Er du født på ny?
Jer. 9, 23 - 24
23. Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke skal
ikke rose seg av sin styrke, og den rike skal ikke rose seg av sin rikdom! 24.
Men den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner
meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i
det har jeg velbehag, sier Herren.
Vi skal også ta med oss vers 25 - 26:
25. Se, dager kommer, sier
Herren, da jeg vil hjemsøke alle omskårne som er uomskårne, 26. Egypt og Juda og
Edom og Ammons barn og Moab og alle med rundklipt hår som bor i ørkenen. For
alle hedningefolkene er uomskårne, og hele Israels hus er uomskåret på hjertet.
Nei, Gud er ikke
nådig overfor menneskets vurdering av seg selv. Mennesket har det jo med å gi
seg selv karakterer hele veien - vi vil gjerne gjelde for noe. En dåre vil jo
ingen være, og desto lenger en kan stige opp på denne skalaen, som er satt opp,
desto bedre - og kan til alt overmål gå for å være vis og sterk og rik, ja så er
det jo knapt måte på, hvor stort det er.
Tenk deg vis, sterk (dvs. god helse), og i tilegg rik - det står vel øverst på
de fleste menneskers ønskeliste. Men nå sier altså Guds ord, at den som måtte ha
del i dette, han skal ikke rose seg av det, men rose seg av at han er forstandig
og kjenner Herren. Det vil altså si, dette lite smigrende for mennesket, at
dersom du ikke har dette kjennskap å rose deg av, da har du ingenting
å rose deg av. Hør hva Guds ord sier om det: "Denne verdens visdom er dårskap
for Gud," og: "Herren kjenner de vises tanker, og vet at de er tomme"
(1 Kor. 3,19-20).
Tomme! Verre kan det jo ikke bli! Tomhet er jo ingenting!
I salmene vitner
David: "Bare tomhet menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner. I vektskålen
stiger de til værs, de er tomhet alle sammen"
(Slm. 62,10).
Dette lever da verden i, dette roser den seg - og gjør seg til av - det som i
Guds øyne er tomhet. Og det som i Guds øyne er den største rikdom, de akter de
for ingenting verd, - ja, de regner det som et rent tap, om de skulle bli
kristne. Det er verden - den er i følge Guds ord blind og i mørke, og vet ikke
hvor den går - nemlig imot en evig fortapelse. Ikke noe av det den holder for
rikdom, kan kjøpe dem fri ifra det.
Men du da? Du som er kommet inn i Guds menighet på jord, og regner deg til den
flokken: Kom du inn gjennom denne trange port? - hvor du måtte legge igjen
alt ditt eget på utsiden, og ikle deg en annens rettferdighet i stedet?
Måtte du trekke dine sko (bildet på din vandring her i verden) av føttene, fordi
den (vandringen) ikke holder mål for Gud, som du skal tre frem for? Og dersom du
gikk gjennom denne porten hvor alt ditt eget gikk til grunne, da vandrer du vel
i den erkjennelse fremdeles? Da er det vel slik du lever med Ham hele tiden -
hvor du avkles ditt eget og ikles Jesus?
Jeg spør altså: Kjenner du noe til dette? Nei? Hvordan er du da kommet inn?
Hvordan har det så gått til, at du har blitt ikledd bryllupsdrakten, som ordet
taler om, dersom du ennå er fornøyd med din egen drakt? Det er de nakne, som
kjenner på behovet for klær, og som roper til Ham, om å bli skult.
Men jeg er døpt, sier du, og konfirmert - jeg går til nattverd, jeg leser min
andakt og i Guds ord, jeg har holdt kontakten med kirke og menighet, jeg ber og
virker også til en viss grad, for å utbre Guds rike - i det minste ved å gi av
mine midler. Alt dette er jo vel og bra, men er du dermed frelst? - er du dermed
en levende grein på vintreet Kristus, som suger all din næring fra det?
Nå er vi inne på det virkelig alvorlige i vår tekst - den "grøft" som Israel, de
omskårne, nå lå i. Omskjærelsen er ikke aktuell for oss, så vi ville heller si
døpte, i vår sammenheng. Og hør: "Se, dager kommer, sier Herren, da jeg
vil hjemsøke alle omskårne som er uomskårne"
(v.25).
