Helt uten vårt eget!
Ord. 2, 1 - 6
1. Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, 2. så du
vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, 3. ja, dersom
du roper etter innsikt og løfter din røst for å kalle på forstanden, 4. dersom
du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter,
5. da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud. 6. For Herren er
den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand.
"For Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap
og forstand" (v.6).
Erkjennelsen i hjertets dyp av denne sannhet, - alt er av Gud! - det er det som
får et menneske til å rope til Gud; for den erkjennelse det da er tale om, det
er ikke en slik "aha-opplevelse" oppe i hodet, men det er en opplevelse av egen
fattigdom, - innsikt i egen fattigdom, om du vil. "Jeg var
fortapt og så ingen vei!" Dette uttrykker opplevelsen, erkjennelsen, av å
være fortapt.
Tenk deg en som ligger og flyter på et lite vrakgods, midt ute på havet, - men
han er ikke edru! - så han ligger der og drømmer og fjaser og ler. Men så
omsider begynner rusen å avta og han begynner å våkne til realitetene; - og hva
er det han blir mer og mer klar over ettersom han våkner til? Jo, sin sanne
stilling! - jeg er fortapt! Her er ingen redning i noe av det som er omkring
meg! - bare hav så langt jeg ser. Så begynner du å løfte øynene mot himmelen:
Gud!
Det er ingen som virkelig roper til Gud, før den situasjonen er inntrådt. Før
det, så ber vi gjerne bare om ekstrating, - ting vi har lyst på i tillegg
til alt det vi allerede har. Derfor må Gud både titt og ofte føre oss inn i
tunge tider, og vanskelige forhold og situasjoner, for at vi skal erkjenne og
søke Ham i sannhet; og det er vel det som er det tyngste, det å erkjenne sin
egen stilling som menneske.
Hør dette: "Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg,
så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, ja,
dersom du roper etter innsikt og løfter din røst for å kalle på forstanden,
dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte
skatter" (v.1-4).
Ser du for deg den typiske møtegjenger, når du leser dette?: "Dersom du leter
etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter"
(v.4). Å nei, det er vel bare så vidt han orker å make seg
ut av godstolen, for å gå på et møte i ny og ne; Bibelen og andaktsboken ligger
bare der for det meste. Fordi vi har så lite innsikt i vår sanne stilling, og så
lite innsikt i Guds uendelige nåde!
"For Herren er
den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand"
(v.6).
Vi tenker gjerne som så, at dette er noe vi skal tilegne oss. Vi har da den
forestilling, at dersom vi bare leser og studerer nok, så skal vi være i stand
til å forstå meningen i Guds ord. Vel, bare se på de som ransaket Skriftene på
Jesu tid, hvordan det gikk med dem; de endte opp med å korsfeste Ham som Gud
hadde sendt til dem: herlighetens Herre! Og vi kjenner jo til forskjellige
teologer i dag også.
Denne forestilling hos oss, har sin årsak helt tilbake i hva som skjedde med oss
i fallet: "Dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt"
(1 Mos. 3,5).
Her i teksten, er det tale om en helt annen innstilling i mennesket; - det vet
den som har gått denne veien: Her er det ikke en som graver, fordi han har tro
på noe i seg selv, - forstand og evne, - men tvert imot, fordi han innser, at
han mangler alt og alle forutsetninger, og at Gud er den som har det han selv
mangler; nemlig selve livet!
Han kommer altså fattig, ja, utfattig, til Gud, og ikke som en som har noe å
vise frem, men som en som ikke har noen ting!
I Marias lovsang
så leser vi da: "Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små.
Hungrende mettet Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort"
(Luk. 1,52-53).
Og dette sang hun altså, i bevisstheten om, at hun skulle føde Jesus, Guds Sønn!
Da ser du hva Hans oppgave var: Å opphøye de små og mette de hungrende; - men
også å støte de store ned.
Det rammer også deg, når du kommer til Jesus og mener deg å ha og være noe. Men,
sier Han; "Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt."
(Mt. 18,11 og Luk. 19,10).
Og det er nettopp hva du og jeg er, men det er ikke alle som har våknet av
rusen.
Lenger ute i
teksten i Lukas kap. 7, står det videre om Jesu kommes hensikt: "...for å lære
Hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt"
(v.77).
Og som vi også leser i teksten her fra Ordspråkene, hvordan de blir tatt imot,
de som kommer slik til Herren: "For Herren er den som gir visdom, fra Hans munn
kommer kunnskap og forstand" (v.6).
La du merke til hva som sto her? Han er den som gir! Alt av nåde! - alt
for intet! - alt for Jesu skyld! Sånn er det i Guds rike. Derfor råder Han ikke
med dem som mener seg å være rike; for alt hva de måtte få, det ville de tro at
de fikk av fortjeneste. Den største velgjerning Han derfor kan gjøre mot
oss da, det er å plukke av oss denne innbilte rikdom.
