Helt uten vårt eget!

Ord. 2, 1 - 6


1. Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, 2. så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, 3. ja, dersom du roper etter innsikt og løfter din røst for å kalle på forstanden, 4. dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, 5. da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud. 6. For Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand.


"For Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand" (v.6).
Erkjennelsen i hjertets dyp av denne sannhet, - alt er av Gud! - det er det som får et menneske til å rope til Gud; for den erkjennelse det da er tale om, det er ikke en slik "aha-opplevelse" oppe i hodet, men det er en opplevelse av egen fattigdom, - innsikt i egen fattigdom, om du vil. "Jeg var fortapt og så ingen vei!" Dette uttrykker opplevelsen, erkjennelsen, av å være fortapt.
Tenk deg en som ligger og flyter på et lite vrakgods, midt ute på havet, - men han er ikke edru! - så han ligger der og drømmer og fjaser og ler. Men så omsider begynner rusen å avta og han begynner å våkne til realitetene; - og hva er det han blir mer og mer klar over ettersom han våkner til? Jo, sin sanne stilling! - jeg er fortapt! Her er ingen redning i noe av det som er omkring meg! - bare hav så langt jeg ser. Så begynner du å løfte øynene mot himmelen: Gud!
Det er ingen som virkelig roper til Gud, før den situasjonen er inntrådt. Før det, så ber vi gjerne bare om ekstrating, - ting vi har lyst på i tillegg til alt det vi allerede har. Derfor må Gud både titt og ofte føre oss inn i tunge tider, og vanskelige forhold og situasjoner, for at vi skal erkjenne og søke Ham i sannhet; og det er vel det som er det tyngste, det å erkjenne sin egen stilling som menneske.
Hør dette: "Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen,  ja, dersom du roper etter innsikt og løfter din røst for å kalle på forstanden, dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter"
(v.1-4).
Ser du for deg den typiske møtegjenger, når du leser dette?: "Dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter"
(v.4). Å nei, det er vel bare så vidt han orker å make seg ut av godstolen, for å gå på et møte i ny og ne; Bibelen og andaktsboken ligger bare der for det meste. Fordi vi har så lite innsikt i vår sanne stilling, og så lite innsikt i Guds uendelige nåde!

"For Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand" (v.6).
Vi tenker gjerne som så, at dette er noe vi skal tilegne oss. Vi har da den forestilling, at dersom vi bare leser og studerer nok, så skal vi være i stand til å forstå meningen i Guds ord. Vel, bare se på de som ransaket Skriftene på Jesu tid, hvordan det gikk med dem; de endte opp med å korsfeste Ham som Gud hadde sendt til dem: herlighetens Herre! Og vi kjenner jo til forskjellige teologer i dag også.
Denne forestilling hos oss, har sin årsak helt tilbake i hva som skjedde med oss i fallet: "Dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt"
(1 Mos. 3,5).
Her i teksten, er det tale om en helt annen innstilling i mennesket; - det vet den som har gått denne veien: Her er det ikke en som graver, fordi han har tro på noe i seg selv, - forstand og evne, - men tvert imot, fordi han innser, at han mangler alt og alle forutsetninger, og at Gud er den som har det han selv mangler; nemlig selve livet!
Han kommer altså fattig, ja, utfattig, til Gud, og ikke som en som har noe å vise frem, men som en som ikke har noen ting!

I Marias lovsang så leser vi da: "Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Hungrende mettet Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort" (Luk. 1,52-53).
Og dette sang hun altså, i bevisstheten om, at hun skulle føde Jesus, Guds Sønn! Da ser du hva Hans oppgave var: Å opphøye de små og mette de hungrende; - men også å støte de store ned.
Det rammer også deg, når du kommer til Jesus og mener deg å ha og være noe. Men, sier Han; "Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt."
(Mt. 18,11 og Luk. 19,10). Og det er nettopp hva du og jeg er, men det er ikke alle som har våknet av rusen.

