Vår medlider innfor tronen

Hebr. 4, 14 - 16

14. Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! 15. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. 16. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.

Guds ord taler alle vegne om veier. Dette at mennesket alltid befinner seg på, og vandrer på en vei. Det befinner seg aldri på et nøytralt sted - for Gud taler jo alltid om menneskelivet i forhold til seg selv og sin vilje - og da er det umulig å være nøytral. Jesus uttrykker dette slik, et sted: "Den som ikke er med meg, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer" (Mt.12,30). Her finner du ikke noe nøytralt rom. Er du ikke på den smale vei som fører til livet, ja, så er du på den brede som fører til fortapelse (Mt.7,13-14).
Så er spørsmålet da: Hvilken vei er du egentlig på?

Når en er inne på dette, så kommer en jo ikke utenom det Guds ord som sier: "Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei" (Jes.53,6a). Hver til sin vei! Og da taler Guds ord om villfarelse - dvs. først og fremst om menneskets vei til Gud. Og da vender vi oss ifølge ordet, hver til sin vei. Dvs. at det for mennesket er like mange veier til Gud, som det er mennesker til!
Du mener at det må være slik og slik - en annen mener at, "nei! - det må da mer til enn som så!" - og en tredje mener, at dere begge går for langt, for "nå skal dere høre" osv. i det uendelige. Men dette er villfarelser alt, sier Guds ord - og så peker det ut Veien med stor V - altså den ene og eneste - idet det sier: "Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham" (Jes.53,6b).
Det er jo nettopp det Jesus tar tak i, når Han sier til jødene den gang - til oss alle, - og til deg her og nå: "Jeg er Veien!" (Joh.14,6).
Der ser du Ham som Hyrden, - den som er sendt ut for å samle de får som fór vill, inn på den ene frelsens vei. Han, om hvem døperen Johannes vitner: "Se, det Guds lam, som bærer verdens synd!" (Joh.1,29). Hører du ikke hvordan profetien fra Jesaja klinger med her? - nå oppfylles den! "Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham." Se, der er Han! - nå er Han kommet, vitner døperen.
Legg merke til uttrykket: "...som lå på oss!"  For en byrde! - det er en byrde, som ingen av oss fatter vekten av! Men det gis oss en pekepinn, da Jesus, som en følge av at Han hadde tatt på seg denne byrden, i Getsemane svettet blod, av angst. Og den som har erfart noe av dette som kalles syndserkjennelse, vet også en del om det. Men det svære er jo, at det menneske som går fortapt, skal selv måtte bære hele vekten, da det ikke er noen der til å bære for ham, - aldri i evighet! Og tenk da å vite for visst: Dette bar Jesus også for meg en gang, men jeg ville ikke vite av det. Derfor må jeg selv bære det nå!
For hør nå, hva som står skrevet, om den skyld som lå på oss alle: "Den rammet Ham!" Da er det jo umulig, at den også kan ramme den som tar sin tilflukt til Ham. Har den blitt lagt på Ham, denne skyld som lå på oss alle, ja så ligger den jo ikke lenger på oss! Dette er jo nettopp det vi tar vår tilflukt til! Da ville jo også Jesu gjerning her på jord være helt meningsløs. Nå er den, takk Gud! ikke det. Det var min skyld Han bar!