Du har kanskje lest beretningen om kong Nebukadnesar, der han opphøyde seg selv,
fordi han rådde over et så stort rike? Da kom Guds ord til ham: "Før kongen ennå
hadde talt ut, kom det brått en røst fra himmelen: Kong Nebukadnesar! Til deg
lyder nå disse ord: Riket er tatt fra deg! Fra menneskene blir du utstøtt. Hos
markens dyr skal din bolig være, og gress skal du ete som oksene. Sju tider skal
gå fram over deg, inntil du sanner at Den Høyeste har makt over kongedømmet
blant menneskene og gir det til den Han vil. I samme stund ble dette ordet
fullbyrdet på Nebukadnesar. Han ble utstøtt fra menneskene og åt gress likesom
oksene. Av himmelens dugg ble hans kropp vætt, inntil hans hår vokste og ble som
ørnefjær, og neglene ble som fugleklør"
(Dan. 4,31-33). Og da, etter
denne ydmykelsen, leser vi: "Men da tiden var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar,
mine øyne til himmelen, og min forstand vendte tilbake. Jeg lovet Den Høyeste,
og priste og æret Ham som lever i evighet. Hans herredømme er et evig
herredømme, og Hans rike varer fra slekt til slekt. Alle som bor på jorden er
for ingen ting å regne. Han gjør som Han vil med himmelens hær og med dem som
bor på jorden. Ingen kan hindre Ham og si til Ham: Hva gjør du?"
(Dan. 4,34-35).
"Da vendte min forstand tilbake," sier han videre. Han, den store kongen, rådde
ikke engang over sin egen forstand! Gud vil bare godt! - Gud vil bare frelse! -
Gud vil bare nåde! - Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! -
men vi står oss selv i veien. Vi forstår oss ikke på dette med nåde, så lenge vi
selv mener å ha noen rikdom. "Før jeg ble ydmyket fór jeg vill," sier salmisten
Herren har bare å gi!
Vi leser
historien om disiplene, der de vandret med Jesus, og det slår en: Å du, hvor
dumme de var! Og en sier ikke det da for å opphøye seg selv over dem; for en
ligner så altfor mye på dem selv, - men gjennom den vandringen lærte disiplene
seg selv å kjenne; fortapte, med en formørket forstand, hva det åndelige angikk.
Jesus brakte dem steg for steg ned dit, hvor Han kunne få gi dem alt for intet,
- hvor Han kunne få gi dem alt av nåde!
Og så leser vi: "Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene"
(Luk. 24,45).
Det var jo det vi leste i teksten vår også: "Herren er den som gir
visdom!" (v.6).
Og, som en skriver om det: Det var ikke Skriftene Han åpnet, for de er
åpne og klare nok, men deres forstand. Det er der problemet sitter.
Men hvem roper etter en åpnet forstand, uten den som innser at den er
lukket! Så over alt, hvor du hører om, at Ordet åpner seg, der er det
altså det som skjer: Han åpner vår forstand så vi kan forstå Skriftene. Så vi
kan forstå hvem Jesus virkelig er for oss, slik at vi kan tro på Ham. Han er
vår frelser, idet Han er en soning for all verdens synd. Ser du det?
Han er altså - ikke skal bli - alle menneskers frelser; også deres
som spotter og forfølger Ham; Han har sonet deres synder!
Men de støter det fra seg. Hvorfor? Fordi de ikke vil være fattige! - dvs. at vi
ikke vil være det vi faktisk er, så absurd er det hele! - de vil ikke være
avhengige av en frelser, - av nåde. De er som Nebukadnesar før Gud grep
inn.
Gud griper stadig inn i slike "kongers" liv; slår dem til marken på den ene
eller andre måte; og noen av dem våkner ved det og lar seg frelse. Men vi lar
oss altså ikke frelse, så lenge vi er konger!
Derfor handler også Gud så underlig med deg av og til; så uforståelig for deg.
Han tar ifra deg kongedømmet kan du godt si; for Han har ett mål for oss alle, å
sette over i sin elskede Sønns rike; lysets rike, det rike som ikke kan rystes,
når alt annet forgår. "Hans mål er dette ene, Barnets sanne vel alene."
"Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, ja, dersom du roper etter innsikt og løfter din røst for å kalle på forstanden, dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud. For Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand" (v.1-6).
Har du forstått det vi
har talt sammen om her? Er det et "ja" og et "amen," i ditt hjerte: Dette er
Guds vei! - jeg vet det; for jeg har selv blitt ført den.
Ligger du og slumrer på veien til himmelen, eller er du våken? Våkner du opp om
morgenen, og sier: "Guds nåde er ny!" Kort sagt: Tror du nåden? Og vi kan
la sverdet vende andre veien, og si: Mistror du deg selv?
"Hungrende mette Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort!" .
Det blir sunget en sang av
enfoldige små,
Men de selvkloke vil ikke høre derpå.
Den blir sunget i dag, som de sang den i går
Det er sangen som lærdommen ikke forstår.