En tjener til liv!
Joh 12, 12 - 24
"12. Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre
at Jesus var på vei til Jerusalem. 13. Da tok de palmegrener og gikk ut for å
møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn,
Israels konge! 14. Men Jesus fant et ungt esel og satte seg på det, som det står
skrevet: 15. Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, sittende på en
eselfole. 16. Dette skjønte ikke hans disipler fra først av. Men da Jesus var
blitt herliggjort, da mintes de at dette var skrevet om ham, og at de hadde
gjort dette for ham. 17. Folkeskaren som hadde vært med ham da han kalte Lasarus
ut av graven og oppvakte ham fra de døde, vitnet om det. 18. Dette var også
grunnen til at folket gikk ham i møte, fordi de hadde hørt at han hadde gjort
dette tegnet. 19. Fariseerne sa da seg imellom: Dere ser at dere ikke oppnår
noe! Se, all verden løper etter ham! 20. Blant dem som pleide å dra opp for å
tilbe under høytiden, var det noen grekere. 21. Disse kom da til Filip, som var
fra Betsaida i Galilea, og bad ham og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus. 22.
Filip kommer og sier det til Andreas. Andreas og Filip går og sier det til
Jesus. 23. Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet, da Menneskesønnen skal
bli herliggjort! 24. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet
faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer
det mye frukt."
Israels konges mottagelse av folket - som vi også ser i teksten vår her - har vi omhandlet tidligere (se Palmesøndag 1 Tekstrekke), så det skal vi ikke stanse mye for nå.
"Men Jesus fant
et ungt esel og satte seg på det, som det står skrevet: Frykt ikke, Sions
datter! Se, din konge kommer, sittende på en eselfole"
(v.14-15).
På trelldyrets fole, som det heter annetsteds. Her var ikke tale om noen
stolt ganger, som en hvilken som helst jordisk konge ville valgt med omhu.
Jesus hadde noe Han ville forkynne og lære denne store folkemengden
(v.12),
- Han ville få rettet menneskets oppmerksomhet bort i fra disse storhetstankene,
som det ble inngytt i fallet, mot sannheten, mot menneskets egentlige problem,
at det p.g.a. sin synd står i unåde hos Gud, og befinner seg i et fullstendig
åndelig mørke. Et åndelig mørke som bl.a. gjorde at de ikke så storheten i
Jesus, slik Han fremsto for dem.
"Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over
dem", sier Jesus til disiplene
(Mt.20,25). Slike fyrster
(konger) og stormenn så folket noe stort i. De som hersket over dem! Og
altså ikke i denne fyrste, som var kommet for å tjene dem. Ham foraktet
de. Det er et utslag av menneskets synd. Synden er som en trollsplint i
oss, som forvrenger alt for oss, slik at vi betrakter det onde som noe
attråverdig, og det gode som noe foraktelig, og velger mørket fremfor lyset.
Mennesket syntes det var bra med Jesus, så lenge Han tjente dem på en måte de selv foretrakk å bli tjent på. Så lenge Han legte deres sykdommer, gav dem mat i ørkenen o.l. og ikke minst hadde det som mål, å fri dem fra okkupasjonsmakten, romerne, og gjøre Israel og Israels folk til verdens fremste, - ja, en herskerrase på jorden. Legg merke til, at i stedet for dette de traktet etter, så er jøden blitt av de mest foraktede og forfulgte raser på jorden, og bl.a. selv blitt utsatt for en "herskerrase," (tyskerne) på det mest grusomme. Det er virkelig alvor når mennesker forkaster Guds vei, og holder fast på sin egen. Det gjelder meg og deg like så vel som jøden. Vi er gjenstand for den samme nåde som dem - som de fremdeles er! - og vi er gjenstand for den samme forbannelse, dersom vi velger vår egen vei. - For vår vei er fortapelsens vei, mens Guds vei (Jesus) er evighetens vei!
Ja, så lenge Jesus gjorde og var slik, at kjødet kunne ha noen fordel av ham, og fremdeles drømme om egen storhet ved Hans hjelp, så fulgte de Ham og tjente Ham. Se bare hva som står skrevet i vers 17 - 18 i teksten her. Men som vi da ser videre i teksten (v.18), så var det nettopp denne folkets hyllest og gunst fariseerne, og dermed også folkets eldste, som var i ledtog med dem, ønsket. Derfor talte døperen om "ormeyngel" (Mt.3,7), og Jesus selv, i tillegg til dette (bl.a. Mt.23,33) også om "djevelens barn" (Joh.8,44), i møte med dem.
Men Jesu tjeneste
innbefattet noe langt mer enn dette, å legemlig helbrede, fø og kle oss. Han var
kommet for å gi oss sannheten! Han brakte oss sannheten, - det var den
vesentligste del av Hans tjeneste, og også den del som ble mest mislikt av de
mennesker Han var kommet for å tjene. "...jeg er konge. Til dette er jeg
født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for
sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst"
(Joh. 18,37).
Har du tatt imot denne Jesu tjeneste?
