Herrens arm

Jes. 59, 1 - 4 og 8 - 9

"1. Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke kan høre. 2. Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult hans åsyn for dere, så han ikke hører. 3. For deres hender er flekket av blod, og deres fingrer av misgjerning. Deres lepper taler løgn, og deres tunge mumler fram svikefulle ord. 4. Det er ingen som spør etter rettferdighet, og ingen som fører rettssak på ærlig vis. De setter sin lit til usannhet og taler løgn, de har unnfanget ulykke og føder elendighet.

8. Fredens vei kjenner de ikke, og det er ingen rett i deres spor. Sine stier gjør de krokete. Hver den som ferdes der, vet ikke av fred. 9. Derfor er retten langt borte fra oss, og rettferdigheten når oss ikke. Vi venter på lys, og se, det er mørke. Vi venter på solskinn, og vi må ferdes i dypeste natt."

Ja, se dette er menneskets situasjon, ifølge Guds ord. Fra de første mennesker falt, og skjulte seg for Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval" (1 Mos.3,8). Fra den dag av er dette Guds klage over oss. Ikke bare over Kain og Saul, filistrene, amalekittene og Judas forræderen, men også over Abel, David, israelittene, Peter og jomfru Maria. Dette er ikke bare Israels situasjon, de som Han taler direkte til her, men det er menneskeslektens situasjon. "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste" (Rom 3:10-12). Ikke én!
Er Guds ord sannhetens ord, ja, så er også dette den utvetydige sannhet om mennesket, om deg!

Det er bots- og bededag, - og den eneste sanne bot, det er den som kommer av å lære seg selv å kjenne i lys av Guds ord. Og det er å lære konsekvensene av sin tilstand å kjenne, - også det i lys av Guds ord. Les gjennom teksten, og se de forferdelige konsekvensene av, at synden er kommet inn i mennesket.
En av konsekvensene er bl.a. den, at mennesket tror det skal ha en ubetinget fordel av å synde. Av å leve etter dette, som har skilt det fra Gud - Han som er kilden med det levende vann! (Jer. 2, 13 og 17,13). Vi ser det her, - "de setter sin lit til usannhet" (v.4). De regner altså med, at de selv skal ha fordel av, å gjøre det som er imot Guds vilje. Dette er en konsekvens av, at synden er i mennesket! - og at den har herredømme der. Resultatet? "Vi venter på solskinn, og vi må ferdes i dypeste natt" (v.9).
Ja, det er Guds ords betegnelse for det naturlige menneskets situasjon - "det dypeste mørke." Vi tenker da gjerne på en følbar fortvilelse - vi føler det tungt, - depressive tanker, mismot o.l. Nei, det er ikke nødvendigvis slik, dette er det ugjenfødte menneskets stilling, også da når alt synes lyst, - når alt synes å lykkes, - når det føles og oppleves som om livet er idel solskinn. Dette er ikke en følelsessak, men en virkelighet uansett følelser. Dette står eller faller med, om Guds ord taler sant om oss.
Det dypeste mørke! Hvilken stilling!
Å nei, mennesket har naturlig, et langt lysere syn på seg selv. Men dette er den fulle og hele sannhet, om mennesket, og dets stilling, slik det er i seg selv. Men dermed er det ikke den hele og fulle sannhet! For det er også en annen side ved dette, nemlig Guds søken etter dette bortvendte mennesket. Og som det også kommer frem av denne teksten - "Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke kan høre" (v.1). Dette er vår ufattelige mulighet! - men den krever at vi først innser vår sanne stilling. Det er det, som gjør denne veien så tung og trang for oss.
Nå må du ikke forstå det, som om det er noe Gud krever, som en slags betaling fra synderens side, for så å gi ham tilgivelse og frelse, som lønn for dette. Nei, det kreves, for at mennesket i det hele tatt skal forstå behovet av denne Guds frelse, som er gitt deg i Jesu Kristi forsoningsblod. Hva skal du med en livbøye som kastes ut til deg, når du selv opplever å mestre situasjonen greit? Du vil bare tro vedkommende ikke er helt med! Men når du kjenner draget nedenfra, i det samme som du opplever at dine egne krefter ikke strekker til, da forstår du meningen med livbøyen som kastes ut, og den er der og da det kjæreste og dyreste i verden for deg, for ditt liv kan bare bestå i kraft av den.
Slik er også evangeliet for en fortapt sjel, som har gitt opp alt håp om å berge seg selv, ved noe av sitt eget. Han hører det strenge og alvorlige ord, "deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud," men nå hører han også: "Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset" (Kol 2,14). Så, i sannhet, Herrens hånd har vist seg å ikke være for kort til å frelse. Det har Han vist oss, ved Jesu Kristi stedfortredende liv og død.
Likevel, som vi ser av teksten vår, så står Herren ofte maktesløs overfor synderen. Det er når synderen ikke innser noen synd, og iallfall ikke alvoret i, å stå for Gud med synd. Du er fortapt! Om det så bare er den minste flekk, for Gud er hellig.

