slik - det er grunnet på hva Jesus har gjort, og hva Jesus
er.
Hvor er så mitt hen? Det er skjult med Kristus i Gud
(Kol.3,3).
Mitt eget kommer aldri på tale i mitt forhold til Ham.
Det er på dette grunnlaget det lyder: "Da er også vi skyldige å elske
hverandre" (1 Joh.4,11).
Ja men, vi skal jo bære
frukt! det sier da vitterlig Jesus. Å ja, vi er født treller vi mennesker, og
nåde forstår vi oss ikke på. Vi er ikke enkle å lose ut av mørket - ut i
friheten. Men hør nå, om du kan høre hva Jesus egentlig sier her: V. 16.
Han har bestemt oss til det. Det er Hans sak! Det er Han som skal
sørge for det - for Han vil ha frukt som varer, sier Han, og det kan ikke
du og jeg få til.
Hva er så din sak? Bli i Hans kjærlighet! og "På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at Han satte livet til for oss" (1 Joh.3,16). Det er til disse - de som lever her, det lyder: "Elsk hverandre!"
Verset før vår tekst begynner, slutter slik: "Bli i min kjærlighet" (v.9). "Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet" (v.10a). Det er altså ett og det samme. "Dette er Hans bud, at vi skal tro på Hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik Han bød oss. Den som holder Hans bud, blir i Ham, og Han i ham" (1 Joh.3,23-24a). Og Johannes vitner da om følgene av det videre i sitt brev: "Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som bli i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som Han er, slik er også vi i denne verden. Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. Vi elsker fordi Han elsket oss først" (1 Joh.4,16-19).
Og for at vi ikke skal
bedra oss selv. la oss merke oss noen ord fra Skriften til slutt: "Den som sier
at han er i lyset (Jesus), og som hater (har imot red. anm.)
sin bror, han er ennå i mørket... Men den som hater sin bror, han er i mørket og
vandrer i mørket" (1 Joh.2,9 og 11a), og "Dem som
ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere
vet at ingen morder har evig liv værende i seg" (1
Joh.3,14b-15).
Det som her er sagt, er at disse ting (hatet og den manglende kjærlighet) viser
at dette mennesket ikke lever i, og av, Guds nåde i Jesus Kristus, og livet (det
evige) er følgelig ikke der.
I Titus 3,3, skriver Paulus til opplysning om hva de troende før levde i,
og blant mange laster nevner han bl.a.: "Vi var forhatt og hatet
hverandre." M.a.o. når dette dukker opp i deg - for det vil det gjøre - da skal
du erkjenne det som av det gamle menneske, og bekjenne det som den synd
det er. Ingenting gir deg rett til å hate, eller bære nag, du som selv er
tilgitt alt, men overlat dommen "til Ham som dømmer rettferdig"
(1 Pet.2,23).
Guds kjærlighet er
langt, langt større enn penn og tunge tolke kan.
Den når høyt over himlens stjerner Og ned til dødens mørke land.
Så dypt vi falt,
den sonet alt,
Da Jesus døden led.
Sitt fangne barn
i syndens garn
Gud frelste og gav fred.