Derfor, fordi situasjonen nå engang er slik, ser vi at folket gjorde maksimalt ut av dette Jesu inntog i kongebyen, men ikke Jesus selv. Du ser to motpoler møte hverandre her - folket øser det opp så mye som mulig, ved sine handlinger, mens Jesus forsøker å dempe det ned så mye som mulig, ved sine. Han gjør seg liten, midt i den situasjon, at Han ut ifra Skriftens profetier erklærer seg selv å være konge. Ved å gjøre denne handling som Han her gjorde, sier Han m.a.o.: "Det er meg Gud vitner om! - det er meg Han gir sitt vitnesbyrd! - det er ikke jeg som gjør meg selv til konge, jeg går bare inn i den stilling som er beredt for meg!" -og som Han vitnet også for Pilatus, som vi hørte: "Jeg er konge!"
Men dette skulle
ha stanset jødene. De skulle ha sett på Hans fremtoning, og ved det sett deres
egne handlinger som malplasserte. Dette er jo ikke en alminnelig konges inntog.
Det er noe ved Hans fremtreden, som er fremmed og annerledes. Ja, Han var kommet
for å tjene! Ikke for å bli tjent, men for selv å tjene! "For
Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi
sitt liv som løsepenge i manges sted"
(Mrk. 10,45).
Her ligger årsaken til Jesu ydmyke fremtreden, midt i den opphøyde situasjon Han
befinner seg i.
Hører du det! - Han er ikke kommet for å herske over deg, men for å tjene!
Slik hersker Han over sine! Ved kjærlighet!
Du har hørt det fra
Guds ord: "Du skal frykte og elske Gud!" Noen steder taler om å frykte Ham,
andre om å elske. Og så kan du høre det sagt: "Men det går ikke an, å både
frykte og elske samme person."
Nei, det er sant, dersom det er tale om trellefrykten. Trellen arbeider
p.g.a. frykt for straff, og/eller egen fordel. En Herre som har satt deg i en
slik stilling, en tvangstjeneste, kan du ikke elske. Derfor er det umulig å
elske Gud under lovens tvang! Men en person, f.eks. forelder, eldre søsken eller
annen øvrighetsperson, som bare har gjort deg vel, og du har lært å sette stor
pris på, - ville du ikke da, på den ene side frykte for å gjøre noe, som
du vet vedkommende ville mislike sterkt, og, på den annen side, ville du ikke
gjerne gjøre noe, som du visste vedkommende ville sette stor pris på? Da forstår
du noe av den troendes gudsfrykt! En frykt som er umulig uten kjennskapet
til evangeliets Gud, nådens Gud, fredens Gud, all trøsts Gud, - Jesus Kristus!
Men denne
selvfornedrelse Jesus foretok her, under inntoget i Jerusalem - Han la et dekke
over sin herlighet, og ga oss et eksempel til etterfølgelse - var det så langt
Han ville gå i sin tjeneste for oss? Nei, hør hva Han sier her: "Sannelig,
sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det
bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt"
(Joh. 12,24).
"Men hvis det dør!" Det var målet for Jesu tjeneste, som vi vet.
Hold fast på det, du som stadig vil føle noe i ditt hjerte, - som du
vet. Men jeg frykter så for at min tro, kun er en forsantholden, - er ikke
det en fare da? Jo, og fortsett å frykte for det, mens du holder fast ved det du
vet! En som lever i denne frykt, vil aldri kunne ha en tro som er en
forsantholden! Men noe man har snart for å glemme, er at grunnen for vår tro er
en historisk handling fra Guds side - Jesus døde for oss! - og så ender man i en
ransaken i sitt eget hjerte, for om mulig å finne noe å bygge på der. Derfor
sier Paulus: "For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt,
det er Jesus Kristus" (1 Kor.
3,11).
Dit gikk altså
Jesus i sin tjeneste for deg: Han ga sitt liv i ditt sted!
"Blant dem som pleide å dra opp for å
tilbe under høytiden, var det noen grekere. Disse kom da til Filip, som var fra
Betsaida i Galilea, og bad ham og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus. Filip
kommer og sier det til Andreas. Andreas og Filip går og sier det til Jesus. Men
Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli
herliggjort! (Joh. 12,20-23).
Nå var den kommet den tid som Skriften hadde profetert om, og forutsagt: "Han
sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre
den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for
hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende"
(Jes. 49,6).
Han var kommet
som en tjener (frelser) for alle folkeslag, også for dem som jødene ville herske
over. De ville herske, men Han, deres Gud, ville tjene. Så langt
borte fra Ham var de. Derfor endte Han også under deres fordømmelse, og
korsfest-rop, bare noen dager etter denne tildragelsen vi leser om her.
Hvorfor dømte de Ham? - fordi Han, rett og slett ved hva Han var, ble en
fordømmelse over dem. Det er som vi leser om Noah" "Ved tro bygde Noah, i hellig
frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud
om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving
til rettferdigheten av tro"
(Hebr. 11,7).
Ved den! Ved at han bygde på den, ble han til fordømmelse over den
ugudelige verden han levde i.
Skriften kaler ham "rettferdighetens forkynner"
(2 Pet. 2,5).
Og hør hva som står skrevet om Noah en gang til: "Ved tro bygde Noah, i
hellig frykt!" I sin frelsesforkynnelse var det ikke Noahs mål, - eller skal
vi si "strategi," - å være lik verden for å vinne verden ved det. Han forkynte
ganske enkelt det Herren hadde varslet ham om.
Det er også hva du har møtt i teksten i dag. Hører du den sanne "Noahs" ord? Han som sier: "Jeg er Sannheten" (Joh. 14,6).
Den kjærlighet du
til oss bær,
Den sterkere enn døden er,
For villig gav du, Herre min,
Ditt hjerteblod for bruden din.