Vend om!
Amos 4, 6 - 8 og 12 - 13
6. Jeg lot dere gå med tom munn i alle deres byer og lot dere mangle brød i alle
deres hjem. Men dere har ikke omvendt dere til meg, sier Herren. 7. Jeg har
holdt tilbake regnet for dere da det ennå var tre måneder igjen til høsten. Jeg
lot det regne over én by, men ikke over en annen. Ett jordstykke fikk regn, og
et annet jordstykke tørket bort, fordi det ikke kom regn på det. 8. To og tre
byer ravet av sted til én og samme by for å drikke vann, men fikk ikke nok. Men
dere har ikke omvendt dere til meg, sier Herren.
12. Derfor vil jeg gjøre dette med deg, Israel. Og fordi jeg vil gjøre slik med
deg, Israel: Gjør deg rede til å møte din Gud! 13. For se, Han som danner
fjellene og skaper vinden og åpenbarer sine tanker for mennesket, Han som gjør
morgenrøden til mørke og farer fram over jordens høyder – Herren, hærskarenes
Gud, er Hans navn.
Denne teksten
åpenbarer for oss Israel i en tragisk situasjon, i en tragisk tilstand.
De utgjorde jo den gamle pakts menighet, Guds utvalgte folk - og så befant de
seg i dette mørke, i denne åndelige blindhet. Deres Gud var for dem en likeså
ukjent Gud, som Han var det for grekerne
(Ap.gj.17,23).
"Jeg er den Gud
som åpenbarer mine tanker for menneskene
(v.13),
og likevel kjenner ikke dere, mitt eget folk, meg!"
Hadde bare Israel virkelig våknet opp for denne kjensgjerning, så ville de ropt
til sin Gud i stor nød: "Herre frels! - vi går under. Vi synker i det bunnløse
dynn (Slm.40,3)."
Det var bare lagt én eneste frelsesgrunn også for dette folket, og det var den
frelser som skulle fremstå i tidens fylde. Men de var ikke i stand til å få
åpnet øynene for dette, og sank derfor ned i dypet. De var fortapte! -
menigheten!
Les fortellingen
(Mt.14) der hvor Peter, i sin dumdristighet, ber om
å få komme til Jesus vandrende på sjøen - han ber m.a.o. om å få gjøre det samme
som Jesus gjør - og til en tid så går det bra, så lenge han har blikket festet
på Jesus, - men så ble oppmerksomheten i stedet rettet mot det veldige uværet,
som det heter, og han begynte å synke. Så kan du se det som en parallell til det
folket vi leser om hos profeten Amos, - og det er i virkeligheten din og min
situasjon også. Hva skulle berge Peter i den situasjonen? - var det noe fast
holdepunkt, noen fast grunn? Båten hadde han forlatt - som mennesket i sitt
hjerte forlot Paradisets hage, på fallets dag for å klare seg på egenhånd - og
der sto han på de ville bølgene, med havets dyp under seg - og han sank.
Peter skriver siden i sitt brev, om "den dårlige ferd som var arvet fra fedrene"
(1 Pet.1,18),
og de første menneskers fall innebar også - og brakte dette inn i mennesket, ja,
det var selve fallet - troen på sin evne, også til å følge Gud, ut i fra seg
selv. Det er dette Peter er midt oppe i, der han vil komme til Jesus på vannet -
og vi ser resultatet. Det var én eneste redning, og det var Han som sto der på
sjøen sammen med ham. Han som også står ved din side, du som har dristet deg til
å klare deg på egenhånd, - du som ennå ikke har oppdaget - lik israelsfolket i
teksten vår - at du er i ferd med å synke ned i dypet.
Han venter på ropet - Petersropet: "Herre, frels meg!" Det var et angstrop fra
Peter - og det blir slett ikke noe mindre angstrop fra deg, når du ser hvilken
situasjon du i virkeligheten befinner deg i. For idet vannet har lukket seg
igjen etter deg, og over mennesket, - for å bli i det bildet, - så er det helt
og fullt overlatt til dødens og avgrunnens krefter, som trekker mennesket ned i
avgrunnens dyp for evig og alltid. Der er ingen reddende hånd rakt ut fra
Faderens trone.
Se for deg et menneske, der det baler i sjøen, idet det synker mer og mer i, -
til sist er det bare en hånd som stikker opp før sjøen lukker seg igjen over det
- og det stiger opp étt eneste ord: "Forgjeves!" Tilbake er bare et vemod
og en sorg, - ennå en som sank i dypet uten å kjenne sin frelser - uten å ville
rope til Ham. For hør hva som skjer, idet Peter roper til Ham: "Jesus rakte
straks hånden ut og grep tak i ham."
To ting du bør merke deg: - det er ordet straks, og at det var Jesus som
grep tak i Peter, og ikke omvendt! Og alt Peter hadde gjort, det var å rope i
sin angst.