Det er hva vi er vitne til i denne teksten, et fortapt folk. For her står Gud maktesløs. Disse er hjemmevante i sin synd, og synes langt borte fra Herrens sinn og tanker. Dvs. de er fremmede for dem. Dette skjer med et folk, der hvor Herrens ord - den sanne forkynnelsen - blir borte. Er det ikke nettopp hva som er i ferd med å skje i vårt land? Er det også hva som er i ferd med å skje i ditt liv? Stans nå opp! Er det blitt mindre alvorlig for deg, enn det var før, å leve i noe av det vi leser om ovenfor? "Sine stier gjør de krokete," leste vi (v.8). De vil altså ikke gå rett frem! Om de kjenner, eller får kjennskap til, veien som går rett frem, så går de den ikke, men gjør i stedet sin vei kroket. Det som passer, og stemmer overens med, det falne og gudfremmede sinn. Lyset fra det høye blir unngått, og dermed ender det i "det dypeste mørke."
Lyset fra det høye, det er hva du står overfor nå! At jeg er så fallen og gudfremmed i meg selv, som jeg leser her? Ja, det er et lys fra det høye! - men LYSET fra det høye, det Herrens arm, som ikke er for kort til å frelse. Det er den arm profeten Jesaja taler om, og sier: "Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?" (Jes. 53,1). Hva er dette for en arm, som da er blitt åpenbart for noen, så de har sett den?
"Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm!" (Jes. 51,9a). Denne arm er altså en person! Denne arm (hånd) er ikke for kort til å frelse. Men som allerede nevnt - hvem har bruk for denne frelse, annet enn den, som ser seg fanget i de synder, som her er beskrevet? Fanget i dem! Du vil gjerne være fri, men det lar seg ikke gjøre. Du har etter hvert fått bukt med noen ytre synder, men bare for å oppdage at problemet likesom er flyttet inn. Nå er det hjerte- og sinnelagssyndene som er vanskeligheten, nå er alt blitt en uløselig floke for deg, for du ser at "vakthunden" er den som selv stjeler! - og dørvakten er den som selv åpner for fienden! Du har bestemt deg for at den og den synd, skal du lukke aldeles igjen for, men før du likesom aner det, så er du midt oppe i den. Hvem åpnet døren? 
Guds løsning på dette, er Hans arm! Det er Jesus Kristus, Han som frir deg fra alt dette, - ikke ved at Han tar alt bort fra deg, men ved soning. Det er heller ikke noe annet som bryter syndens makt i et menneske, enn dette syn, at Han kjøpte meg til Gud med sitt blod, mens jeg ennå var en synder, og at jeg får leve i et fortrolig samfunn med Ham, mens jeg ennå er en synder! Jeg har vendt meg til Gud, med min synd!
Det er de som mener at dette er å ikke ta synden på alvor, synden i en må bekjempes osv. Ja, prøv! 
At de med dette nettopp synder, det ser de ikke med slike gjenlukkede øyne, men som Jesus sier: "... synd, fordi de ikke tror på meg" (Joh. 16,9).
Årsaken til hele den forferdelige situasjon, vi leser om i teksten, er mangelen på tro - tro på den Herre Jesus!

Han kaller deg nå som Han kalte deg før,
Og banker på hjertets tillukkede dør
I gry og kveld.
Han gjorde seg ringe
For rikdom å bringe
Din arme, din fattige sjel.