Idet vi ser på Ham!

Gal. 5, 16 - 24

16. Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst. 17. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. 18. Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven. 19. Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, 20. avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, 21. misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. 22. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. 23. Mot slike er loven ikke. 24. De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.

Mennesket er av naturen kjød. Og da er det ikke tale om legemet, kroppen, men menneskets vesen (jeg) - hva det er ut av naturen.
Det kan være stor forskjell på kjød - noen mennesker er gjennomført onde, inntil det ubegripelige og ufattelige - og så har vi hele spekteret, inntil de snille og vennlige naturer, på den annen side. Vi skulle jo da tro, at noen var nærmere Guds rike, den evig gode Gud, ved hva de var i seg selv. Tenk bare på de utpreget religiøse, i motsetning til den som ikke har noen videre legning i den retning.
Men det er noe alt kjød fra A til Å har felles, - de er fremmede for "den eneste sanne Gud og den Han utsendte Jesus Kristus" (Joh.17,3), og da ikke bare dette at de er uten kunnskap om Ham, men fiendsk innstilt. De står Ånden imot som vi leste det i teksten her.
Ja tenk det, den snille og vennlige natur kan bli så forarget på Åndens vitensbyrd for ens hjerte, at vedkommende melder seg inn i "fritenkernes klubb," av ren fiendskap, og med det uttrykte ønske, å fjerne Åndens vitnesbyrd fra samfunnslivet. Det samme skjer altså i det menneskets hjerte, som også skjedde ved de rå romerske soldaters hender, på Golgata. De snille og vennlige naturer! Og dette skjer rett og slett fordi de er sånn - kjødet er sånn.
Det virkelig tragiske skjer, når disse kommer inn i og blir medlemmer i den kristne forsamling, uten å ha gått igjennom omvendelsens trange port - uten å kjenne noe til Per Nordslettens sukk: "Men akk, jeg har et kjød, som alltid gjør meg møye, det er jo dømt til død, men vil seg ikke bøye."
Nei, det har da aldri vært noe problem for dem, de er jo så "kristelige" av natur, at bare de henger på seg merkelappen kristen, så er det dermed gjort, tenker de. Jesus må da vel også være hjertelig glad, for å få så gode mennesker i sin forsamling!

Der er sjel, og derfor kan de også ha mange sjelelige og religiøse følelser og opplevelser, som ytterligere befester dem i bedraget, men der er ikke Ånd! De er ikke født på ny, og er derfor uten den nye natur, som underkaster seg Ånden, og dermed Ordet, og følger Herren dit Han vil.
Og fordi de bare følger sitt eget, sin egen tanke og fornuft, så skjer det som apostelen Judas skriver om: "Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Ånden" (Jud.19).

Vi så også i vår tekst, at under oppregningen av kjødets gjerninger, fant vi også splittelse og partier (v.20). 
Men tenk deg nå en forsamling som fylles opp av slike "vennlige" naturer - den forsamlingen har en hyrde, en god hyrde, som dessverre av naturen har et hissig og lett oppfarende sinn. Og når det gjelder å forsvare flokken, så bryter det så lett igjennom. Han har ganske enkelt vanskelig for å opptre "ydmykt." Ved en strid i en slik forsamling, hvem er det da lettest å gi skylden? Vi må be Gud om øyne til å se med.
Men denne hyrden, om han virkelig var en sann hyrde, innsatt av Gud, så skulle han vel ikke være hissig og lett oppfarende? - han har da vel fått en ny natur, i den nye fødsel! - og disse ting hører jo inn under kjødets gjerninger, noe som ikke hører en kristen til.
Ja, sånn er det mange som tenker om det å være en kristen. Det skyldes da ofte også en vrang forkynnelse om disse ting. Gid vi kunne lagt denne forestilling død for oss, en gang for alle, for den er så hemmende og ødeleggende for oss. Den legger oss igjen og igjen inn under lovens kår.

Hør nå! - Paulus skriver et sted: "Så død da deres jordiske lemmer: utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse. ...Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. Lyv ikke på hverandre!" (Kol.3,5 og 8-9a).
Det var jo et forferdelig knippe med synd! Hva slags folk kan det være, som trenger til å legge av seg slikt? - hvem skriver han dette til. "De hellige og troende brødre i Kolossæ" (Kol.1,2). De hellige! om hvem han videre sier: "Dere har jo avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske" (Kol.3,9-10).
Men støter ikke dette an mot hinannen? Skulle den som jo har avkledd seg det gamle menneske med dets gjerninger, og ikledd seg det nye, ha noe behov for å legge av seg det gamle menneskes gjerninger? Ja, forklaringen er denne - og gid du måtte få gripe det! - det ene taler om din situasjon her på jord, hvor du også må leve med ditt gamle menneske, og det annet taler om hva du allerede er ved troen på Jesus.
Ser du dette nå, du som sliter med så mange ting fra ditt gamle menneske? - ved din tilflukt til Jesus har du avkledd deg dette gamle menneske, og ikledd deg det nye. Slik ser du ut i Guds øyne!
Vi sier ikke dette til forsvar for de helliges synder, for de skal vi jo søke å legge av oss, leste vi, - men til tro, trøst og frimodighet for den som har tatt sin tilflukt til Jesus, til tross for disse synder.
Altså, legg dette av - ikke for å bli kristne, eller bedre kristne, - men fordi dere er det.