"For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet" (v.15a). Jeg må jo erkjenne det, både når jeg ser på mitt liv i verden, før jeg ble en kristen, og også når jeg betrakter mitt liv, som en kristen, - at det er noe jeg er i behov av fremfor alt annet, og det er miskunnhet, medlidenhet og tilgivelse. Og det kan, nå og da, være svært så vanskelig og tungt å tro, at det noe sted finnes miskunnhet og medlidenhet nok, for en slik en. Og så forsikrer altså ordet, at vi har en slik yppersteprest, som, når Han taler om tilgivelse, sier: "Ikke sju, men sytti ganger sju" (Mt.18,22). Og merk deg ordet: Har! Vi har! står det. Ikke bare i en bok skrevet av en stor kristen forkynner eller skriftutlegger, men i Guds eget ord!
Når du altså undrer deg på, om det er nåde nok for en slik som deg, - og det spørsmålet stiger fort opp i hjertet, når en får et glimt inn i hvordan en egentlig er. Ikke minst når en får se noe inn i det havet av synd, som heter: svik imot Jesus selv. Da kommer altså Guds ord deg i møte og forkynner: "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd" (v.15).
Noen er så redd for at dette skal bli en "sovepute" for noen. Herren var ikke redd for det, da Han lot det nedskrive!
Der ligger fem stykker ute i bølgene og kaver - tre av dem er i ferd med å drukne, og vil også gjøre det, om det ikke blir kastet ut livbøyer - og to av dem klarer seg selv. Og så roper du: Kast ikke ut noen livbøyer, for de som ikke trenger dem kunne jo også komme til å gripe dem! Så får heller de tre drukne da? Bildet halter selvfølgelig, men du skjønner hva jeg mener.
Når vi kommer inn i dette, å få lys over hvordan vi egentlig er i oss selv, - og hvor himmelvidt vi er ifra himmel og salighet, ved det - da opplever vi nettopp, som om vi ligger i brenningene og kjemper for livet. Da er det så visst ikke soveputer vi er ute etter, men da er vi Gud evig takknemlige for enhver, som kan kaste et lite glimt av lys over vår medlidende yppersteprest. Ja, Han er selv dette lyset - frelseslyset! Uten det blir det bare mørke, nød og natt - det må være så fromt og åndelig og kristelig det bare vil. Det er mørke! - ja, det er mørket!

Jesus er prøvd i likhet med oss, helt inntil opplevelsen av gudsforlatthetens mørke, for syndebyrdens skyld: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Mt.27,46), selv om Han selv var uten synd. Han bar vår! Det skal du få regne med, så sant som Han er en soning for verdens synd - og altså en stedfortreder for alt som heter menneske på jord (1 Joh.2,2). At Han gikk igjennom det uten synd, står ikke skrevet for å nedvurdere oss i forhold til Ham, men for at vi skal ha vårt håp i Ham alene! Han sto der du faller, og det er din frelsegrunn!

"Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn" (v.14a).
Grunnen til, at det skal gi oss frimodighet til å holde fast ved bekjennelsen, - som det videre heter her - det er jo dette faktum, at det ikke var for sin egen del Han gikk gjennom himlene, men som en representant for deg: menneske. I Ham har du altså din vei helt inn! og du skal ikke da trekke deg tilbake i vantro og mistvil, - men tro det - eller: "Hold fast ved bekjennelsen!" som det står her i teksten. Vi bekjenner ikke oss selv, men vi bekjenner Jesus! Og så males Han ut for oss, som den medlidende yppersteprest og avsluttes dermed med: "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid" (v.16).
Derfor! fordi vi har så stor en yppersteprest som er gått gjennom himlene - og fordi vi ikke har en yppersteprest, som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet. Grunnen til frimodigheten innfor Gud peker apostelen så lysende klart på for oss, i Hebr. 10,19: "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen." Frimodighet til å tre frem for nådens trone, er altså ikke noe følelsesmessig du skal opparbeide deg i ditt eget bryst - og det er langt ifra noe du skal finne i dine gjerninger, - det er noe du skal ha i den kjensgjerning, at du har en slik yppersteprest. Den sanne frimodighet innfor Gud, har altså sin grunn i Guds ord og i det alene! Det vitner nemlig om en virkelighet, som er helt uavhengig av oss og vår tilstand til enhver tid. Det er ikke et hvilket som helst ord dette, - men ordet om ypperstepresten, Jesus Kristus, - Han som er kommet for å frelse syndere!

Å. at jeg kunne min Jesus prise
Som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
Fordi Han ville slik nåde vise
Å byde meg sitt himmerike til!