Han sto der på vannet Jesus, ved disiplenes side, der de kjempet med den harde
sjøen. Han hadde selv sendt dem ut i dette. Han har lekser å lære oss, vet du.
Han kom vandrende til dem på sjøen, i den fjerde nattevakt, står det. Den fjerde
nattevakt, - det er en tung tid på døgnet, da er øynene søvndrukne. Hadde det
ikke vært for det veldige uværet, så hadde Han ganske sikkert funnet dem
sovende. Merk deg det! Slik sto Han også overfor sitt folk i Amos' tid. Den
barmhjertige Gud, full av nåde og sannhet, - Han som bærer over med frafall
gjennom århundrer, før Han lar sin dom bryte løs.
Du forstår, at frafallet som sådan, er under dommen, men det er når
frafallet "topper seg," - når sitt høydepunkt og fyller sitt mål, - at dommen
kommer over det. Hvor snart dette skjer i et folk, det er forskjellig, men i den
time målet er fullt, så kommer også Guds dom, så sikkert som at Gud selv er
sanndru.
Vi ser også av
teksten vår, ar Gud hadde sendt dette folket ut i mangt et "veldig uvær," -
forskjellig slags ris lot Han regne ned over dette gjenstridige folket, men det
var ennå i domsuvær! - det var tukt! Og hør hva Herren selv sier
om det: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg"
(Åp.3,19).
Han elsket dette frafalne og gjenstridige folket - om hvem det heter at: "De
gjør retten om til malurt og kaster rettferdigheten til jorden!"
(Amos 5,7).
Dette folket var gjenstand for Guds nåde og kjærlighet - Han elsket
dem!
Da Jesus sa, at Han var kommet - ikke for å kalle rettferdige til omvendelse,
men syndere, da mente Han virkelig syndere. Og, som vi også ser av
teksten vår, så hadde Herren én hensikt med sine tuktelser: "Men dere har
ikke omvendt dere til meg!"
(v.6 og 8).
"Til meg!" - Han sto ennå åpen for å ta imot dem altså. Det var
omvendelse Han ville se - og hør du, ja, hør endelig etter, for det er så mange
avveier! - omvendelse til Livet! "Til meg!" sier Herren. Til all
nådes, og all trøsts Gud! Til Ham, som ikke sparer noe for din frelses skyld,
men utøser sitt eget blod på Golgata kors.
Det er dessverre
en alminnelig oppfatning - og der jo forkynnelsens skyld - at omvendelse dreier
seg om moralsk forbedring, men det er jo en omvendelse etter loven! - og
hvem har til dags dato vært i stand til å gjennomføre den, til Guds tilfredshet?
Du er kalt ved evangeliets nåde! Enhver forbedring - som gjelder for
forbedring i Guds øyne - må være en følge av det, nemlig evangeliets
nåde. Noen annen forbedring av mennesket, kjenner Guds ord ikke til. Lovens
rettferdighet er riktignok fremstilt for oss, som et lysende ideal, men hør hva
Skriften sier om vår mulighet for å oppnå dette ideal: "Det som var umulig
for loven, fordi den var maktesløs p.g.a. kjødet."
"Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør
disse ting, skal leve ved dem. Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i
ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus
ned" (Rom.10,5-6).
Om dette har bibellærer Øivind Andersen sagt: Legge merke til at rettferdigheten
av loven ikke sier noe, - rett og slett fordi den ikke finnes - Moses
bare skriver om den. Men rettferdigheten av tro derimot, den taler,
for den finnes.
Det var denne rettferdighet Han ved Amos kalte israelittene til: "Omvend
dere til meg!" "Omvend deg til Herren!" - du som møter ordet her og nå, -
og det er også et kall til vårt folk, like så vel som til Israel, "- så skal Han
forbarme seg over deg, og til vår Gud, for Han vil gjerne forlate alt"
(Jes.55,7).
Dette er Herrens løfte, og Herrens kall - dette er Hans ord!
Ellers så vil du komme til å synke i dypet, uten en hånd som rekkes ut og griper
deg! - det finnes nemlig ingen annen redning.
Gud er nådig og barmhjertig inntil det ufattelige, men den som spotter, og ikke
vil høre Hans ord, skal en dag få erfare sannheten av det. Som den troende har
fått erfare det i nåden og frikjennelsen, skal han få erfare det i vreden og
dommen. Vend om!
Om jeg eide rikdom,
makt og ære
Og blant mennesker et æret navn,
Men ei noe håp for evigheten,
For seilasen ingen sikker havn,
- Om jeg eide alt, men ikke Jesus
Og Hans kjærlighet til korsets død,
Å, hvorhen i hele vide verden
Skulle jeg da fly i dødens nød?