Så er du altså en kristen, elsket og i nåde hos Gud, tross all den ondskap du ser i ditt eget hjerte, for Jesu Kristi skyld.
Og hvordan vi legger dette av, det skal vi se ut ifra Guds eget ord - og det er en salig vei for arme syndere, som er så trette av å kjempe med disse ting: "Legg av alt som tynger, og synde som henger så fast ved deg, - med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender" (Hebr.12,1-2).
Og hva er det du ser, når du fester blikket på Jesus? - jo, du ser Guds frelse! - du ser Ham som allerede har gjort soning for all din synd, - du ser Ham, i hvem du allerede har avkledd deg det gamle menneske, og ikledd deg det nye.
"Men jeg sier: Vandre i Ånden!" (v.16a). Det er å vandre i Ånden! - med blikket festet på Jesus, din frelser og forsoner. Da skal du ikke fullføre kjødets lyst (v.16b). Men om også det glipper, så skal du slippe å fortvile, for "om noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den Rettferdige. Og Han er en soning for våre syndere, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens" (1 Joh.2,1-2).
Si meg, hvem skal stenge deg veien, uten din egen vantro til Ordet? -Dette at du ikke vil tro det - og ikke vil ta imot det. Det er gjort soning for hele verdens synd, hvordan skal din da komme utenom?

"For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil" (v.17).
Hvordan skulle denne striden være mulig, dersom det bare var den nye natur i den troende? Paulus skriver da også dette brev til brødrene i Galatia. Og så sier han dette velsignede, som vi allerede har malt ut: "Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven" (v.18).
Den som har blikket - dvs. sitt håp - festet til Jesus, sin frelser, han er ikke under loven - han er fri! - som om det ikke fantes noe bud og regel, noen tjeneste og syndens avleggelse osv. - for i Guds øyne er han  allerede en fullkommen og hellig himmelborger. Alt det andre han gjør her i verden, er jo bare en følge av dette. Dette er korsets anstøt (v.11b samme kap.). Alt av nåde, for Jesu Kristi skyld. Det er ingen tvangstjeneste i Guds rike - det er ikke noe du må gjøre, for å vise din takknemlighet o.l. Du som har det slik, vil en dag oppleve å bli vist bort fra nådens trone, med all din tjeneste, nettopp fordi det er en nådens trone.
Men er ditt hjerte blitt varmet ved dette forunderlige evangelium, så skal du få lov til å være med.
Her lever de som er mer opptatt av Jesu tjeneste for dem, enn av deres tjeneste for Jesus. I Paulus' eget hjerte brant dette evangelium så hett, at han utbryter: "Vé meg, om jeg ikke forkynner evangeliet." (1 Kor.9,16). Det bare måtte ut! - som vi også leser om Jeremia: "Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme Ham i hu og ikke tale mer i Hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke" (Jer. 20,9).

Til sist: når det gjelder dette med tjeneste og det kristne livet, - som teksten vår i dag jo handler om - så kan du høre det sagt, at når Paulus betegner seg selv som en Jesu Kristi tjener, så vil det etter grunntekstens betydning egentlig si, en Jesu Kristi trell. Og så vil man med dette føre den troende inn under trelletjeneste - som ikke har noen velsignelse over seg - igjen. Men det betyr jo ikke noe annet enn at du er Jesu Kristi kjøpte eiendom! - Kjøpt fri!
Vi skal ta en slik tilsynelatende motsetning i Guds ord for oss, helt til slutt. Paulus sier f.eks.: "Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener" (Gal.1,10). Her, som  flere andre steder, kaller Paulus seg en Kristi tjener. Men Jesus selv sa jo til sine disipler at, "jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere" (Joh.15,15).
Hvorfor kaller da Paulus seg en tjener? - er det ikke en motsetning mellom Paulus og Jesus her?
Jeg har et barn, jeg er hans far - og så sier jeg til dette barnet: "Jeg har noe der nede i hagen, jeg gjerne ville du skulle gjøre for meg." Ja, så går han og gjør denne tjenesten for meg, - og i denne oppgaven er han da min tjener, - men han er like fullt, ja, fremfor alt, mitt barn. Noe ganske annet er det med en som er leid inn mot betaling, for ikke å tale om en slave (trell) - han er tjener, men ikke barn.
Paulus, i forhold til den oppgave han hadde fått tildelt i Guds rike, var han tjener, men i sitt forhold til Gud, var han barn. La oss altså ikke blande dette sammen, for det skjer så ofte og så snart, og vi blir slett ikke Kristi tjenere, men lovtreller.

Vandre i Ånden! - med blikket feste på Kristus Jesus!

O Herre, du veier i tusentall har,
Og hvilken du velger for meg,
Får være det samme
Når blott du meg tar
Til himmelen sammen  med deg.