Lenger ute i teksten i Lukas kap. 7, står det videre om Jesu kommes hensikt: "...for å lære Hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt" (v.77).
Og som vi også leser i teksten her fra Ordspråkene, hvordan de blir tatt imot, de som kommer slik til Herren: "For Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand"
(v.6).
La du merke til hva som sto her? Han er den som gir! Alt av nåde! - alt for intet! - alt for Jesu skyld! Sånn er det i Guds rike. Derfor råder Han ikke med dem som mener seg å være rike; for alt hva de måtte få, det ville de tro at de fikk av fortjeneste. Den største velgjerning Han derfor kan gjøre mot oss da, det er å plukke av oss denne innbilte rikdom.
Du har kanskje lest beretningen om kong Nebukadnesar, der han opphøyde seg selv, fordi han rådde over et så stort rike? Da kom Guds ord til ham: "Før kongen ennå hadde talt ut, kom det brått en røst fra himmelen: Kong Nebukadnesar! Til deg lyder nå disse ord: Riket er tatt fra deg! Fra menneskene blir du utstøtt. Hos markens dyr skal din bolig være, og gress skal du ete som oksene. Sju tider skal gå fram over deg, inntil du sanner at Den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den Han vil. I samme stund ble dette ordet fullbyrdet på Nebukadnesar. Han ble utstøtt fra menneskene og åt gress likesom oksene. Av himmelens dugg ble hans kropp vætt, inntil hans hår vokste og ble som ørnefjær, og neglene ble som fugleklør"
(Dan. 4,31-33). Og da, etter denne ydmykelsen, leser vi: "Men da tiden var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øyne til himmelen, og min forstand vendte tilbake. Jeg lovet Den Høyeste, og priste og æret Ham som lever i evighet. Hans herredømme er et evig herredømme, og Hans rike varer fra slekt til slekt. Alle som bor på jorden er for ingen ting å regne. Han gjør som Han vil med himmelens hær og med dem som bor på jorden. Ingen kan hindre Ham og si til Ham: Hva gjør du?" (Dan. 4,34-35).
"Da vendte min forstand tilbake," sier han videre. Han, den store kongen, rådde ikke engang over sin egen forstand! Gud vil bare godt! - Gud vil bare frelse! - Gud vil bare nåde! - Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! - men vi står oss selv i veien. Vi forstår oss ikke på dette med nåde, så lenge vi selv mener å ha noen rikdom. "Før jeg ble ydmyket fór jeg vill," sier salmisten Herren har bare å gi!

Vi leser historien om disiplene, der de vandret med Jesus, og det slår en: Å du, hvor dumme de var! Og en sier ikke det da for å opphøye seg selv over dem; for en ligner så altfor mye på dem selv, - men gjennom den vandringen lærte disiplene seg selv å kjenne; fortapte, med en formørket forstand, hva det åndelige angikk. Jesus brakte dem steg for steg ned dit, hvor Han kunne få gi dem alt for intet, - hvor Han kunne få gi dem alt av nåde!
Og så leser vi: "Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene"
(Luk. 24,45). Det var jo det vi leste i teksten vår også: "Herren er den som gir visdom!" (v.6). Og, som en skriver om det: Det var ikke Skriftene Han åpnet, for de er åpne og klare nok, men deres forstand. Det er der problemet sitter.
Men hvem roper etter en åpnet forstand, uten den som innser at den er lukket! Så over alt, hvor du hører om, at Ordet åpner seg, der er det altså det som skjer: Han åpner vår forstand så vi kan forstå Skriftene. Så vi kan forstå hvem Jesus virkelig er for oss, slik at vi kan tro på Ham. Han er vår frelser, idet Han er en soning for all verdens synd. Ser du det? Han er altså - ikke skal bli - alle menneskers frelser; også deres som spotter og forfølger Ham; Han har sonet deres synder!
Men de støter det fra seg. Hvorfor? Fordi de ikke vil være fattige! - dvs. at vi ikke vil være det vi faktisk er, så absurd er det hele! - de vil ikke være avhengige av en frelser, - av nåde. De er som Nebukadnesar før Gud grep inn.
Gud griper stadig inn i slike "kongers" liv; slår dem til marken på den ene eller andre måte; og noen av dem våkner ved det og lar seg frelse. Men vi lar oss altså ikke frelse, så lenge vi er konger!
Derfor handler også Gud så underlig med deg av og til; så uforståelig for deg. Han tar ifra deg kongedømmet kan du godt si; for Han har ett mål for oss alle, å sette over i sin elskede Sønns rike; lysets rike, det rike som ikke kan rystes, når alt annet forgår. "Hans mål er dette ene, Barnets sanne vel alene."

"Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, ja, dersom du roper etter innsikt og løfter din røst for å kalle på forstanden, dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud. For Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand" (v.1-6).

Har du forstått det vi har talt sammen om her? Er det et "ja" og et "amen," i ditt hjerte: Dette er Guds vei! - jeg vet det; for jeg har selv blitt ført den.
Ligger du og slumrer på veien til himmelen, eller er du våken? Våkner du opp om morgenen, og sier: "Guds nåde er ny!" Kort sagt: Tror du nåden? Og vi kan la sverdet vende andre veien, og si: Mistror du deg selv?

"Hungrende mette Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort!" .

Det blir sunget en sang av enfoldige små,
Men de selvkloke vil ikke høre derpå.
Den blir sunget i dag, som de sang den i går
Det er sangen som lærdommen ikke forstår.