Men en omskåren er vel omskåren? - han kan vel ikke være uomskåren? Det å være
omskåren, i sannhet, må altså være noe dypere, enn bare dette ytre på kjødet.
Det å være døpt i sannhet, må altså være noe dypere, enn bare å ha vært igjennom
denne ytre handlingen.
"Egypt og Juda og Edom og
Ammons barn og Moab og alle med rundklipt hår som bor i ørkenen. For alle
hedningefolkene er uomskårne, og hele Israels hus er uomskåret på hjertet"
(v.26). "For alle hedningefolkene er uomskårne,"
sier Han her. Ja, det er jo et faktum vi alle kjenner. Men så fortsetter Han:
"...og hele Israels hus er uomskåret på hjertet." På hjertet! I
romerbrevet skriver Paulus: "For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller
ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet. Men den som
er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i
Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud"
(Rom. 2, 28-29), og til kolosserne: "I Ham er dere
også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at
kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse" (Kol. 2,11).
Her sier altså apostelen, at de troende både av jøder og hedninger er
omskåret, men da på hjertet ved Ånden. Det var her de tok så feil
altså, - de holdt seg til det ytre. Og det førte da med seg, at de ble fiender
av evangeliet, av Han som kom til dem og ikke bare forkynte evangeliet, men var
evangeliet i sin egen person. Hadde de tatt Guds dom over sitt eget innover seg
- den kniven, som skjærer så dypt - ja, så hadde det også vært rom for
evangeliet. Men de ville ha med sitt eget, og de ville ha ros for sitt eget,
både på det ytre og indre plan.
En kristen som er kommet innpå den veien, han takker Gud for hva Han har gjort
med ham og ved ham, - men hvor ofte takker han for hva Gud har gjort i Kristus?
"Men
den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at
jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i det har
jeg velbehag, sier Herren" (v.24). Her er altså
ikke bare tale om å ha noen tanker om Gud, men om å kjenne Ham.
Kunnskapen er viktig nok, men du vet jo i enhver annen sammenheng, at det er
ikke det samme som å kjenne. Samme hvor mye kunnskap du tilegner deg om
en offentlig person f.eks., så vil du aldri ved det, en dag komme så langt, at
du kan si, at du kjenner vedkommende. Du vil bare vite en hel
masse om ham. Men skulle du dukke opp på hans dør, så ville han spørre: "Hvem er
du?" Han kjenner ikke deg! Skal det bli kjennskap, da må du komme til Ham! Og da
blir det plutselig svært viktig, å ha klart for seg, hvem Han er kommet
for. "Jeg tror det, skjønt jeg fatter ei, Han elsker syndere som meg." Den som
ser inn i, og får tro dette budskap, at "Jesus Kristus kom til verden for å
frelse syndere," om bare så pass, at en våger seg frem til Ham, tross alt, ha er
nettopp omskåret på hjertet, - dekket har falt av, og lyset skinner inn. For
dette er frelsens lys, i denne verden: Golgata kors! Hvor Han sonte for
alt som heter menneske - for alt det, som vi kaller ondt, men også for alt det,
som vi kaller godt! Alt i denne verden måtte renses i dette blod, og den
som ikke har gått inn til Gud gjennom denne kilde, han er ikke gått inn i
Guds rike, men i bedraget - hvor åndelig det enn måtte være. Og den som ikke
lever med Gud i kraft av denne kilde alene, hver tid og stund, han lever
ikke i det fortrolige livssamfunn med Gud, men i et åndelig mørke - et åndelig
bedrag, som djevelen holder ham fanget i.
Sterke ord, men prøv det på Skriftens vitnesbyrd om Jesu gjerning - Jesu
absolutt nødvendige gjerning til vår frelse.
Men her er altså en hemmelighet, som ikke uten videre er klar for en: Det er
også den eneste gjerning, som er nødvendig til vår frelse, - Jesu
gjerning!
Du kjem ikkje utanom Jesus,
Om du inn til livet vil gå.
Får Han ikkje synet deg gjeva,
Guds rike du ikkje kan sjå.